Vi syklet som gale hjem fra skolen. Melk og brødskiver med svartpølse var det første vi måtte ha. Så kom det vi gledet oss til – Sid Meier's Colonization. Jeg husker det godt slik jeg og en kamerat spilte det en vår på et tidlig nittital. Vi slet oss frem. Prøvde og feilet. Med en PC fra eldre steinalder spilte vi Colonization igjen og igjen. Jeg tror Colonization var et av de første PC-spill som virkelig inspirerte meg, og nå er det her igjen. En udødelig klassiker har blitt fornyet. Civilization IV: Colonization har kommet.
De første gangene jeg spilte Colonization lærte jeg faktisk en god del. Jeg lærte om viktige personer fra oppdagelsen av Amerika, dets kolonisering og endelige frigjøring. Jeg lærte også litt om de forskjellige indianerstammene og om militærteknologi på land og hav. Selv om spillet fullstendig hopper over den enorme slavehandelen og ikke legger mye fokus på det nesten fullstendige folkemordet på kontinentets urbefolkning, føler jeg fortsatt at mange unge kan lære litt om Amerikas historie fra et spill som Colonization, og mye av det blir opprettholdt i spillets nye versjon.
Jeg har spilt det originale Colonization mye opp gjennom årene, for det ble aldri gammelt eller kjedelig for meg. Etter hvert perfeksjonerte jeg en spillestil for å maksimere antall poeng og rangering når spillet var vunnet. Hver koloni ble perfekt ned til hver minste detalj slik at uendelige mengder penger strømmet inn fra handel. Når tiden var moden lagde jeg meg en horde soldater klare til å knipse vekk den håpløse kongen som angrep når jeg erklærte uavhengighet. Colonization er rett og slett et spill som skriker etter en runde til, og nå som Civilization IV: Colonization var her på nytt gledet jeg meg virkelig.
Ivrig etter å begynne
Jeg startet det nye Colonization på middels vanskelighetsgrad siden jeg regnet meg selv som en ekspert allerede. Som nederlender begynte jeg med et bra handelsskip, en soldat og en kolonist, jo da her var alt som ved det gamle. Koloniseringen skred frem som vanlig og alt jeg kunne merke av forskjeller var den nye fine Civilization IV-grafikken og hvordan ledere nå hadde enda bedre og mer interessante bonuser.
Min første overraskelse var positiv. Ett av Colonizations viktigste elementer har alltid vært dets «Founding Father» system. Dette er viktige personer fra historien du kan vinne over på din side og nyte godt av de bonuser de bringer med seg – personer som Thomas Jefferson, Pocahontas eller Simon Bolivar.
I det nye Colonization må man handle, krige, spre religion eller utforske i tillegg til å øke oppslutning for frigjøring for å tilegne seg disse viktige personene. I spillets gamle versjon var det kun oppslutning for frigjøring som innvirket på «Founding Fathers», og alle de andre europeiske stormaktene kunne ha akkurat de samme personene på laget som deg.
Det nye Colonization legger til et viktig strategisk element ved å la alle de fire stormaktene konkurrere om hvem som skal få hvilke «Founding Fathers», siden de kun kan bli valgt en gang. Dette er riktig så bra for nå må alle ta strategiske avgjørelser om hvilke bonuser de ønsket for sine kolonier.
Hvor lenge var Adam i paradis?
Så kom mitt første sjokk. Jeg kunne ikke utdanne mine kolonister til å bli soldater. Dette var en utrolig forandring fra det opprinnelige spillet, hvor jeg kunne bruke de siste femti årene, før jeg erklærte uavhengighet, nesten utelukkende på å utdanne soldater fra mine universiteter. Ja vel, tenkte jeg. Siden veteransoldater ikke er så mye bedre enn vanlige fikk det gå med å gi våpen og hester til kolonister.
Med alle varene jeg nå produserte var det et veldig styr å sende alle med båt til Europa, men jeg hadde sett meg ut en bygning som jeg trodde kunne hjelpe. I det gamle Colonization fikk man mulighet til å bygge et «Custom House» hvis man hadde fått personen Peter Stuyvesant med på laget. Med denne tollboden kunne man selge varer uten å måtte frakte dem helt til Europa, og man kunne selge varer kongen hadde forbudt hvis man nektet en av hans skatteøkninger.
Kongen krevde nå så mye skatt at jeg mente tiden var moden for å nekte kongen hans skatteøkning på min viktigste vare – sigarer. Vel fornøyd med min strategiske avgjørelse gjorde jeg ferdig min lagerutvidelse - den bygningen som skulle ta over det viktigste av min handel. Salg gjennom denne kuttet prisen på alle mine varer med 50 %, men jeg tenkte det fortsatt ville lønne seg når min vanlige skatt allerede nærmet seg 50 %.
Jeg falt nesten ut av stolen etter mitt neste sjokk. Min lagerutvidelse nektet å selge sigarer, og for hvert salg på andre varer trakk den både fra skatt og 50 % i tillegg. «Custom House»-bygningen hadde uten tvil vært et av de viktigste aspektene i det gamle Colonization og nøkkelen til hele min handelsmaskin. Jeg kunne nå ikke lengre selge min viktigste vare i Europa og indianerne hadde ikke nok penger til å være en stabil handelspartner. Jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte begynne på nytt og legge om hele min strategi.
Så er det på’an igjen.
Denne enorme forandringen fra det originale spillet gjorde det nå umulig å nekte kongen skatteøkninger på viktige varer, og jeg ble nå tvunget til å se skattenivået stige mot astronomiske høyder. Med freidig mot startet jeg likevel på nytt og måtte bare slå meg til ro med at det nye Colonization var mye vanskeligere enn det gamle. I mitt neste spill måtte jeg bite i det sure eplet og begynne på den enkleste vanskelighetsgraden. Jeg var kanskje en ekspert på Colonization, men hadde masse å lære om dets nye versjon.
Jeg startet mitt nye handelsimperium i det største kartet jeg kunne finne, den store versjonen av hele Amerika-kartet, og satte i gang med å kolonisere Brasil. Pengene rullet inn. Gallion på gallion ble sendt til Europa og kom fullastet tilbake med kolonister. Massive og perfekte kolonier ble bygget. Kontinentet ble temmet. Indianerne elsket meg. «Founding Fathers» strømmet til min sak og jeg bygget Babelstårn like inn i himmelen. Jeg rekrutterte skare på skare med kolonister og min hær vokste seg uovervinnelig. Kongen var sterk, men her kunne han bare komme. Jeg var klar.
Med ett merket jeg noe underlig. Mine politikere jobbet som galeislaver og økte oppslutning for frigjøringen i alle mine kolonier til store høyder. 80 % eller 90 % i koloniene støttet min sak for å kaste den tyranniske og pengesugende kongen på havet, men min gjennomsnittlige støtte var kun på litt over 30 %. Nå skjønte jeg ingenting. Man måtte ha minst 50 % for å erklære uavhengighet og slik dette utviklet seg var jeg sjanseløs. Nå var det forumtid.
Etter nøye lesning på forskjellige forum fant jeg raskt ut at det var mange andre som hadde like store problemer som meg. Det viste seg at soldatene i min hær, som ikke arbeidet inne i koloniene, trakk ned min støtte for revolusjon, og det var ingen måte å spre mitt budskap blant dem. Jeg satt igjen som et spørsmålstegn.
