Dagen før hun fyller fjorten, mottar Ashley Robins en pakke i posten. Overrasket pakker hun opp, og oppdager at den er fra faren hennes, som hun hele livet har trodd var død. En liten papirlapp ønsker henne til lykke med dagen, men enda mer merkelig er innretningen den ligger sammen med - en maskin med to skjermer kalt en DAS. Med denne som ledetråd legger hun ut mot Blood Edward Island, hvor faren skal møte henne for første gang på elleve år. Men når hun ankommer øya, er faren ikke å se noe sted. Noe er i gjære.
Jeg skal ikke si så alt for meget mer om historien i Another Code: Two Memories, annet enn at den herfra snor seg videre med fortellerglede og stadig driv. Mye av gleden med dette spillet ligger tross alt i å oppdage hvordan ting henger sammen, så jeg skal forsøke å overlate den biten til deg; Men du kan godt få vite at det etter hvert introduseres parallelle linjer og personhistorier, og at vi, innen rulleteksten lyser opp skjermen, har rukket å bli kjent med både historien til stedene vi utforsker, og menneskene som levde, og lever, der.
Og personene som tegnes opp er i stor grad menneskelige. Another Code benytter seg av skiftende stillbilder for å skildre både følelser og omgivelser for dramaet, og spesielt hovedpersonen selv, Ashley, framstår som en troverdig trettenåring. Hun er nok litt tydeligere i kantene og lettere å lese enn de fleste virkelige barn på hennes alder, men du får medfølelse for henne, og du adopterer også ganske snart hennes undrende holdning til verden rundt seg.
De andre personene du møter, er også framstilt med kyndig hånd. Generelt er teksten og dialogene godt gjennomført, men den er sjelden eller aldri helt briljant, og derfor framstår også historiens mindre framtredende figurer litt mindre overbevisende enn dem som får mye tid i lyset. Det er mulig at litt av det tekstlige særpreget også har forsvunnet i oversettelsen.
Deilig stil
Spillet presenteres i en deilig blanding av vinkler og stiler. Du beveger Ashley med pekeskjermen, som viser spillverdenen i full 3D sett fra fugleperspektiv. Når hun kommer i nærheten av noe man kan ta en nærmere titt på, endrer den øvre skjermen seg fra et generelt bilde for området man er på, til et med fokus på det som vekket interesse. For å ta noe der i nærmere øyesyn, klikker du enkelt på et zoom-ikon på trykkskjermen. Da hentes alt ned på den nedre skjermen, slik at du kan klikke på elementene du er nysgjerrig på. Klikker du f.eks. på himmelen, kommenterer Ashley kanskje at den er klar og blå, men klikker du på en skuff i et skrivebord, forteller Ashley om hun finner noe interessant. Hvis hun fant noe, får du så opp et nytt bilde med innholdet av skuffen, og på denne måten kan du ofte zoome deg inn flere nivåer.
I historiesekvensene benytter man også ofte begge skjermene for å vise og fortelle mer enn man kunne gjort med kun en skjerm. Effekten er fin, noe som for øvrig gjelder det meste spillet foretar seg. Selve personillustrasjonene, f.eks., overbeviser også med letthet, selv om noen av dem kanskje kunne blitt enda mer troverdige med litt mindre typisk japansk figurdesign. Likevel kommer vi ikke utenom at Another Code er det mest tilfredsstillende DS-spillet av alle akkurat nå rent stilmessig, med både et særegent uttrykk, mye fin stemning og mange melankolske melodisnutter som akkompagnement.
Det er dessuten et av de første spillene på plattformen som virkelig føles verd å punge ut for, på tross av hvor kort det er. På mellom seks og ti timer bør de fleste klare å komme seg gjennom dette, men det betyr ikke at slutten føles som den kommer for tidlig. Historien som fortelles er av natur ganske intim, og bryr seg ikke med å framstå som verken episk eller storslagen. Dermed finner spillet sin naturlige slutt en tanke tidligere enn vi egentlig hadde håpet, men det er mest fordi spillet er logisk bygget opp og fordi det er lett å bli hektet, og ikke fordi spillet selv mangler noe. Spiller du mest DS i halvtimesøkter på bussen, vil spillet lett vare en uke, men er du som oss, og blir hektet, kan du runde det på en dag. Litt synd, når noe først er så bra som dette. Som en liten trøstepremie er det en del detaljer og et par gåteløsninger man kanskje ikke oppdaget første gang, som kan være verd å søke etter på en andre gjennomspilling.
Velbalansert og lettfattelig
Gåtene og fremdriften generelt synes å være laget for Nintendos mål om å også kunne glede folk som tradisjonelt ikke har spilt så mye. Spillet er ikke spesielt vanskelig, selv om noen av gåtene er fullstendig deilige i sin enkle eleganse og sitt passe vriene tankearbeid. Noen av oppgavene er rent motoriske, slik som f.eks. å skrape skitt av et skilt eller å surre i gang et hjul, mens andre krever mer av deg før de lar deg passere. Spesielt tilfredsstillende er f.eks. gåtene som benytter seg av spillets mulighet til å ta fotografier, som du i etterkant kan leke med, studere og kombinere for å finne fram til hint og løsninger. For oss mer erfarne blir det gjerne aller best hver gang spillet unnlater å hinte umiddelbart til hva løsningen kan være, og heller lar det være opp til din intuisjon og kløkt, men disse punktene er kanskje nettopp de samme hvor mang en ikke-gamer vil bli sittende og klø seg i hodet.
Men jeg kan vanskelig tenke meg at man med litt innsats skulle bli sittende fast lenge her. Spillet er designet enklere enn de tradisjonelle tidlig nittitalls-eventyrene, og gjør det lettere å beholde fokus enn mange PC-baserte pek-og-klikk-spill fra de siste årene, både ved å være gjennomført logisk, og ved å begrense antall mulige handlinger. Litt oppegående tankearbeid er som oftest nok til å ta deg videre – akkurat slik det skal være, med andre ord. Om noe kunne spillets grensesnitt vært enda enklere å håndtere – aller mest ønsker jeg meg en tekstlig beskrivelse av hva pekeren beveger seg over mens jeg beveger den, slik som vi har vært vant til på PC i ti-femten år nå. Som oftest kommuniserer bildene imidlertid godt nok hva som er av interesse og ikke, slik at dette heller ikke blir noe stort problem.
Musikken i spillet består jevnt over av behagelige snutter ispedd en knivsodd melankoli og fra tid til annen et gufs eller to. Problematisk blir den kun hvis du blir stående fast litt for lenge i samme del av spillet: Da tar det ikke lang tid før du skulle ønske at hver snutt varte litt mer enn et knapt minutt før den begynte på ny. I tillegg er det i begynnelsen en smule uvant at teksten ikke er stemmelagt – alle dialoger består kun av tekst – men det venner man seg raskt til, og etter en liten stund har man fått plassert dem alle i hodet, og kan formelig høre de ulike stemmene likevel.
Konklusjon
Another Code utmerker seg som et spesielt velsmurt eventyr på de fleste felt. 3D-verdenen er silkemyk, lastetidene umerkelige og alt flyter raskt veldig godt. Både begge skjermer og mikrofon tas dessuten i bruk på en måte som viser at spillet er designet rundt plattformen, og ikke bare plassert der. Dermed blir også opplevelsen lett fordøyelig, og stemninger, historiebiter og dialoger faller lett på plass og sørger for å hekte deg til skjermene i søken etter sannheten. Spillet er ganske kort, men til gjengjeld er det til å bli i rent godt humør av, med sin solide estetikk og fortellerteknikk. Hvis dette får sette standarden for fremtidige eventyr på plattformen, er det grunn til å glede seg.
Og spørsmålene som stilles fengsler fra første stund: Hvorfor har Ashleys far holdt seg borte fra henne i elleve år? Hva skjedde egentlig med moren hennes den kvelden Ashley stadig vender tilbake til i drømme? Og hva i all verden er "Another"?
Svarene skal dere få lov å oppdage selv.
