Tidligere i år gjorde den polske indie-utvikleren 11 Bit Software noe ganske unikt. De la ut en liten teaser-film fra et kommende prosjekt, og lovet at det kom til å bli deres største spill til nå. Så fikk spillerne mulighet til å forhåndsbestille til svært redusert pris, med løfte om å få tidlig alfa-tilgang, men uten å få noen ytterligere detaljer om spillet. De fikk ikke vite hva det het engang.
Det hele var et spennende PR-stunt, som kanskje slo litt feil. Mange spillere hadde allerede brent seg på å forhåndsbestille Gearbox' håpløse Aliens: Colonial Marines, og ble naturlig nok skeptiske til en slik kampanje. Noen mistenkte at spillet var så dårlig at 11 Bits eneste håp var å selge det før folk fikk detaljene.
Å lure spillerne var nok aldri 11 Bits intensjon, og da de annonserte at mysteriespillet var en oppfølger til deres første suksess, Anomaly: Warzone Earth, lovet de samtidig at de fra da av skulle la det kommende spillet snakke for seg. Vi har fått tilgang på en tidlig versjon av spillet, samt en flerspillerbeta, og kan forsikre alle skeptikerne om at Anomaly 2 så langt virker som svært solide saker.
Men hva dreier det seg om?
I tradisjonelle tårnforsvarsspill setter du opp ulike typer kanontårn langs forhåndsdefinerte ruter. Disse rutene brukes av stadig kraftigere grupper med fiender, og målet er som regel å hindre så mange som mulig av dem å komme forbi forsvarsverkene dine. Anomaly: Warzone Earth snudde denne tradisjonelle tårnforsvarmodellen på hodet. I Anomaly var det nemlig du som styrte invasjonsstyrkene.
For å komme deg helskinnet forbi de datastyrte forsvarsverkene måtte du sette sammen en slagkraftig styrke. Du fikk tilgang på en rekke ulike typer enheter, alle med egne fordeler og svakheter, og måtte finne den optimale kombinasjonen for å overvinne utfordringene. Underveis kunne du oppgradere enhetene dine, endre rekkefølgen de angrep i, eller til og med kjøpe nye enheter ved hjelp av ressurser som ble plukket opp.
Anomaly gjorde også en annen ting annerledes enn de fleste tårnforsvarsspill. Du spilte nemlig ingen general eller gud som satt langt unna og gav ordre, men en sårbar person som løp rundt på slagmarken. Mens invasjonsstyrken din kjørte på autopilot hadde du direkte kontroll over hovedpersonen din, og kunne gjøre bruk av en rekke forskjellige spesialegenskaper for å hjelpe styrkene dine.
Fortsetter i samme stil
Oppfølgeren fungerer i stor grad på samme måte. På tross av iherdig innsats i det første spillet har menneskeheten ikke klart å kvitte seg med de utenomjordiske maskinene som invaderte kloden, og i Anomaly 2 er situasjonen prekær. Det har gått mange år siden menneskene mistet kontrollen, og de siste restene av arten vår lever nå i store konvoier som stadig flytter seg rundt i den postapokalyptiske verden. Dermed gjør de det vanskeligere for maskinene å lokalisere dem, og kan forhåpentligvis overleve lenge nok til å finne en eller annen løsning på den tilsynelatende umulige situasjonen.
Som i forgjengeren må du lede en gruppe pansrede kjøretøyer forbi stadig tøffere forsvarsverker. De fleste nivåene består av et rimelig omfattende veinett, og ved et knappetrykk hopper du fra sanntidsmodus til planleggingsmodus. Her får du et oversiktskart over nivået, og muligheten til å planlegge ruten forover. Det gjør du ved å velge hvilken retning kjøretøyene dine skal ta i de ulike veikryssene. Du kan når som helst gå tilbake og endre på planene, men når et kryss først er passert er det umulig å snu. Da får det bære eller briste.
Kjøretøyene dine har selvsagt forskjellige egenskaper. Noen har for eksempel bedre rustning, mens andre har spesielle våpen som egner seg i spesifikke situasjoner. Nøkkelen til suksess ligger blant annet i å finne ut hvilken rekkefølge enhetene dine bør angripe i. Det er for eksempel ikke alltid så lurt å putte artilleriet – med sitt relativt tynne panser – i front.
Inspirert av Transformers
Her kommer vi også inn på en av oppfølgerens viktigste nyheter. Kjøretøyene dine har nemlig to separate moduser. I ekte Transformers-stil kan de forandre form når du vil, og egenskapene deres endres radikalt. Et enkelt eksempel er en enhet som i utgangspunktet bruker maskingevær og har god rekkevidde, men bruker en stund på å få opp skytehastigheten. Denne kan forvandles til en enhet med flammekaster, som har kort rekkevidde, men påfører fiendene mye mer skade. Dette må du utnytte deg av hvis du skal lykkes, spesielt på de høyere vanskelighetsgradene hvor spillet kan være nådeløst.
Sammen med spillfigurens spesialegenskaper, som blant annet tillater deg å reparere enheter og legge ut lokkeduer som trekker forsvarstårnenes angrep bort fra konvoien din, resulterer dette i et spill med mange taktiske muligheter. Du må konstant være aktiv, og det kan ikke nytte å bare lene seg tilbake og se hva som skjer – slik man til en viss grad kan i tradisjonelle tårnforsvarspill.
Ellers virker spillmekanismene i Anomaly 2 å være ganske like de vi fant i forgjengeren. Vi får selvsagt både nye kjøretøyer og forsvarstårn, og de moderne ørkenmiljøene har blitt byttet ut med langt mer varierte, postapokalyptiske landskaper, men ikke forvent noen radikale endringer i spillopplevelsen. De gode nyhetene er at spillet fortsatt virker like vanedannende som originalen, selv om det på enspillersiden i alle fall oppleves litt som mer av det samme.
Den største nyheten er imidlertid at denne enspillerdelen nå har fått selskap av en flerspillerdel. Der styrer den ene spilleren kjøretøyene, akkurat som enspillerdelen. Den andre spilleren tar over rollen til datamaskinen, og må bygge effektive forsvarsverker for å hindre angriperne i å nå ulike mål. Spillområdene er i utgangspunktet tomme, så forsvareren får total frihet til å sette opp forsvaret slik han vil.
Begge spillerne må tjene ressurser underveis, for å få tilgang på nye leketøy. Angriperen kan med andre ord ikke begynne med de beste kjøretøyene, og forsvareren kan heller ikke begynne med de beste forsvarstårnene. Ressursene er begrensede for begge parter, så det å bruke dem fornuftig er essensielt. Det blir nærmest et slags våpenkappløp underveis, der hver spiller forsøker å ruste opp raskere enn motparten.
I flerspiller er miljøene langt åpnere enn i enspiller, og det er flere separate punkter som må angripes eller forsvares. Det er i stor grad angriperen som velger hvor på kartet kampen skal foregå – forsvareren kan selvsagt bygge opp et visst forsvar rundt alle basene sine, men ressursene bør settes inn der angriperen velger å slå til. Her er det selvsagt også mulig å drive litt lurer, og late som man skal angripe én base, bare for å snu i siste sekund. Men samtidig tar det såpass lang tid å komme til en annen base at vanligvis forsvareren får god tid til å reagere.
Flerspillerkampene kan være kjappe og hektiske, og svært underholdende. Det er ikke uvanlig at de bølger frem og tilbake, og når kulene flyr og forsvarstårnene popper opp rundt deg føles spillet svært intenst. Balansen kan dessuten bølge frem og tilbake mellom spillerne; det er ikke uvanlig at et enkelt tap hos angriperen kan snu hele greia, i alle fall i en periode. Jeg opplevde flere ganger at småfeil snudde det jeg trodde var en sikker seier til et ydmykende tap, men klarte også å snu situasjonen selv av og til.
Det lønner seg å tenke fremover, samtidig som man alltid er klar til å forandre taktikk underveis. Sjansene er små for at ting går helt som planlagt, og det er mye som kan gå galt. Det gjelder heldigvis også for motstanderen.
Konklusjon
Anomaly 2 følger trofast i sin forgjengers fotspor, og ser ut til å by på mye moro. Nye spillere kan se frem til en spennende vri på det populære tårnforsvarskonseptet, hvor du får rollen som angriper og ikke forsvarer. Veteraner fra originalspillet kan glede seg til flere nye elementer, som gir opplevelsen ekstra dybde. Muligheten til å forandre form og egenskaper på enhetene dine betyr at du får en langt større taktisk verktøykasse, og kan kjapt og enkelt endre styrken din avhengig av hva du har behov for. Spillet skilter også med høyere produksjonsverdier, og større visuell variasjon.
Den største enkeltnyheten er nok flerspillermodusen, som gir den ene spilleren kontroll over angriperne mens den andre får kontroll over forsvarerne. Her blir det raskt både kaotisk og hektisk, men også veldig moro. Kamper kan være over på et blunk, eller bølge frem og tilbake ettersom spillerne veksler på å ha overtaket. Det er uansett ikke snakk om noen stor tidsinvestering her, så det er sjeldent det blir med bare én runde.
Alt i alt virker Anomaly 2 som en solid oppfølger, som bør være av interesse for både nye og gamle spillere.
Les også: Anmeldelse: Unstoppable Gorg
Les også: Anmeldelse: Trenched (senere omdøpt til Iron Brigade)
Anomaly 2 kommer i salg innen sommeren.
