Land ohoy!
La oss se på fødselen til en typisk koloni. Det hele begynner med at du er kaptein på ei seilskute lastet med mat, verktøy og treverk. På kartet ser du en hel rekke øyer, alle med ulik størrelse og fasong. Noen består av jungel, andre består av steppeområder og andre igjen består av blandingsskog av den typen vi kjenner fra vår egen del av verden (det er i alt seks ulike klimatyper). Det gjelder å velge lokalisasjonen til sin første koloni med omhu, da de forskjellige klimatypene bestemmer hva slags type avlinger du kan forvente deg. Ei tropisk øy vil antakelig ha godt grunnlag for dyrking av sukker og silke, mens ei øy med europeisk klima vil egne seg bra for dyrking av humle og medisinske urter. I tillegg finnes det en rekke ting du kan dyrke på alle øyene, blant annet hamp og poteter. Du kan se alle de forskjellige øyene kartet består av, men du vet ikke noe om vekstforholdene før du har seilt skipet ditt bort til kysten av ei øy og tatt den i nærmere øyesyn. Mange øyer har også fjellkjeder, og hvis du sender en speider i land kan han sjekke om det finnes mineraler i disse. Det lønner seg å velge å kolonisere ei øy hvor du i alle fall har tilgang på jern, da dette er en ganske viktig ressurs. Når du finner et passende sted kan du bygge et varehus. Bygger du det som ei havn ved kysten (en fordel) kan du flytte varer over i det direkte fra skipet. Hvis ikke må du frakte nødvendige varer ved hjelp av speideren din. Det første du må prioritere er tilgang på mat og byggematerialer.
Mat kan du skaffe på mange ulike måter, men i begynnelsen av spillet er du begrenset til tre: Gjennom fiskeri, gårdbruk og jakt. Hvis du vil satse på jakt bør du finne et sted med mye vilt hvor du kan sette opp ei jegerhytte. Fiskeren må åpenbart plasseres ved sjøen, og bondegården bør du plassere slik at det er nok av plass for grisene å bevege seg på. Tømmer skaffer du ved hjelp av ei tømmerhoggerhytte plassert på et sted med mange trær og gode vekstvilkår. Du kan selv plante trær om disse skulle være en mangelvare i området. Når du har sikret mat og byggematerialer kan du begynne å tenke på å bygge husstander. Nå er det lurt å tenke litt fremover, og plassere disse effektivt slik at du i fremtiden vil kunne dekke behovene deres for skolering og alt mulig annet uten å måtte rive ned hus for å få plass til skoler og andre offentlige bygninger. Offentlige bygninger koster penger å drive, og fungerer som andre bygninger på den måten at de kun virker innenfor en viss radius. Derfor bør du ikke bygge husstandene for spredt, da det vil resultere i at du må bygge flere av samme type offentlig bygning enn det som strengt tatt er nødvendig for å dekke innbyggernes behov. Det er varehusene dine som danner grunnlaget for hele kolonien, og det er kun innenfor deres virkeområde at det er mulig å bygge. Derfor må du bygge nye varehus etter hvert som du vil ekspandere riket ditt. Varehusene er også sentre for sivilbefolkningen din, da det er dit de går for å kjøpe de varene de trenger.
Kravstore innbyggere
I begynnelsen har innbyggerne dine få og små behov. De trenger kun mat, skinn og tøy. Skinn får du ved hjelp av en jegerhytte og et garveri. Tøy får du som nevnt ved å bygge sauegårder og en veverhytte. Når du er i stand til å dekke befolkningens grunnleggende behov kan du tenke på å utvide innbyggertallet. I Anno 1503 er det slik at for å kunne bygge en bygning (ut over de helt grunnleggende bygningene) må du ha et visst antall innbyggere, og jo mer avanserte disse bygningene er, jo flere innbyggere trenger du. Ved 80 innbyggere får du mulighet til å bygge et vertshus. Da kan du dyrke poteter ved bondegårdene dine og bruke disse til å lage alkohol av. Ved 125 innbyggere kan du for første gang bygge et kapell. Når innbyggerne dine har tilgang på både alkohol og et religiøst samlingssted, samtidig som de får dekket de grunnleggende behovene jeg nevnte tidligere, vil de etter hvert forandre status fra pionerer til nybyggere. Når dette skjer vil kapasiteten til hver enkelt bolighus øke, slik at et hus det tidligere kunne bo åtte pionerer i vil nå ha plass til femten nybyggere. Om husene fylles opp er imidlertid helt opp til hvor godt folk liker seg i kolonien din. Det er i alt fem ulike nivåer, og jo høyere nivå innbyggerne dine er på, jo mer kravstore blir de. De mer avanserte bygningene krever ikke bare et høyt antall innbyggere, men også at disse innbyggerne har nådd et visst nivå.
Som jeg nevnte innledningsvis er du ikke alene i den nye verdenen. På enkelte øyer befinner det seg allerede en innfødt bosetning, og det er opp til deg hva slags forhold du vil ha til disse. De innfødte ser ut til å være ganske fornøyde med det de har, og i motsetning til europeerne vil de ikke søke å utvide riket sitt. Likevel kan du være sikker på at de ikke vil tolerere inntrengere med fiendtlige hensikter, og hvis du skulle finne på å krenke deres suverenitet må du være forberedt på kamp. De diplomatiske mulighetene du har i forhold til de innfødte er ganske begrensede, og dette er egentlig ganske synd. Det er ikke mulig å inngå allianser eller handelsavtaler med dem. Du kan imidlertid handle med dem ved hjelp av speideren din eller skipene dine, hvis de skulle være så avanserte at de har en egen havn. I forhold til dine europeiske konkurrenter har du mye mer frihet. Du kan inngå allianser og handelsavtaler og kreve tributter (eller gi tributter). Du kan også sende beskjeder til dem i håp om å forandre på den innstillingen de har i forhold til deg. På grunn av at de ulike øyene har forskjellige klimatyper blir det ofte nødvendig å handle med dataspillerne for å få tilgang på ressurser du ikke har tilgang på (da det å opprette en ny koloni på en annen øy for å produsere disse varene både er dyrt og ofte risikofylt). Mange ganger vil situasjonen også være slik at du har varer dataspillerne ønsker seg, så slik kan du tjene gode penger på å inngå handelsavtaler. Noen ganger er det imidlertid ikke mulighet for fredelig sameksistens med konkurrentene dine. Da er det ingen annen utvei enn å gå til krig. Krig er dyrt og potensielt svært ødeleggende, så det er lurt å prøve i det lengste å unngå væpnede konflikter.
