Xenoblade Chronicles X er et enormt spill, med én av de mest imponerende verdenene jeg har sett på veldig lenge. Omgivelsene dine fremstår som et levende og rikt økosystem, der menneskeheten er en inntrenger som strengt tatt ikke har noe der å gjøre. Dette understreker de tematiske gjengangerene i handlingen, som tar for seg overlevelse, samarbeid og menneskers pågangsmot. Oppgavene du løser handler for det meste om å forbedre den nåværende situasjonen slik at framtidige generasjoner potensielt kan få et verdig liv på en ugjestmild planet.
Når det er sagt er det er det også et spill som i stor grad sliter med å forene de ulike enkeltdelene på en helhetlig og gjennomført måte. Det som kunne vært et interessant og spennende plot blir overskygget av en håpløs spillstruktur og kjedelige henteoppdrag. Tempoet er latterlig lavt, og du vil ende opp med å bruke flere timer på alt annet enn å faktisk føre handlingen videre framover.
Utviklerne i Monolith Soft har tilsynelatende forsøkt å stappe inn så mange ideer de kunne finne på som overhodet mulig, uten å ta hensyn til hvordan alt skulle henge sammen. Under den vakre og særdeles imponerende overflaten ligger et overraskende tynt spill.
Ny planet, nye muligheter
Handlingen begynner på planeten Mira, der menneskeheten forsøker å etablere et nytt hjemsted etter at jorda ble fanget i kryssilden i en intergalaktisk krig. Her har skipet som fraktet brorparten av befolkningen fra Los Angeles krasjlandet. Mannskapet fra skipet forsøker å gjøre det de kan for å overleve, men kolonien NLA, New Los Angeles, trues stadig av innfødte rovdyr og mangel på livsviktige ressurser. I tillegg har The Lifehold, delen av skipet der folk lå i kryogenisk søvn, forsvunnet etter krasjlandingen.
I motsetning til det opprinnelige Xenoblade Chronicles, som hadde en protagonist med både navn og personlighet, lager du deg denne gangen din egen figur før du får boltre deg på planeten Miras enorme landskap. Hvorfor Monolith Soft har valgt å gjøre ting på denne måten er ikke godt å si. Å gjøre hovedpersonen til et fullstendig blankt ark kan ha sine fordeler, da det åpner en mulighet for spilleren å fylle dette arket med en passende personlighet. Det er noe vestlige rollespill har gjort i flere år. Dessverre føles forsøket fullstendig halvhjertet. Din selvlagde figur sier ikke et kløyva ord, er fullstendig personlighetsløs, og har svært lite med handlingen å gjøre. Han er et vitne til andre folks historie i stedet for å ha sin egen.
Noen ganger spretter det opp en dialogboks der du kan velge ett av to valg, men hvert valg fører alltid til det samme utgangspunktet. Det får jeg til å stusse over hvorfor muligheten i det hele tatt er der. Bifigurene er heller ikke spesielt spennende, med bare et minimum av karaktertrekk. Vi får vite akkurat nok om dem til å lære hva som motiverer dem, men måten alt blir fortalt på er latterlig svak. Store og sterke personligheter er noe japanerne får til, uavhengig av medium, så hvorfor utviklerne har valgt å gå i motsatt retning her er fullstendig uforståelig.
Handlingen er delt inn i kapitler, som låses opp etter hvert som du fyller ut en bestemt progresjonsmåler. Hva selve historien angår kan jeg si dette: Jeg bryr meg ikke. Handlingen har absolutt et interessant utgangspunkt, og mot slutten av kapittel fire og fem tar plottet noen gode og uforutsette vendinger, men det er ikke nok innhold i fortellingen til å dekke et spill som er 60+ timer langt. Hadde strukturen vært annerledes og spillengden kortere kunne det ha fungert, men her er det langt større fokus på hva du gjør innimellom historiekapitlene enn hva som faktisk skjer i handlingen.
Hva nå, egentlig?
De første tre kapitlene blir du ferdig med på rundt 4-6 seks timer, avhengig av hvor mye du velger å gå rundt på egenhånd innimellom slagene. Det formidles mye informasjon til spilleren i løpet av disse kapitlene, men veldig lite av det virker knyttet til hvordan man faktisk spiller spillet. Du får en gjentagelse av prologen, du blir introdusert for BLADE-organisasjonen som skal beskytte og hjelpe menneskeheten, du møter masse nye rollefigurer, og du må høre på masse uinteressant prat formidlet av ganske greit stemmeskuespill. Da jeg skulle iverksette kapittel fire skjedde det derimot noe.
Fra og med fjerde kapittel begynner spillet å kreve at du skal oppfylle en rekke krav før du går videre i historien. Akkurat det har jeg ikke noen problemer med. Det kan være en god måte å oppfordre spilleren til å gå utenfor allfarvei og oppleve noe mer enn kun handlingen som skal formidles. Men jeg har et problem med hvordan det gjøres i Xenoblade Chronicles X.
Mira består av fem regioner, med distinkte klima, flora og fauna. For å få tilgang til neste bit av historien må du ha utforsket en bestemt prosentandel av planetens ulike regioner. Dette gjør du ved å plassere ut spesielle sonder på utvalgte steder, eller ved å løse bestemte oppgaver knyttet til de individuelle hexagonene på kartet ditt. Noen ganger må du finne en skjult skatt, andre ganger må du drepet en sterkere utgave av et monster. Veldig ofte må du fullføre et bestemt oppdrag. Du vil altså bruke mye tid på å bare gå rundt og utforske samtlige kriker og kroker i et håp om å finne riktig ting på riktig sted til riktig tid.
Problemet er bare at du aldri vet hvilket oppdrag som er et vanlig sideoppdrag og hvilket oppdrag som vil utvide din «Survey Rate», som måler hvor mye utforskning du har gjort. Og i Xenoblade Chronicles X er det jaggu mange oppdrag. Basisoppdragene går ut på å bekjempe en spesifikk fiende, samle sammen ressurser eller snakke med en bestemt bifigur. Disse akspeteres fra en spesiell terminal i NLA. I tillegg til disse har du såkalte normaloppdrag som du blir gitt av enkeltpersoner i byen eller ute i naturområdene. Dette er de to vanlige sideoppdragene, men det finnes også affinitetsoppdrag, som er til for å styrke tilknytningene mellom rollefigurene. Oppå alt dette kommer historieoppdragene, som er direkte knyttet til handlingsforløpet.
Som sagt vet du aldri om et oppdrag bare er et oppdrag, eller om det vil øke prosentmålere som bestemmer hvor mye du har utforsket. Dermed kan du ende opp med å reke rundt i flere timer og stadig gjennomføre nye oppdrag uten å føle at du får noen som helst form for framgang. Dette kunne ha vært helt greit hadde det ikke vært for at 90% av oppgavene du løser handler om å gå til et spesifikt sted og finne et bestemt antall av en gitt gjenstand. Slike henteoppdrag er et ugudelig kjedelig langdryg, og de tar strengt tatt aldri slutt.
Vakkert på avstand
Mens du løper rundt på Mira for å finne det du mangler for å komme deg videre i handlingen vil du ende opp med å slåss mot mange farlige innfødte dyr. Hva du støter på avhenger av været og tiden på døgnet. Du kan som regel regne med at de mest farlige rovdyrene er ute om natta, mens de harmløse vesnene er ute og gresser på dagtid. Utviklerne klarer å få den ugjestmilde planeten til å fremstå som et enormt økosystem, med liv som er totalt ulikt det vi ser på vår egen planet, selv om illusjonen begynner å slå sprekker etter rundt 30 timer. Plutselig legger du merke til at ting har en tendens til å bevege seg veldig likt som forrige gang du var innom, og at dyrene aldri gjør noe mot hverandre, kun deg.
Likevel må jeg innrømme at jeg lot meg imponere første gang jeg kom til toppen av en høyde og skuet ut over landskapet under meg. Dette er flotte saker, og det fortsetter å være pent selv etter flere titalls timer. De fem regionene er alle godt varierte, med hvert sitt individuelle preg og klima. Primordia er et enormt sletteaktig landskap med flere store fjell og åser, Noctilum er en frodig jungellignende sump, og Oblivia er en svær ørken som plages av farlige sandstormer. Nord for hovedkontinentet ligger Sylvalum, som er dekket av hvit aske som kommer fra den vulkanske Cauldros-regionen.
Dessverre er ikke alt like vakkert på nært hold som på avstand. Vi vet alle at Wii U er en konsoll som henger bak sine to konkurrenter når det gjelder ren maskinkraft, noe som bare understrekes i Xenoblade Chronicles X. Figurmodellene er enkle og dukkeaktige, uten fnugg av subtilitet og mimikk når de beveger seg eller prater. Grafikkteksturer har en lei tendens til å «sprette» inn lenge etter at objektet de skal dekke har blitt lastet inn, og ting ser generelt ganske flatt ut. Ikke-spillbare figurer som vanligvis står statisk på samme sted pleide gjerne å bare dukke opp fra løse luften rundt ti sekunder etter at jeg kom fram til der de skulle være. Det er synd å klage på slikt når grunnarbeidet er såpass godt gjennomført. Mira er et vakkert sted, og det hadde vært spennende å se hvordan det kunne sett ut om utviklerne hadde hatt tilgang på kraftigere maskinvare.
Så busta fyker
Kampsystemet i Xenoblade Chronicles X blir videreført fra forgjengeren, for når noe fungerer godt er det ikke noe vits i å forsøke å reparere det. Det finnes ingen tilfeldige slåsskamper slik som i mer tradisjonelle japanske rollespill, men du bør likevel passe på å snike deg rundt de farligste rovdyrene, da de har en tendens til å ville gjøre deg til deres neste måltid.
Slåssingen foregår i sanntid og alle figurene angriper automatisk. Hvor ofte hvert nye angrep skjer, bestemmes av våpenet du har gitt figurene dine. Et sterkt våpen gjør mye skade, men er langt tregere enn noe som kanskje er litt svakere og hurtigere. Det åpner for mye eksperimentering og gir en glimrende mulighet til å lage det et skikkelig «build» om det er noe du ønsker. Når kampen har startet kan du bruke spesialangrep kalt «Arts» for å volde ekstra skade eller påføre bestemte statuseffekter.
Arts-angrepene skaper en enorm mengde dybde i kampsystemet når de kombineres med hverandre. Flere av dem gjør ekstra skade avhengig hvis motstanderen har blitt påvirket av et tidligere angrep, slik at du kan flette ulike angrep sammen og ta maksimal kontroll over kampen. Arts kan også brukes i samarbeid med de andre figurene på laget ditt. Hvis noen roper ut «Bruk et nærangrep» midt i kampen, og du følger opp med et nærangrep, vil personen gjenvinne litt helse. Dermed kan det være lurt å spare litt på kruttet helt til det faktisk trengs.
Hvilke Arts og våpen du har tilgang til avhenger av klassen din, som det totalt er 16 av. Disse kan du fritt bytte mellom når du føler for det, så det kan være lurt å ha noen gode våpen i bakhånd hvis du plutselig bestemmer deg for å velge en ny klasse. Passive bonuser er knyttet til klassen din til å begynne med og kan etter hvert overføres når du bytter klasse. Personlig synes jeg ikke hele klassesystemet blir like dypt som kampsystemet, men jeg liker at valgmuligheten er der. Du kan velge å holde deg til samme klasse gjennom hele spillet eller bytte når du vil.
Konklusjon
Xenoblade Chronicles X er enormt, men under den imponerende overflaten skjuler det seg et spill som kunne dratt fordel av å være mye mindre. Det gis inntrykk av at det skjer mye før man innser at det egentlig har skjedd veldig lite. Et potensielt interessant plot blir ødelagt av uinteressante rollefigurer, et latterlig lavt tempo og en særdeles plagsom spillstruktur. Dette forverres ytterligere av at kritisk informasjon regelrett ikke formidles til spilleren og må nøstes opp gjennom prøving og feiling.
Nei, jeg sier ikke at spillet skal holde meg i hånden og geleide meg gjennom samtlige 60+ timer, men utrolig mye vattert dødtid kunne ha blitt eliminert om jeg bare hadde fått en pekepinn på hva jeg skulle gjøre. Selv om ting begynte å falle på plass etter rundt ti timer synes jeg det er rart gjort å snekre sammen et så omfattende og komplekst spill uten å vie tid til hvordan systemene fungerer. Når jeg må slå opp denne informasjonen i manualen er ikke spillet spesielt godt designet.
Aktivitetene utenom handlingskapitlene er knapt annet enn monotone henteoppdrag. De gir ikke spillet noe ekstra utover å utvide spillengden ytterligere, og mange av dem ble fullført det sekundet jeg aksepterte dem fordi jeg allerede hadde alt jeg måtte hente. Det hele føles som et vestlig nettrollespill stappet inn i formen til at japansk rollespill.
Dette er et spill som krever en stor mengde tålmodighet, noe jeg rett og slett ikke har. Spillet krever også at du svelger et par kameler for å få mest mulig ut av hva utviklerne har skapt. For min del holder det bare ikke. Xenoblade Chronicles X burde vært spillet Wii U-eiere trenger for å puste nytt liv i konsollen sin, men dette er ikke spillet vi fortjener.
Vår anmelder var svært fornøyd da Xenoblade Chronicles kom ut til Wii for to år siden. Er vestlige rollespill mer din greie anbefaler vi Fallout 4.
