I løpet av sine nå 16 år har World of Warcraft blitt et ikon innen spillbransjen. Spillet som omdefinerte sjangeren nettrollespill er kanskje ikke like populært som det engang var, men Blizzard vet fortsatt hvordan man lager god underholdning.
For en uke siden pumpet utvikleren ut ekspansjon nummer åtte, kalt Shadowlands. Pakken introduserer en bunke nyheter, ledet an av en spennende tur ned i Azeroths svært så varierte dødsrike.
Etter den første uka har jeg saumfart samtlige nye områder og kjempet meg gjennom det som er av innhold når man fullfører historien. Det er riktignok ikke alt som treffer like godt her, men så langt har jeg rett og slett hatt det kjempegøy.
Men han var ikke død
Shadowlands begynner i grunnen på kjent vis, med nye pøbelstreker i regi Sylvanas Windrunner. At «banshee»-dronningen bare får fortsette å lage kaos begynner å bli litt slitsomt, så derfor var det litt forfriskende at hun faktisk knapt er med i utvidelsens kampanje.
Sylvanas er imidlertid grunnen til at ting har gått til helvete … i helvete. Fortapte sjeler blir ikke lenger sendt dit de skal, og eneste måten å få orden i sakene er å sende en haug med levende folk inn i Shadowlands-verdenen – uvant kost for de som faktisk bor der.
Utvidelsen tviholder fortsatt på konseptet om at nettopp du er den viktigste personen som finnes og den eneste som kan redde dagen. Det blir litt klønete når du kommer ut av en mellomsekvens der alle har hyllet deg som mesternes mester, og så ser du femten andre spillere rundt deg som akkurat har vært gjennom det samme i sin verden, men nok om det.
Selve fortellingen Shadowlands varter opp med er nemlig ganske kul. Oppi alt kaoset har underverdenens fem områder blitt snudd opp ned, det hersker borgerkrig og stort sett alle du støter på er ute etter å fremme egne interesser. Akkurat i starten er det litt vanskelig å interessere seg for hva som skjer, men alt tar seg opp ganske raskt.
Fra kjedelige Bastion til stilige Revendreth
Ved å avslutte sterkt får du folk til å lengte etter mer. Akkurat den leksa har Blizzard husket på under utviklingen av Shadowlands, men det er verre med den om at du også må åpne sterkt for å få folk til å interessere seg i første omgang.
Etter en liten svingom i The Maw – Shadowlands' svar på et helvete fult av ild og demoner – er det videre til Bastion. Om det finnes kjedeligere områder i World of Warcraft har jeg på en eller annen måte klart å gå glipp av dem. Dette er altså så fargeløst og intetsigende at jeg nesten ga opp helt å følge historien.
Det tar seg heldigvis kraftig opp, og allerede i Maldraxxus stiger spenningen flere hakk. Så følger nydelige Ardenweald, med sine til tider svært rørende historier, og innen jeg ankom Revendreth var jeg hekta.
For de som spiller World of Warcraft for historien skal jeg la være å røpe for mye av hva som skjer i de ulike områdene. Jeg kan bare si så mye som at jeg hele tiden (etter Bastion) gledet meg til å finne ut mer om verdenen og folkene jeg møtte, noe jeg ikke kan huske å ha opplevd i dette spillet på over et tiår.
Skal jeg klage på noe må det være at folk flest trolig vil nå utvidelsens nivåtak – som for øvrig er redusert fra 120 i Battle for Azeroth til 60 i Shadowlands – lenge før kampanjen er ferdig. Blizzard har helt klart tilpasset opplevelsen for de som kun er interessert i å pløye gjennom historieoppdragene og ignorere alt annet, som er synd da det er mange flotte sideoppdrag å oppdage underveis. Fiendenes nivå stiger sammen med ditt, men når du har kommet til nivå 55 før du forlater Bastion er det lett å få følelsen av at noe har gått veldig feil.
Valgets kval
Historien danner et flott bakteppe til det Shadowlands-kampanjen egentlig ønsker å vise deg – nemlig Covenant-systemet. I hvert område støter du på en ny fraksjon med engler, demoner, feer eller vampyrer, som alle har noe nytt å tilføre opplevelsen.
Gjennom historien får du stifte bekjentskap til spesialevnene hver Covenant åpner for figuren din. Alle fire har én bestemt spesialegenskap – som i grunnen ikke påvirker spillets gang i stor grad – samt én evne som er basert på klassen du spiller. Sistnevnte er som oftest meget verdifull, og det er denne som vil danne grunnlaget for en av de viktigste avgjørelsene du tar i Shadowlands.
Ved endt kampanje må du nemlig velge hvilken Covenant du ønsker å alliere deg med. Teknisk sett kan du ikke velge feil, og du har muligheten til å ombestemme deg, men ivrige spillere har allerede lagt ned utallige timer i å finne ut hva som passer best for akkurat din klasse.
Covenant-valget plotter også inn veien videre når du har kommet i mål med historien. Din nye familie gir deg blant annet flere oppdrag å fullføre hver dag og introduserer medhjelpere, hvis talenttre påvirker dine egne evner i kamp.
Kjappere vei til toppen
Etter du har vært gjennom kampanjen – og dermed introduksjonen til hver Covenant – én gang, trenger du faktisk ikke styre mer med det. Blizzard har slått et slag for de som spiller på flere figurer, og nye figurer på nivå 50 kan hoppe rett til valg av Covenant og deretter pusle seg gjennom Shadowlands-områdene i akkurat den rekkefølgen man vil.
Å komme seg opp til nivå 50 – der Shadowlands begynner – har ellers endret seg ganske drastisk. Nå spiller man enten gjennom sin rases introduksjonsnivå eller en litt for spinkel veiledningssekvens, før man velger én tidligere ekspansjon å spille seg gjennom.
Det er med på å skape et mer sammenhengende eventyr og hjelper deg samtidig å bli kjent med de omfattende klassendringene i Shadowlands. Har du spilt alle utvidelsene før er det likevel bare å peise på så fort som mulig til man kommer opp til de virkelig nye beitemarkene.
Som nevnt liker jeg historien i Shadowlands godt, men muligheten til å blåse rett forbi og velge Covenant med én gang er skikkelig befriende. Enten du er nivå 51 eller 60 introduserer Covenant-evnene et ekstra kult element til kampene. I spiller-mot-spiller-arenaer kan du rett som det er snu kampen i din favør, mens i gruppeområdene kan du gi for eksempel lagkameratene dine et ekstra løft i en hektisk sjefskamp.
Spennende mekanikker
Ved lansering byr Shadowlands på åtte forskjellige gruppeområder. Fire av dem er tilgjengelige etter hvert som du rusler gjennom historien, mens andre åpnes opp etter du når utvidelsens maksnivå.
Nok en gang har Blizzard lagt stort fokus på strategi. Det holder ikke alltid å måke løs på sjefsfiendene, og selv i de innledende dungeon-områdene er det lett å gå i fella om du ikke vet hvordan du skal takle noen av de tøffere kampene.
Aldri var dette mer tydelig enn da jeg kranglet meg gjennom Necrotic Wake med en gruppe tilfeldige lagkamerater. Kun to av oss visste at man må lure en fiende til å trekke ned bossen fra en scene før man kan angripe ham, og det tok en liten evighet før gruppa fikk koordinert skikkelig for å løse floken.
Endringen i nivåtaket gjør også at gruppeområdene fremstår som farligere enn før. Man virker liksom så mye mer pinglete med en tidel av helsen man hadde i Battle for Azeroth, og selv om skaden man tar selvfølgelig også er tilsvarende redusert har det helt klart en effekt på stemningen.
Alt i alt er gruppeområdene spennende å pludre seg gjennom, enten man er på jakt etter bedre utstyr eller bare artige utfordringer. Det at Blizzard i tillegg slenger inn Covenant-systemet – slik at Night Fae-spillere kan snike seg raskere gjennom Mists of Tirna Scithe eller Venthyr-medlemmer kan kommandere steinstatuer i Halls of Atonement – tilfører dungeon-turene det lille ekstra.
Total skivebom
Mens gruppeområdene skinner med variasjon og spenning, går Shadowlands' andre store «endgame»-funksjon i stikk motsatt retning. I Tower of Torghast – som du kan utforske etter du har fullført kampanjen – får spillere klatre etasje etter etasje mot stadig vanskeligere motstand, men fytte grisen så kjedelig det er.
Hver etasje byr stort sett på akkurat de samme korridorene med akkurat de samme fiendene, i det som føles som akkurat de samme kampene. Igjen og igjen og igjen. Vil du vite akkurat hvor bånn i bøtta dette er, så kan jeg fortelle at jeg bokstavelig talt sovnet på vei gjennom en av etasjene.
Hvordan Blizzard fant ut at dette var en god idé vet ikke jeg. For å gjøre vondt verre har utvikleren knyttet Torghast-snorkefesten til måten man får tak i noen av Shadowlands' aller beste gjenstander. Bare for å låse opp muligheten til å lage rustning av legendarisk kvalitet må du gjennom ulike deler av tårnet en rekke ganger, og akkurat nå vet jeg søren ikke om det er verdt slitet.
Du kan heldigvis slå deg sammen med venner, slik at du ikke må takle marerittet alene. Med en kompis på slep blir opplevelsen bare marginalt bedre, men det reduserer i hvert fall tiden du trenger å bruke på en av de verste nyvinningene World of Warcraft-utviklerne noen gang har snekret sammen.
Håp om en bedre fremtid
Torghast-elendigheten gjør meg litt skremt for hva som kommer videre i Shadowlands. Nettrollespill har en ekkel tendens til å servere endeløs repetisjon forkledd som masse nytt innhold, men jeg har et lite håp om at denne utvidelsen kan gjøre det bedre.
Hver Covenant har sin egen kampanje, og i løpet av den første Shadowlands-uka har vi kun fått en liten smakebit på denne siden av spillet. Selv har jeg sluttet meg til de torturglade vampyrene i Venthyr, og hittil har jeg kost meg med å bygge opp basen og hjelpe de nye vennene mine med å gjenopprette sin storhet.
På spiller-mot-spiller-fronten er det foreløpig få nyheter å skrive hjem om fra Shadowlands. Etter hvert kommer riktignok nye rangerte sesonger, slik at Alliance- og Horde-spillere som er glade i «PvP» igjen får måle evner og låse opp nye belønninger.
Ellers er det aller første Shadowlands-raidet like rundt hjørnet, med nye utfordringer for spillere å bryne seg på – og ikke minst mer utstyr å jakte på. Hvis Blizzard på et eller annet hvis også klarer å gjøre Torghast og The Maw mer spennende, så snakker vi plutselig skikkelig toppunderholdning. Akkurat det sistnevnte er jeg imidlertid litt skeptisk til, men tiden vil vise.
Konklusjon
Siden lanseringen 24. november har jeg hatt det utrolig mye moro med World of Warcraft: Shadowlands. Utvidelsen forteller en spennende historie, de nye områdene er stort sett imponerende og reduseringen av nivåtaket fra 120 til 60 har gjort det mer moro å spille igjen.
Enda er ekspansjonen bare i baby-stadiet, og vi venter stadig på det første Shadowlands-raidet, fortsettelsen på Covenant-kampanjen og en ny spiller-mot-spiller-sesong. Det som er her bør imidlertid holde spillere godt fornøyde frem til den neste ladningen med utfordringer rulles ut – sett bort ifra Torghast, som sårt trenger en voldsom overhaling dersom Blizzard faktisk vil at spillere skal gidde å fortsette med den.
Jeg er skeptisk til om utvikleren kommer til å levere nytt innhold som faktisk er verdt noe, eller om det bare blir endeløs repetisjon. Basert på åpningen er jeg imidlertid villig til å la tvilen komme Shadowlands til gode, og totalt sett må dette sies å være en flott begynnelse og et løfte om mer spenning fremover.
Liker du eventyr i en åpen verden? Da kan vi anbefale Immortals Fenyx Rising. Vil du heller ha det moro sammen med andre spillere er Fall Guys kanskje mer i din gate.
