Det er noe veldig tilfredsstillende med byggespill. Man setter opp noen bygninger, litt infrastruktur, og sakte men sikkert ser man pengene renne inn. Forhåpentligvis. Min fascinasjon for sjangeren startet med Transport Tycoon på midten av 90-tallet. Her skulle det ikke fryktelig mye til før man startet å tjene penger i bøtter og spann. Et annen populær serie, SimCity, var noen hakk mer realistisk, og følgelig vanskeligere å mestre.
Tropico-serien, er på mange måter en slags ideell hybrid mellom nettopp SimCity og Transport Tycoon. På en side har man byfaktoren, ved at man planlegger hvor man ønsker industribygninger, og hvor arbeiderne skal bo. På den andre siden har du bussinessimulatoren, hvor du alltid må huske på å tjene penger, og sørge for at vareflyten går så smertefri som mulig.
Haemimont Games har stått bak de siste tre spillene i serien, og trenden har vært å beholde stort sett alt fra forgjengeren og putte inn en par nye spillelementer. Nå som tyske Limbic Entertainment har overtatt utviklerrollen, er håpet at dette medfører nyskapning og fremstår som et nødvendig friskt pust inn i denne serien.
Førsteinntrykket mitt er derimot noe ganske annet. Jeg føler at jeg på mange måter er utlært allerede før jeg har begynt. Er dette bare en oppusset versjon, med noen få nye triks og litt enkel overhaling av grafiske elementer? Jeg får helt klart inntrykk av at dette bærer mer preg av å være en utvidelsespakke enn et helt nytt spill.
Gjennom tidene
Akkurat som i det forrige spillet i serien, tar Tropico 6 for seg fire tidsperioder. Man starter som guvernør i kolonitiden og danner grunnlaget for fremtidig vekst. På mange måter er det litt enklere, ettersom man har betydelig mindre valg og ressurser. Det er gjerne primærnæringene man er avhengig av da. Det betyr jordbruk, dyrehold, og gruvedrift. En pub og en kirke kan også være lurt for å holde innbyggerne fornøyde.
Kravene kommer fort nok – det er for dårlige helsetjenester, eller for få morsomme ting å finne på. Å tilfredsstille befolkningen er på mange måter underordnet det å tjene penger. Klarer du ikke å eksportere nok varer har du heller ikke råd til å øke levestandarden. Men å underkue befolkningen er ikke helt problemfritt det heller. Det kan medføre opprør, som igjen fører til masse trøbbel. Som diktator står man helt fritt til å håndtere dette på mange ulike måter. Man kan velge en hard linje og arrestere, eller arrangere «hendige uhell» for uønskede borgere. Det gjelder da å sørge for at politiet og militæret er på din side, i det minste.
Jeg må innrømme at jeg ikke har utforsket denne mørke stien i veldig stor grad. Jeg har derimot skjønt at det kan være smart å se bort fra demokratiet i flere måneder tiår. Å tape et valg betyr «Game Over», men å fuske litt med stemmetellingen, eller nekte folk å stemme er en gangbar vei på Tropico.
Om du ikke blir avsatt i kolonitiden, kommer verdenskrigene, etterfulgt av den kalde krigen og til slutt den moderne tidsalder. Gradvis låses det opp mange flere muligheter, i form av bygninger, politiske vedtak og ulike oppgraderinger. Utenrikspolitikken blir også en viktigere faktor hvor du kan velge hvem du vil ha et godt forhold til. I likhet med utfordringene innenriks er det i praksis helt umulig å gjøre alle til lags. Får du et nært forhold til USA, kan fort forholdet til Russland surne. Tilsvarende vil et politisk vedtak som gratis bilpark være populært hos kommunistene, men ikke hos kapitalistene.
Øyriket er nå en øygruppe
Den store nyheten i seriens sjette spillet er at bananrepublikken nå brer seg over en øygruppe, fremfor en enkelt øy. I praksis betyr dette bare at ressursene dine er mer spredt og at du får flere utfordringer med å høste dem. Hvis du ønsker å sette opp en smykkeindustri må du pent ha hyppige ferjeforbindelser til gullressursene på naboøya. Skulle du få lyst til å begynne i sjokoladebransjen? Jo, da er det litt upraktisk at sukkerrør- og kakaoplantasjene trives best på to ulike øyer.
Etter hvert har man mulighet til å bygge bruer, som reduserer problemet noe. Men begrensinger på brulengden gjør at det likevel ikke alltid er et alternativ. Når man først begynner å høste ressursene til naboøya baller det fort på seg. Arbeiderne ønsker ikke å ha for lang pendlervei, og derfor blir det fort nødvendig å sette opp noen boligblokker. Før du vet ordet av det trengs brannstasjoner, restauranter, religiøse bygninger og så videre. I praksis ender man opp med flere parallelle byer å styre. Det er litt uvant, og det var noe jeg først irriterte meg over. Men etter mange diktatortimer har jeg etterhvert lært å sette pris på denne nye utfordringen. Det gjør det litt enklere å skille ulike industrier fra hverandre, så sant infrastrukturen er velfungerende.
Lite nytt ellers
Å titte på statistikk er ekstremt viktig for å lykkes som «El Presidente», og her har Limbic Entertainment faktisk gjort en solid jobb. Man får lett oversikt over hva som går bra og dårlig på øya, og detaljene kan man fort finne frem til. Derimot er det et stadig problem at ikke denne statistikken er tilgjengelig når jeg plutselig får et vanskelig dilemma mellom hvem jeg skal støtte i en gitt situasjon.
Det må også nevnes at betydlige deler av spillet foregår inne i menyer. Det er undermenyer i fleng. Byggeskjermen består av 13 undermenyer i ulike kategorier. Og det er 11 andre menyer men sine egne undermenyer som viser alt fra statistikk til handelsavtaler. Det blir fort veldig overveldende, og litt tungt å sette seg inn i. Jeg skulle gjerne sett at alt som ikke er tilgjengelig i gjeldende tidsepoke var fjernet fremfor å bare være grået ut. Jeg har tidvis brukt lang tid på å lete igjennom skjermene etter noe jeg trenger for et gitt oppdrag.
Men de riktig store endringene i forhold til forgjengerne synes jeg uteblir. Joda, noen håpløse mikrohåndteringselementer er fjernet og forenklet. Noen nye bygninger og følgelig inntjeningsmetoder er på plass. Men i det store og det hele føles det aller meste veldig kjent.
Jo, forresten, man kan nå pynte øya si med underverker med ulike positive egenskaper. En ting som er viktig å vite om Tropico er at det aldri tar seg selv veldig høytidelig. De fleste oppdrag og beskrivelser består stort sett av halvvittige påstander og forklaringer. Dette kommer kanskje spesielt til syne når man ønsker seg et underverk. Tro ikke at dette er som i Civilization, hvor du bruker noen tiår på å reise noen flotte byggverk. Nei! I stedet kan du sende spioner på røvertokt og hente Stonehenge, Det Hvite Hus, eller noen av de andre 17 underverkene og plante dem pent i din egen hage.
En annen endring som jeg faktisk ikke setter pris på er at veldig mange spillelementer er i utgangspunktet låst. Dette gjelder arbeidsmoduser for bygninger, og politiske vedtak. Heldigvis er det ikke mikrotransaksjoner som låser dem opp, men å la noen innbyggere spesialisere seg på forsking. Likevel er dette en veldig tidkrevende oppgave, og det gjør at jeg lett hopper over mange potensielle fordeler fordi jeg ikke klarer å se verdien i å forske dem frem.
Jeg er naturligvis klar over utfordringene med oppfølgere til simuleringsspill. I praksis blir de bare utvidede «remakes», og man vil jo gjerne beholde alt man liker. Likevel er det fullt mulig å tørre å ta større sjanser og finne på noe nytt. Civilization-serien er et ypperlig eksempel på det. I de aller fleste spillene har de både fjernet og lagt til nye elementer som gjør at spillet fremstår friskt i hver inkarnasjon.
Hverken nådeløst eller plankekjøring
Endel businessimulatorer har den egenskapen at når man først har kommet over kneika går stort sett alt på skinner. I Tropico kan ting snu ganske fort om man ikke følger godt med. Eksempelvis begynte jeg å senke skuldrene etter flere år med gode inntekter. Men plutselig hadde jeg brukt litt mer strøm enn kraftverket mitt kunne produsere. Når plutselig fabrikkene mine streiket hadde jeg et stort problem. Store deler av befolkningen min gjorde ikke nytte for seg i ikke-fungerende lokaler. Vareflyten stoppet umiddelbart opp, og selv om jeg kunne eksportere råvarer, er det mye dårligere business enn foredlede varianter. De røde tallene dukket raskt opp. Et nytt kraftverk hadde jeg ikke råd til, og jeg var veldig nære ved å rive noen griske strømspisende bygninger.
Heldigvis har utviklerne tenkt på at det ikke er spesielt morsomt å havne i et bunnløst pengesluk og balanserer dette ved hjelp av u-hjelp. Dersom du har nogenlunde godt forhold til utenlandske supermakter, vil de gi deg sårt trengte bistandspenger om økonomien er i krise. Under et av disse tilskuddene hadde jeg akkurat råd til å bekoste mer el-produksjon og krisen så ut til å være avblåst.
I løpet av denne mørketiden hadde det likevel oppstått et nytt problem. Mange migranter hadde kommet til, og var både arbeidsløse og uten bopel. Vanligvis er innflyttere en verdifull ressurs som sørger for at øynasjonen kan fortsette å vokse. Likevel er det svært uheldig å ha for høy arbeidsledighet, for det fører til både fattigdom og kriminalitet.
Flott tenkte jeg, da får jeg endelig bygget skipsverftet mitt jeg kan tjene gode penger på. Men så oppdaget jeg at alle mine arbeidsledige er helt uten utdannelse, men mine nyopprettede jobber krever kvalifikasjoner. Det var kanskje litt dumt at jeg utsatte de skolene i starten når jeg var mer opptatt av å tjene penger på min eksklusive sjokolade.
Spillet dytter deg gjerne i retninger på denne måten hele tiden. Man ser et behov, eller en mulighet og fyller disse fortløpende. Med litt god planlegging prioriterer du utdanning og brannstasjoner før det trengs. Man får også en del oppdrag, ofte frivillige, som gir noen gode insentiver til å investere i et eller annet du kanskje ikke ville tenkt på selv. Denne variasjonen holder spillet friskt gjennom mange gjennomspillinger.
Konklusjon
De mange mulighetene Tropico 6 byr på gjør at man kan satse på turisme i et spill, råvarer i et annet, og luksusvarer når man ønsker det. Selvfølgelig er det ingenting i veien for å kombinere alt sammen, og med ulike øyer er det enklere å separere disse næringene. Tilsvarende har man mange muligheter til å håndtere befolkningen, enten ved å forsøke å gjøre dem lykkelige, eller drive rovdrift på dem. Tilsammen gjør dette Tropico til et sammensatt spill med mange muligheter og stor gjenspillbarhet.
Jeg hadde egentlig håpet på noe nytt og nyskapende i Tropico 6. I det store og hele er alt velkjent fra tidligere utgaver av spillet. Etter hvert som jeg så timene fløy avgårde ble det likevel åpenbart at det er et velfungerende og underholdende spill. Utviklerne kunne nok forsøkt å være litt mer vågale, men i stedet har de gitt oss et spill som har foredlet gode og kjente spillmekanikker.
