Politisk satire i spillform er den enkleste måten å oppsummere Tropico-serien på. Men bak mang en tørrvittig vits om karikerte politikere, skjuler det seg et stort strategispill. Som enehersker over et øyrike i Karibia må du bygge opp en mer eller mindre fungerende nasjon. Samtidig må du være slu nok til å unngå å bli avsatt.
Jeg må innrømme at Tropico-serien har fenget meg i flere år nå. Mitt inntrykk er at serien har dukket under radaren på folk flest, uten at dette på noen måte er fortjent. Utallige timer har jeg brukt på å styre min øy på min måte. Nå som endelig Tropico 5 har ankommet er jeg naturligvis vært veldig spent på hva som er nytt.
Ser likt ut
Det første som slår meg er hvor utrolig likt Tropico 5 ser ut til å være som forgjengeren. Som en erfaren spiller er det for så vidt greit nok, da vet jeg akkurat hva som skal til for å komme i gang. Til tross for mange visuelle likheter, oppdager jeg raskt mange endrede og utvidede spillmekanikker.
For de som ikke kjenner til spillserien gjelder det altså å styre en øynasjon som en slags diktator. Du kan gjerne gi illusjonen om demokrati, men benytt alle skitne triks for å beholde makten. Taper du et valg er det «game over», om du da ikke klarer å fikse litt på valgresultatet. Kanskje foretrekker du å ha stor militærmakt, men da må du i det minste sørge for at du kan stole på dem. Alle innbyggerne tilhører ulike grupper som det er en fordel å være venner med.
Spillet starter i koloniseringstiden hvor du har blitt tildelt ansvaret for øya i form av en guvernørtittel. Nybyggerne vet at tiden er tøff, men har likevel en god formening om hva de ønsker seg. Dermed er det bare å reise plantasjer, fiskerier, gårder og andre enkle arbeidsplasser som øker levestandarden og bidrar til litt inntjening.
At det er vanskelig å prioritere merkes helt fra starten. Du er helt avhengig av å tjene penger for å kunne bygge noe som helst. Samtidig er det vanskelig å kun prioritere bygninger som genererer penger. Befolkningen trenger kirker, sykehus, restauranter for å ikke snakke om hus å bo i. Innbyggerne er tross alt en vel så viktig ressurs, som du ikke klarer deg uten. Dermed blir hver beslutning en nøye avveining.
Ulike tidsepoker
Et av mine største ankepunkter mot de tidligere Tropico-spillene har vært at man blir overlesset med mye informasjon i starten. Læringskurven er bratt, og det er vanskelig å vite hva man skal prioritere. Jeg synes fortsatt spillet er for dårlig til å fortelle meg akkurat hvordan de ulike bygningene fungerer. Likevel har de forenklet en del ved å innføre tidsepoker.
Som guvernør i kolonitiden har du kun én fremmed stormakt å forholde deg til. Det er moderlandet som man på sett og vis er avhengig av. De bidrar med nye kolonister og kan hjelpe en diktatorspire i nød fra tid til annen. Naturligvis vil de også ha en del av kaka om øya inneholder verdifulle ressurser. De truer til stadighet med å avsette deg som guvernør, så det er en stor fordel å gjøre som dem sier. Det ligger litt i kortene at du blir nødt til å frigjøre øya og gjøre den selvstendig.
Før dette blir mulig blir du nødt til å overbevise innbyggerne om at det er en god idé. Innenriks er det kun to fraksjoner: de som støtter kronen i gamlelandet, og de som ønsker selvstyre. Det betyr at du må få støtte hos den revolusjonære delen av befolkningen. Dette er en relativt myk introduksjon til både innenriks- og utenrikspolitikk som blir viktigere utover i spillet.
Når du omsider får det til, byttes guvernørtittelen ut med den velkjente «El Presidente». Første steg som selvstendig nasjon er å skrive en grunnlov. Her får man flere valg, sånn som om alle skal ha stemmerett, kun menn, eller kanskje bare de rikeste i befolkningen. I tillegg til å ha innvirkning på din egen nasjon, vil også utenlandske makter gjøre seg opp en mening om deg basert på slike valg. Utover i spillet låses det opp flere rettigheter man må ta stilling til.
Etter kolonitiden kommer verdenskrigene, deretter den kalde krigen, mens den moderne tidsalderen kommer til slutt. I hver av disse epokene låses det opp flere nye bygninger, og valgmuligheter. Dette er uten tvil et spennende tilskudd, og adskillig bedre enn at alt er tilgjengelig fra starten. Likevel synes jeg brukergrensesnittet er litt vel rotete, de har nemlig ikke fjernet, bare grået ut, valgene som ikke er tilgjengelige ennå. Spesielt for nye spillere virker det veldig overveldende med så mange valgmuligheter. I tillegg foretrekker jeg overraskelseelementet med å se hva som blir tilgjengelig mens jeg spiller spillet.
Mange valgmuligheter
Tilhengere av de foregående spillene vil se veldig mange kjente byggemuligheter, likevel har en del av dem fått overhalinger og flere funksjoner. For eksempel har det blitt mer attraktivt å bygge flere havner, da disse låser opp handelsskip som kan gi bedre utbytte på eksporterte varer.
Omtrent alle bygninger har også mulighet for å ansette en bestyrer. Disse bestyrerne gir en bonus til bygningen slik at de blir mer effektive, eller at de ansatte blir mer fornøyde. Noen ganger kan de også påvirke bygningene i nærheten. Dette er et spennende tilskudd som gir enda flere muligheter til mikrohåndtering, uten at det er en nødvendighet.
Som om dette ikke er nok, har stort sett alle bygningene mulighet til å oppgraderes på en eller flere måter. Boliger kan få høyere standard om man kobler dem til strømnettet, gruver kan modernisere utstyret, og man kan effektivisere arbeidsplasser om man ikke bryr seg om forurensning.
Veldig ofte vil man få valgmuligheter som belønning for et eller annet utført oppdrag. Det kan være penger, nye kolonister eller økt støtte blant deler av befolkningen. Adskillig verre er det når valgene vil skade forholdet til andre parter. Typisk i den kalde krigen må man velge mellom Sovjet eller USA i mange viktige avgjørelser. Forholdet til disse stormaktene påvirker blant annet hvilke gode handelsmuligheter du har tilgang på. I tillegg vil de som liker deg gjerne spytte en slant i statskassa med jevne mellomrom. Blir forholdet for ille kan det hende de ønsker å invadere deg.
Det er i grunn definisjonen på et godt strategispill når man får flere valg, men kun kan velge et av dem. Likevel er det svært irriterende at spillet ikke gir deg muligheten til å sjekke statistikken når man først står overfor et slikt vanskelig valg. Jeg skulle gjerne sett hvordan situasjonen er akkurat nå, for å se hvilket valg som virker mest fornuftig å satse på. Det er nemlig massevis av statistikk tilgjengelig, og jeg bruker det til stadighet ellers i spillet.
President eller tyrann?
Det kan kanskje virke som om du egentlig ikke er en diktator, men heller en overarbeidet byplanlegger som har alt ansvaret. Joda, det er det du egentlig er, men det betyr ikke at du trenger å gjøre alt etter boka. Blir det demonstrasjoner i gatene kan du velge å følge anmodningene, eller betale dem litt for å holde kjeft. Som diktator kan det hende du synes det tredje valget er mer effektivt: sende hæren inn for å få slutt på protestene.
I god kjeltringånd har du naturligvis satt opp en anonym bankkonto i Sveits. Ved å stjele fra befolkningen og ta i mot bestikkelser kan du gradvis fylle den. I tidligere spill hadde denne kontoen primært som formål å gi deg en bedre poengsum. Nå kan du derimot gjøre uttak for å oppgradere personlige egenskaper ved presidentfamilien. Ja, nå kan du utvide familien med flere medlemmer, noe som gir noen ekstra muligheter fra tid til annen.
Selv om spillet tilbyr en helt frittstående sandkassemodus, foretrekker jeg kampanjen som kan veilede meg gjennom tidsalderne akkurat som utviklerne ønsker. Kampanjen veksler mellom to øyer, men all fremgang lagres mellom hvert oppdrag. Jeg synes det er en stor forbedring at man slipper å starte forfra for hver gang, for det blir etterhvert ganske rutinepreget. Strategisk betyr det at man ikke bør skakkjøre økonomien bare for å nå et enkelt oppdrag.
For første gang i serien tilbys flerspillermodus. Dessverre har jeg ikke fått testet dette, da det ikke er så mange tilgjengelige offentlige spill. Uansett er nok dette et spill som egner seg best blant venner på en ledig fridag. Tropico støtter opp til fire spillere samtidig. Hver av spillerne får ulike deler av en øy hvor det konkurreres om å nå valgfrie mål. Om man ønsker kan man velge å samarbeide, dele ressurser og slå av muligheter for krigføring.
Konklusjon
Byggespill er en sjanger som gjerne kan få flere tilskudd. Der Sim City i stor grad fokuserer på de store trekkene, fokuserer Tropico på små aspekter, men i en hel nasjon. Nettopp dette er seriens styrke. Hver eneste person gjør en jobb og har en funksjon. Der er ikke nødvendig at alle elsker diktatoren sin, men et flertall bør i det minste tolerere deg godt nok til å tjene riket.
Det store perspektivet er heller ikke glemt. Omverdenen gjør seg fort opp en mening om øynasjonen, og det er vel så viktig å fri til supermakter som sin egen befolkning. Denne fine blandingen av mikro- og makrohåndtering gjør Tropico til et underholdene spill på mange nivåer. Et spill som er lett å forstå, men alltid byr på nye utfordringer.
Gamle Tropico-veteraner kan juble over at mange av problemene i forgjengeren har blitt forbedret og at det faktisk er endel nyheter i seriens femte spill. Nye aspirerende diktatorer har definitivt noe å glede seg over, og Tropico 5 er definitivt en god inngangsportal til et spennende byggespillserie.
