Det kom litt ut av det blå, men det gjorde det ikke noe mindre spennende at Rome: Total War, spillet som introduserte meg for storstrategispill generelt og Total War-serien spesielt, er ute i en nyutgave som ikke bare optimaliserer spillet for moderne datamaskiner, men som i tillegg pusser opp utseendet til den gamle traveren så til de grader. Til tross for noen små irritasjonsmomenter som henger igjen fra gamledager er Rome: Remastered gode gamle Rome, bare mye penere, smidigere og dypere.
For en oppussing!
Rome: Total War så helt nydelig ut i 2004, men 17 år er lang tid i spillbransjen, og det er ikke rart om man tenker at den gamle grafikken begynner å dra litt på årene. Da jeg først leste om at Rome kom til å få en nyutgave trodde jeg ikke vi skulle få noe mer enn en enkel HD-versjon, men så feil kan man altså ta. Feral Interactive står bak Rome: Remastered, opprinnelig utviklet av Creative Assembly, og er samme team som har skapt Mac og iPhone/iPad-versjonene av flere av Total War-spillene. Det er en underdrivelse å si at de har gjort mye for å løfte Romes opprinnelige visuelle fremtoning. For ved å legge til nye modeller, nye lys- og skyggeeffekter, og mye mer, har de levert et spill som fremstår mer som Rome 1.5 enn det opprinnelig Rome, og det er nydelig å se spillet skinne som det aldri har gjort før.
For det første har vi enhetene på slagmarken som får en helt annen dybde enn tidligere, der solen nå faktisk reflekteres i hjelmer og rustninger, der denne effekten før bare var malt på. Soldatenes hudfarge reflekterer nå området de er rekruttert i, som er utrolig kult, og som gjør at avhengig av hvor du sender dine hærer og fyller på med nye soldater for å gjøre opp for tapte, kommer dine armeer til å gjenspeile ditt storrike.
Samtidig skal man ikke fnyse av kampanjekartet, som har fått helt samme behandling. Europa, Nord-Afrika og Midtøsten popper ut av skjermen på en helt annen måte enn tidligere, og det er utrolig digg å kunne spille denne gamle favoritten igjen, men som om det ble laget for maskiner i 2021. Ikke bare får vi et penere spill, men et som kjører bedre enn noen gang, og som jeg ikke kan overdrive hvor gøy det gjør det å spille Rome: Total War alle disse årene etterpå. Det skal heller ikke overses at den nydelige musikken har fått et løft, ettersom den nå er gjengitt i høyere kvalitet.
I tillegg har hele spillet fått et nytt brukergrensesnitt. Jeg var litt skeptisk i begynnelsen, for jeg synes Rome: Total War fungerte veldig bra på alle måter. Men de nye vinduene sjarmerer raskt, er smidige, og gir mye informasjonen som enkelt kan vises eller legges vekk. Kanskje er det litt for mye arkade-effekter på slagmarken som kunne blitt tonet noe ned, som fargen på rekkeviddemarkørene til bueskyttere, men man venner seg i det minste til dem kjapt, og man kan skru dem helt av hvis man ønsker. På kampanjekartet er de opprinnelige bildene av bygningene heldigvis blitt værende, men er nå gjengitt i høyere oppløsning. Alt i alt et herlig løft, her altså!
De visuelle forbedringene gjelder for øvrig for samtlige Rome-tillegg, være det Barbarian Invasion eller Alexander, så her får du plutselig mange gode unnskyldninger til å spille deg gjennom antikkens verden enda en gang!
På spesielt ett punkt er det likevel klart at utviklerne kunne lagt inn noe mer arbeid – da snakker vi om spillets «pathfinding», altså hvordan enheter kommer seg fra A til B på slagmarken, og motstanderens kunstige intelligens. Det er nemlig tydelig at kamper man egentlig burde tapt vinner man fordi fienden ikke klarer å forsvare seg selv på riktig måte. Samtidig er det frustrerende når dine egne enheter ikke klarer å komme seg i formasjon på riktig vis fordi… tja, fordi de rett og slett ikke klarer det, eller fordi det tar evigheter.
Deilig strategi
Ah, Roma. Det er ikke bare byen som står som en evig flamme for meg, men tidsperioden og spillets sjarm blir aldri gamle. Rome: Total War gjør nemlig veldig mye bra, og det meste, om ikke alt, er blitt forbedret eller ivaretatt med denne nyutgaven. Andre ting, som endringer i lasteskjermer og visse designvalg, er jeg mer uenig i, men som samtidig er mer smak og behag, og som jeg likevel tror man kommer til å venne seg til med ikke alt for mye tid.
En av hovedgrunnene til at Rome tar seg så godt ut selv i 2021 er hvor fremtidsrettet og tidløst det fortsatt fremstår. Når alt er sagt og gjort er jo serien relativt lik seg selv. Du bygger og investerer på kampanjekartet, som for øvrig ser aldeles nydelig ut (og som så nydelig ut allerede i 2004), slik at du kan rekruttere soldater til å vinne kampene på slagmarken.
De aller fleste erfaringene du har gjort deg fra nyere Total War-spill kan videreføres inn i Rome: Remastered, som taktikker på slagmarken og hva man burde konstruere hvor og i hvilke situasjoner. Sånn sett er Rome veldig enkelt å sette seg inn i, og kanskje enda enklere blir det av hvor minimalistisk alt er. Minimalistisk, men fritt. Her er det nemlig ingen byggerestriksjoner eller rød teip på hvilke byer som kan bygge hva, ikke noe teknologi-tre, men alt du gjør er avhengig av at du eier de riktige bygningene. Ei heller finnes det ingen egen mat-faktor som bestemmer om soldatene dine kan fylle magene sine eller ikke.
Rome har det lille ekstra
Det vi likevel har, er en vekstfaktor som øker eller minker avhengig av om du har nok gårder eller sanitærbygg som kloakker og akvedukter tilstede. Denne bestemmer om folketallet i byene dine øker, og alt er gjort på individuelt nivå, som vil si at faktorer i én by ikke har noe å si for situasjonen i en annen – med visse unntak. Gjensidig handel kan for eksempel føre til økt økonomisk vekst i flere byer samtidig, og spesielt i Barbarian Invasion-ekspansjonen vil religionen i én by påvirke den religiøse situasjonen i en annen.
Jeg simpelthen elsker systemet i Rome fordi det er så enkelt å forstå samtidig som det reflekterer virkeligheten – her er det ikke bare en grønn beholder som skal fylles før du har nok vekst til å skape noe nytt. Nei, her har du faktiske innbyggertall som går opp og ned, og som har alt å si for om du i det hele tatt får rekruttert nok soldater. For å rekruttere legionærer fjernes en mengde folk fra det totale folketallet i byen de er rekruttert fra, som er en liten ting rent teknisk sett, men som øker innlevelsesfølelsen så til de grader.
Du kan til og med bytte hovedstad så mange ganger du vil, og det kan være lurt, for avstanden mellom byene og hovedstanden har innvirkning på tilfredsnivået i riket ditt. I tillegg kan du inspisere byene dine på «battle map» i fredstid, noe intet annet Total War-spill lar deg gjøre!
Nytt er det imidlertid at vi får tilgang på kjøpmenn, «merchants», som fungerer på tilnærmet samme måte som i Medieval II: Total War. Du rekrutterer dem etter å ha bygget riktig handelsforum, og plasserer dem på ressursene som finnes på verdenskartet. Det er langt fra nyutgavens største endring, men et fint tillegg likevel.
Konklusjon
Rome: Total War vil alltid være en klassiker, men sammenlignet med dagens Total War-spill kan det trenges noe tilvenning for nye spillere. Rome kan nemlig sees på som Total War-spillet hvor fundamentene er til stede, men som ikke kan skilte med et tonn av forskjellige spillemåter for hver nasjon selv om bygninger, musikk, enhetstyper og Senatet for Roma gjør at de likevel skiller seg fra hverandre. Samtidig er det visse ting i Rome, som for eksempel faktiske innbyggertall, veilegging, familietrær og andre ting som ikke finnes i senere spill som gjør opplevelsen helt egen. Man skal heller ikke ta for gitt at man får den fabelaktige utvidelsen Barbarian Invasion samt den mer fokuserte Alexander-utvidelsen med på kjøpet.
Gjensynet med Rome: Total War er deilig for en som elsker denne gamle diamanten. Man vet liksom alltid hva man har å leke seg med, og det nye brukergrensesnittet gjør det hele enklere å finne ut av. Rome gjør seg i tillegg ufattelig godt i høyere oppløsning og med et realt ansiktsløft for alt fra enheter til verdenskartet. Ah, dette er deilig!
Det er nok lenge til Total War-fansen får se et Total War: Rome III, men enn så lenge er det godt at vi fikk Total War: Rome Remastered. For dette er så mye mer enn originalen var, og både nye og gamle strategikere har noe å fryde seg over her. Hadde de bare fått til å legge til rette for en online-kampanje nå, så hadde dette vært det perfekte Total War-spillet. Vår anmelder Joachim Froholt ba instendig om dette helt tilbake i 2004, så nå får dere få rævva i gir, Creative Assembly og Feral Interactive!
Rome: Total War er død! Lenge leve Total War: Rome Remastered (selv om jeg fortsatt synes Rome: Total War klinger bedre)!
Total War: Rome Remastered slippes 29. april til Windows.
