Det er blitt sjeldnere og sjeldnere at spillutviklere gir ut såkalte «tradisjonelle» utvidelsespakker. Med dette menes det større, men færre tillegg til et hovedspill som gjerne også kommer med avgjørende endringer eller nyvinninger. De siste årene har så godt som hvert eneste spill kunnet servere mer betalt innhold i form av nedlastbart innhold, men disse tilleggene er ofte ikke like merkbare i spillet, og tilbyr gjerne mindre for pengene.Svært ofte er det snakk om at et nytt storspill vil komme med mangler eller innhold som er låst bak en betalingsmur, men at slikt nok vil kunne låses opp ved å bruke mer penger senere. I verste fall hører vi om en hel haug med ting som bare er blitt kuttet ut av spillet for å rekke tidsfrister, slik EA innrømmet å ha gjort med Star Wars Battlefront. Ikke bare kan dette føre til at spilleren føler seg snytt, men det kan tolkes som et tegn på en bransje som beveger seg i feil retning.
Nå lurer du kanskje på hvorfor et helt avsnitt er blitt viet til raljering rundt nedlastbart innhold i en anmeldelse? Det er fordi jeg opplever det som direkte vakkert at noen tar til ordet for å endre kursen de større selskapene har satt oss ut på.
Vakre Toussaint
For mer eller mindre nøyaktig et år siden slapp det polske selskapet CD Projekt RED ut det siste spillet i sin kritikerroste serie om den ulvelignende witcheren Geralt. Alene og i lag med sine ledsagere satte han ut på en reise i Andrzej Sapkowskis mørke fantasy-univers, fylt til randen med stygge beist og fæle gamle kjerringer, så vel som fanatiske riddere og fulle menn. I hovedspillet utforsket man blant annet området kalt Velen i det nordlige Temeria-riket, et rike oppslukt av krig og elendighet.
Ett år har imidlertid gått siden den gang, og witcher-kontraktene tar oss nå lenger sør enn vi noen gang har vært tidligere. Jeg kan med trygghet si at The Witcher 3: Wild Hunt - Blood and Wine er en utvidelse av den tradisjonelle typen, og gjett om det synes!
Sommersolen står trofast og høyt på den lyseblå himmelen mens små, snøhvite skyer kommer på korte besøk. Fra palasset Beauclair har man perfekt utsikt over den sørlige regionen; nedenfor høres lyder fra byen med samme navn, et romantisk og fargerikt sted som henter inspirasjon fra vårt eget Frankrike. Bortenfor der er et velkomment skue – et grønt og vakkert landskap som strekker seg så langt øyet kan se. Her finnes ikke pest og krig. Det sørlige riket er et eksempel på hva som kan skje når en befolkning ikke trenger flykte fra sine hjem. Små landsbyer og store vingårder pryder områdene utenfor storbyen, og de vakre skogene i sør er flotte jaktområder.
Det er så deilig å virkelig kjenne på kroppen at man har reist til et annet land. Både utseendet og tilværelsen har mye å si for at denne følelsen oppnås, men mye av æren skal også lydsporet ha. Borte er Velens No Man’s Land-musikk som skraper seg nedover ryggen din mens det lover deg et nedbrutt og hjemsøkt kongerike. Toussaint befinner seg på motsatt side av dette spektrumet. For det meste består musikken av instrumenter, stemmer og andre lyder som er ment å få deg til å føle at du er langt vekk fra nordområdene. Med sine trekk- og fløytespillåter gir musikken i Toussaint den essensielle siste dråpen med innlevelse som gjør at man blir tatt tilbake til et Frankrike fra fabelbøkene.
At landet ikke er i noen direkte krigssituasjon gjør også at hele området oppleves som et eget sted. Kanskje hjelper det litt at Toussaint er en adskilt region på lik linje med de norsk-inspirerte Skellige-øyene i hovedspillet, men det hadde vel til og med vært mer imponerende om det var et sammenhengende område innbakt i hovedkartet. Det burde nå være klart at hertugdømmet Toussaint byr på noe helt annet enn det kongerikene i nord gjorde.
Farer i skyggene
Det er imidlertid ikke bare fred og fordragelighet i hertugdømmet, og det er her Geralt kommer inn. Det er Anna Henrietta, hertuginnen av Toussaint selv, som har utlyst en dusør for å fakke et fryktelig beist som herjer i landet.
Bak den vakre fasaden skjuler det seg nemlig en trussel svært få skulle regne med å oppleve i et land som dette. Forbi de vakre gårdene og jordene finner vi nifse kirkegårder og mørke skoger. Selv om vi også fant slike områder i hovedspillet er det noe ved designdetaljene som skiller seg ut her. Koselige bekker og solstråler som trenger seg gjennom sprekker i tretoppene minner deg om at du er i et fredeligere land, men et lydspor i endring gjør at du likevel aner fare. Og lurt er det. For Toussaint er også hjem til enorme kjemper, larver, drage-lignende skapninger og – du gjettet det kanskje etter å ha sett utgivelsestraileren – vampyrer.
Det kan diskuteres om vampyrer har vært et litt overbrukt monster de siste årene, men det er veldig lite klisjéfylt ved disse skapningene som er med i Blood and Wine. Fortellingen vi er vitne til i Toussaint er en som omhandler kjærlighet og forræderi, utpressing og vennskap. Vi skal heller ikke glemme vinen, og selv om den av og til minner om en annen type mørkerød væske, handler historien til slutt om kombinasjonen av de to. Tittelen i seg selv er en genistrek.
På mesterlig hvis klarer CD Projekt RED å fortelle en historie som til tider, til tross for at den ikke er like omfattende og episk som den i hovedspillet, er mer spennende og bedre fortalt. Det hjelper nok at den er så fokusert som den er, men oppdragene utnytter i tillegg Toussaints forskjellige landsdeler svært godt. Selvfølgelig rir du frem og tilbake mellom mange av de samme stedene, men det føles aldri forgjeves eller kjedelig. På veien finner du spennende og unike sideoppdrag som jeg vil påstå er mer givende enn mange av de vi har sett tidligere, nettopp fordi de også tar i bruk fokuset og detaljene resten av utgivelsen nyter av.
Ikke bare handler spillet om å drepe monstre heller. Mye av Blood and Wine er viet til utforskning av åsteder og å hjelpe kunstnere og andre morsomme figurer som hovedspillet nok kan sies å ikke ha så mange av.
Selv om fortellingene er godt regissert skal mye av æren gå til noen ordentlig gode karakterer og det som for det meste er gode stemmeskuespillere. Hertuginne Anna Henrietta er nok den mest sjarmerende figuren i serien siden Yennefer av Vengerberg, og andre Geralt blir kjent med er også med på å gjøre fortellingene interessante.
Hvis man tenker at Toussaint tar sted i et område der folk skal snakke med fransk aksent (noe jeg føler det legges opp til, og mange av dem gjør), er det dog litt merkelig at noen svært sentrale karakterer heller ruller r-ene enn å skarre. Spesielt én av skuespillerne snakker med tydelig svensk aksent, og det ødelegger innlevelsen litt når karakteren faktisk skal være en adelsmann fra «franske» Toussaint.
Hjem, kjære hjem
The Witcher 3 har alltid vært et spill der du kunne tilpasse og konfigurere Geralt en hel del. Ikke bare kunne du gå til frisøren og endre frisyre, men spillet inneholder brygging av eliksirer, forskjellige rustningsdeler, og disse kan kjøpes, finnes eller lages helt selv, og det samme gjelder sverd og andre gjenstander. Det har i det hele tatt vært et svært dypt spill der man kunne bruke ekstremt med tid på de små tingene.
Det man imidlertid aldri har hatt er et eget hjem. Selvfølgelig kunne du bruke Kaer Morhen som et sted der du kunne legge fra deg ting, men det har aldri vært så personlig som man kanskje hadde håpet på. Blood and Wine gjør absolutt noe med dette ved at man faktisk tilegner seg en helt egen vingård på et relativt tidlig punkt i fortellingen. I god tradisjon må man bruke egne penger på å renovere stedet og føre eiendommen inn i en ny gullalder. Å eie noe som dette gjør faktisk noe med hele utvidelsen. Personlig følte jeg at det å ha noe i hertugdømmet som bare var mitt knyttet meg enda nærmere til det. Det er et meget godt trekk. Kronen på verket blir at visse andre sideoppdrag faktisk tar nytte av eiendommen din, slik at den unngår å bli noe som bare er der uten videre betydning.
I tillegg kommer utvidelsen med et forbedret brukergrensesnitt i menyene som tar hele skjermen bedre i bruk, et hav av våpen, klær og rustninger, nye måter å forbedre seg selv på gjennom mutasjoner, og selvfølgelig en hel del vin.
Konklusjon
Med The Witcher 3: Wild Hunt - Blood and Wine har CD Projekt RED virkelig skapt en utvidelse som ikke bare er verdig mesterverket hovedspillet viste seg å være, men som med god samvittighet kan kalles en utvidelsespakke.
De mange sideoppdragene og alle de nye småtingene som følger med utvidelsen, slik som nye mutasjoner, våpen og rustninger fungerer svært bra og bygger opp under den spennende hovedfortellingen.
Toussaint er ikke bare et nytt område, det er en stor region med ekstremt mye å utforske. Jeg har fått med meg at det har blitt reklamert for 20 timer med innhold, men selv har jeg spilt i over 30, og har fortsatt til gode å utforske alt som finnes. Hovedoppdragslinjen i seg selv er verdt et par titalls timer, og for en utvidelsespakke er det mer enn godkjent. At det finnes et par orienteringsfeil knyttet til hesten Roach (som vi har sett tidligere) gjør dermed ikke så mye.
The Witcher 3: Blood and Wine tilbyr sådan mer enn gjennomsnittlige spill gjør, og det til en brøkdel av prisen. Sistnevnte har ikke noe å si for hvordan spillet bedømmes, men det sier noe om hvordan CD Projekt RED ønsker å behandle fansen sin. Til et vakkert spill er vi blitt gitt et enda vakrere tillegg, og jeg er ikke redd for å si at gjensynet med Geralt skjenker oss – atter en gang – et av årets aller beste eventyr.
Leste du vår anmeldelse av den forrige utvidelsespakken til The Witcher 3, Hearts of Stone? Kanskje du er interessert i de mest spennende modifikasjonene, eller å få spillet til å se ut akkurat slik du vil?
