Tidsreiser er komplisert tematikk, og hvis det ikke gjøres riktig kan det fort gå kraftig ut over troverdigheten til både plott og figurer. Eksempler på spill som bruker dette finnes derfor oftest blant de mindre og mer vågale spillene på markedet, med Superhot, Evoland 2 og Super Time Force som noen av de beste titlene.
The Sexy Brutale er enda et slikt spill – det har et utrolig spennende konsept som blander tidsreiser og drapsgåter, med Agatha Christie-aktige personligheter strødd omkring i mørke og mystiske omgivelser. Opplevelsen er utrolig vellagd og ulikt det meste jeg har spilt, og det er derfor litt synd at det også blir litt kjedelig til tider.
Bak lukkede dører
Man spiller som Lafcadio Boone, en kar som, ved siden av å ha et bunnsolid navn også har en hendig evne til å gå tilbake i tid. Dette kommer godt med når man blir invitert på middagsselskap i et herskapshus som er åstedet for ikke bare ett, men opptil flere grusomme drap.
Det har seg nemlig slik at årets maskeradeball blir utsatt for skøyerstreker av den lokale markien, og som en vaskekte detektiv blir det opp til Lafcadio å oppdage og forhindre de mange forskjellige drapene. Spillet introduserer de grunnleggende mekanikkene tidlig, når man våkner opp i en peisstue med to tomme hender, en maske og et lommeur som er delvis ødelagt.
Som middagsgjest lusker man litt rundt omkring, før skritt i det fjerne forteller deg at det er fare på ferde. Jeg har allerede blitt gjort oppmerksom på at hovedpersonen i utgangspunktet ikke kan gjøre noe i møte med andre spillfigurer, og holder meg derfor for det meste til å spionere på de gjennom nøkkelhull.
En lyskjegle representerer Lafcadios synsfelt, og i naborommet kan jeg tydelig se en slags forsker lirke opp en safe. Snakkebobler lar spilleren høre hva personer innenfor rekkevidde sier, og denne karen er tydelig opprørt over noe. Handlingen fortsetter inn i et kapell, og det er her spillets aller første drap finner sted.
Den underliggende musikken bygger seg sakte opp idet en annen mann, en av herskapshusets ansatte, kommer inn i rommet. Vettskremt kan man bare nistirre gjennom nøkkelhullet mens de to mennene utveksler meningsfull informasjon. Nå venter jeg bare på muligheten til å redde forskeren fra sin overfallsmann, men muligheten dukker aldri opp – et hagleskudd og singlende glass setter et brått punktum for konfrontasjonen. Hva nå?
Tilbake til fortiden
Jo, nå begynner spillet for alvor. Det tidligere nevnte lommeuret er nemlig verktøyet som lar spilleren gå tilbake i tid. Man våkner opp i det samme rommet, klokken er 12.00, og dagen begynner på nytt. Man vet hva som skal skje – man har jo nettopp sett det med egne øyne – og det som gjenstår nå er å finne ut hvordan man kan forhindre voldsgjerningen.
The Sexy Brutale er et tydelig gåtespill, og Lafcadio må derfor utforske omgivelsene etter spor og gjenstander som kan brukes på sine redningsoppdrag. Man kan som sagt ikke interagere direkte med noen av gjestene, så det nytter ikke å simpelthen fortelle de at de kommer til å dø. I stedet er man pent nødt til å gå baklengs gjennom de forskjellige mordsakene, finne ut hvor og når viktige hendelser finner sted, for så å påvirke det man snubler over underveis.
Ingen av gåtene er spesielt kompliserte, og består som regel kun av et par enkle ledd. Faktisk blir det nesten litt for simpelt til tider, og én gang reddet jeg sågar en person uten å helt mene det. Drapsgåtene er likevel finurlige, og de utnytter herskapshuset og dets mange kriker og kroker svært godt.
Herregården er delt opp i distinkte områder og rom, og nye deler av huset åpnes opp etter hvert som man spiller. Handlingen ses fra et isometrisk perspektiv, som stadig lar spilleren kontrollere hva som foregår i det rommet man er i, mens alt annet forblir uvisst til man har sett det minst én gang. Når man observerer personer på vei rundt i huset, enten det er gjennom nøkkelhull, fra balkonger eller sprekkene i et garderobeskap, legges denne informasjonen til på oversiktskartet.
Da kan man spole fram og tilbake i tid for å ha oversikt over hvor for eksempel offeret befinner seg klokka 17:30 («Willow har kommet seg dit allerede, ja – da må jeg sørge for å være her senest klokka 17:00»). Slik gjør man så godt man kan for å manipulere omgivelsene og personene som trasker rundt her, og det fungerer egentlig ganske så godt.
Kirkeklokker og hagleskudd
Spillets tittel er kanskje navnet på herskapshusets innebygde kasino, men beskriver også dets audiovisuelle sammensetning: Drapene er nemlig akkurat passe brutale, mens spillets musikk og grafikk er av det lettere sexy slaget. En blanding av tegneserie og modelleire utgjør den herlige visuelle stilen; mens jazz, storband og strykere danner et herlig musikalsk smørgåsbord.
Videre er det ikke til å unngå å legge merke til de mange unike lydene som gir gjenklang i veggene. Hagleskuddet fra spillets aller første mord kan for eksempel høres klart og tydelig i nesten alle rommene i herskapshuset, og de forskjellige figurene vil kommentere på dette avhengig av situasjonen de befinner seg i. Selv lærer man seg klokka å kjenne ved hjelp av disse lydene. Det selvsamme hagleskuddet indikerer da at klokka er 15:50, mens klangen fra en kirkeklokke forteller meg at klokka nærmer seg 19:00. Det gjør noe med stemningen, og bygger finfint opp under spillets iboende stressfaktor.
Akkurat dette går likevel helt på akkord med hvor mye venting man må gjøre i The Sexy Brutale. Spillet fokuserer som sagt på tid, og krever derfor at man må gjøre visse ting til visse tider på døgnet. Lafcadio kan spole fram til klokka 16:00 og klokka 20:00 når han er i nærheten av klokker omkring i huset, men likevel blir det altfor mye venting. Flere av drapene skjer nærmere midnatt, og da må man luske omkring og sitte bortgjemt i klesskap i opptil flere spilltimer i strekk – dette tilsvarer bortimot tre-fire virkelige minutter.
Jeg er som regel ganske tålmodig når det kommer til dataspill, men det å regelrett kunne legge fra seg kontrolleren for å sjekke sosiale medier og nyheter midt i spilløkten, setter et negativt preg på opplevelsen (det var nøyaktig det samme som felte This War of Mine i 2014).
Videre er det bare et par andre ting som virkelig irriterer: I tillegg til å ikke kunne interagere med andre figurer, kan spilleren heller ikke bli sett av de – hver gang en person kommer inn i et rom fryser derfor tiden, mens den aktuelle personens maske kommer svevende uhyggelig gjennom rommet. Man rekker som regel alltid å løpe unna, og denne funksjonen blir derfor mer som en liten irritasjon å regne, og aldri et ordentlig hinder.
Å løpe inn i et rom (hvor man fullt og helt vet at det befinner seg andre figurer) bare for å komme ut på den andre siden blir derfor noe man kan misbruke grovt. Sammen med det litt klønete kontrollsystemet, som aldri helt lar deg gå ut og inn av dører som du måtte ønske, blir det i overkant frustrerende til tider.
Konklusjon
Av og til smaker det usedvanlig godt med et spennende gåtespill, og det er nøyaktig det The Sexy Brutale er. Spillet har et utrolig interessant konsept, hvor man som vordende tidsreiser må farte fram og tilbake i tid for å hindre en rekke morbide drap fra å finne sted. Handlingen foregår på tvers av én enkelt dag, men byr alltid på noe nytt og spennende idet man oppdager nye deler av det enorme herskapshuset.
Det hele knyttes sammen av en herlig visuell stil og et like fantastisk lydbilde. Å høre ekkoet av et hagleskudd, en kirkeklokke eller et skrik i det fjerne minner om hva som har vært og det som venter, og holder sansene skarpe stort sett hele tiden.
Å leke med denne stressende følelsen er interessant nok det, men den kommer ikke alltid til sin rett. Altfor ofte faller opplevelsen nemlig tilbake på at man vet nøyaktig hva som skal skje og hva man selv skal gjøre, mens det å faktisk gjøre det krever både tålmodighet og samarbeidsvillig styring. Å sitte i et skap i et rom i tre minutter er liksom ikke så veldig engasjerende, selv om det man venter på er aldri så spennende.
Når dette skjer gjentatte ganger i løpet av spillets gang, blir det litt for mye venting – selv om jeg aldri rakk å gå lei, ble det helt klart litt kjedelig å spille The Sexy Brutale fra tid til annen. Og det til tross for at det egentlig er et knakende godt spill.
Vil du ha andre unike gåtespill, er både Portal-serien og Inside solide valg.
