I The Last Federation spiller du en romreisende drage med fire hoder og sans for intriger. Du er den siste gjenlevende representanten for en rase som en gang hersket over et helt solsystem. Problemet er bare at dere var noen drittsekker, og til slutt fikk resten av solsystemets innbyggere nok. I et massivt opprør presset de dere tilbake til hjemplaneten, før de like godt forvandlet den til et asteroidebelte ved å sende en måne på kollisjonskurs med planeten. Det trodde de sannsynligvis var nok til å hindre mer innblanding fra den kanten, men da hadde de ikke regnet meg deg.
En skulle kanskje tro at planen din nå involverte en eller annen form for grusom hevn, men slik er det ikke. I stedet har du gjort det til din livsoppgave å forene solsystemet i en mektig føderasjon, hvor alle er allierte og det ikke lenger er rom for grusomhetene av den typen din egen rase sto for, og som de til slutt ble utslettet av. Men for å nå dette målet er sjansene store for at du må skitne til hendene dine. The Last Federation er litt som Game of Thrones – hvor du får rollen som intrigearkitekten Petyr «Littlefinger» Baelish i stedet for lederen av et av de store rikene.
Et unikt spill
Utvikler Arcen Games liker å lage spill som ikke følger tradisjonelle regler, og The Last Federation er ikke noe unntak. Det kan grunnleggende sett beskrives som et strategispill satt til verdensrommet, men måten det fungerer på er helt ulik alle andre romstrategispill jeg har prøvd.
Solsystemet har åtte uavhengige fraksjoner, utenom deg, og disse er litt som de tradisjonelle datastyrte spillerne i et typisk romstrategispill. De bygger opp armadaer og hærer, forsker på teknologier, utvikler planetene sine og havner titt og ofte i krig med hverandre. De har alle sine egne unike spillestiler, svakheter og fortrinn – og noen er betydelig farligere enn andre.
Du spiller imidlertid ikke det samme romstrategispillet som de andre fraksjonene spiller. I stedet kontrollerer du ett eneste romskip, og reiser rundt i solsystemet for å påvirke situasjonen både bak og foran kulissene. Du kan gripe direkte inn i kamphandlingene mellom fraksjonene, eller til og med angripe noen på egenhånd, men vanligvis er det mye mer effektivt å få andre raser til å gjøre det du vil.
Edderkoppen som trekker i trådene
Det aller viktigste elementet i spillet er altså innflytelse. Ved å hjelpe de individuelle rasene på ulike måter skaffer du deg innflytelse hos dem, og de blir mer medgjørlige. Denne innflytelsen kan du så «cashe inn» når du trenger det. For å oppnå drømmen om et samlet solsystem holder det imidlertid ikke at de ulike fraksjonene liker deg; du må også pleie forholdet mellom dem slik at du faktisk kan få i stand en føderasjon i utgangspunktet. Noen er langt mer medgjørlige enn andre, og de ulike fraksjonene har også ulik nytteverdi. Enkelte kan bruke sine overtalelsesevner til å bringe uavhengige inn i føderasjonen, andre kan bruke sine armadaer og bakketropper til å ta knekken på hardnakkede motstandere.
Det er tross alt ikke et krav at alle overlever. Poenget er at når støvet har lagt seg, skal din føderasjon være den eneste fraksjonen igjen i solsystemet. Om det tvinger deg til å utrydde hele sivilisasjoner ved å dumpe giftavfall på planeten deres, sprenge atombomber i atmosfæren deres og slippe genmodifiserte sykdommer løs i byene deres, så får det bare være. Man kan ikke lage omelett uten å knuse noen egg. Men for all del; det er lov å prøve, og det finnes selvsagt en «achievement» for å lage en føderasjon med alle åtte fraksjonene. I skrivende stund har 0,6% av spillerne klart det kunststykket.
The Last Federation er proppfullt av tall og statistikk. Hver planet har verdier for helse, miljø, økonomi, offentlig ro og så videre, og disse påvirker den på ulike måter. Disse tallene kan du igjen påvirke. Du kan for eksempel bruke noen måneder på å hjelpe en planet med behandling av syke, eller bruke din påvirkningskraft for å endre fokuset til politikerne på planeten. Tallene kan være svært viktige; hvis situasjonen er dårlig på en planet, er eierne ofte mer opptatt av å få orden på problemene enn av å hjelpe deg å bygge føderasjonen din. Hvilke muligheter du får avhenger av hvem som har makten og hva de prioriterer. Noen av de mest nyttige mulighetene i spillet er kun tilgjengelige i spesifikke situasjoner.
Lett å lære, men kunne vært bedre forklart
Det er ikke vanskelig å komme i gang med The Last Federation, og spillet har også en interessant øvingsdel der funksjonaliteten gradvis åpnes opp for deg og du får mer og mer muligheter underveis i spillet. Men for å forstå alle sammenhengene, og se alle mulighetene, er erfaring det eneste som gjelder. Dette er et spill med mye dybde, og slett ikke alt er åpenbar fra starten av.
Dette kan til en viss grad være et problem. Spillet er klarer ikke alltid å forklare deg sammenhengene mellom ulike aspekter, og hvordan det ene påvirker det andre. I starten føler man ofte at ting skjer helt uten at man har den ringeste idé om hvorfor, og uten at man aner hva man bør gjøre for å styre skuta i en annen retning. Selv om situasjonen blir bedre når du får erfaring, kan hendelser ofte virke tilfeldige og valgmulighetene begrenset. Noen ganger føler man seg mer som en tilskuer enn en aktør, og man ender opp med å bruke lang tid på å oppnå veldig lite. Man er avhengig av litt flaks, og hvis denne uteblir kan det være nesten umulig å få kabalen til å gå opp – uten at det nødvendigvis er din skyld.
De datastyrte fraksjonene tar dessuten ofte litt rare valg, og forholdene mellom dem virker litt tilfeldige. Det er ikke godt å vite hvorfor de bedres eller forverres – spesielt når man opplever merkelige ting som at en fraksjon som er i krig mot en annen bare liker motstanderne sine mer og mer.
Noen av disse tingene skyldes rene «bugs», andre skyldes at de svært mange simulerte systemene i spillet påvirker hverandre på uventede måter, med resultater som ikke alltid virker logiske. Utviklerne lanserer stadig nye versjoner av spillet, og det har utviklet seg kraftig mens jeg har testet det. Irritasjonsmomenter jeg hadde tidligere har blitt borte, men den kontinuerlige utviklingen har også resultert i nye problemer her og der. Ofte blir de raskt fikset igjen, men akkurat nå har The Last Federation et snev av «early access» over seg.
«Bullet hell» møter turbasert taktikk
Et svært velfungerende aspekt av spillet som må nevnes er kampsystemet. Det er, i likhet med det aller meste med The Last Federation, ganske unikt. Tenk deg et japansk romskytespill i «bullet hell»-sjangeren, bare turbasert. Du styrer flaggskipet ditt, og gir det ordre om hvor det skal bevege seg, hva slags våpen det skal bruke og eventuelt hvem det skal sikte på, så ser du ordrene dine bli gjennomført. Etter noen sekunder stopper handlingen igjen, og du kan gi nye ordre til skipet ditt. Du kan også endre hvor mye kraft som skal til våpnene, skjoldet eller motorene, og aktivere ulike spesialegenskaper underveis.
Det er enkelt, men svært elegant, og også veldig moro. Du må tråkle deg mellom fiendens kuler – og de kan det være svært mange av – samtidig som du prioriterer hvilke mål som er viktigst å ta ut, når det lønner seg å bruke begrensede spesialegenskaper og hvorvidt du bør gi skjoldet en ekstra boost på bekostning av noe annet. Ofte kjemper du side om side med allierte, eller til og med nøytrale styrker som har helt andre fiender enn deg. Andre ganger må du klare deg helt selv. Du velger selv hvilke våpen og spesialegenskaper du skal ta med i kamp, og får stadig tilgang på nye utover i spillet. Kamphandlingene er dessuten vanligvis over ganske raskt, så denne delen av spillet tar ikke opp en unaturlig stor del av spilletiden.
Jeg skulle likevel ønsket meg at det fantes gode alternativer til kamp for å skaffe penger. Slik det er nå, er det veldig vrient å få en god pengebeholdning uten å slåss regelmessig, og det betyr at spillet promoterer én rute til seier fremfor andre.
Konklusjon
The Last Federation leverer en fullstendig unik strategiopplevelse, som er både engasjerende og underholdende. Det er et spill fullstappet av intriger, og det er skikkelig gøy å se hvordan planene man legger gradvis faller på plass. Men spillet preges også av kaos, og det er slett ikke alltid ting går som du hadde tenkt. Måten man forsøker å styre fra kulissene på får meg til å tenke på Game of Thrones, bare med en romreisende, flerehodet drage i hovedrollen og alt fra kapitalistroboter til usosiale villsvin i birollene.
Mekanismene er lette å lære, og spillet engasjerer fra første stund. Men det er mye informasjon å ta til seg her, og ikke alt er like tilgjengelig. Resultatet er at man spiller litt i blinde i starten, og det tar en stund før man skjønner sammenhengene mellom de mange simulerte systemene i spillet og hvordan man skal påvirke dem. Men selv når man har fått kontroll over spillets muligheter kan man havne i situasjoner der man flyttes ut på sidelinjen og ikke har særlig store muligheter til å påvirke det som skjer.
Utviklerne jobber fortsatt med å legge til nye funksjoner og balansere de som allerede eksisterer i spillet. Akkurat nå er det fortsatt småting som skurrer og ting som nok bør balanseres litt annerledes, men jeg har tro på at det endelige resultatet blir svært solid. Om du er ute etter noe nytt og spennende vil jeg likevel ikke nøle med å anbefale The Last Federation i sin nåværende tilstand. Spillet har et unikt konsept, massevis av strategisk dybde og et av de artigste turbaserte kampsystemene jeg har vært borti, og det dynamiske universet sikrer dessuten svært høy gjenspillingsverdi.
