The Gardens Between er en merkelig nostalgisk opplevelse. Spillet begynner med et filosofisk brak idet de to hovedpersonene og trehuset deres suges inn et sort hull: Plutselig befinner man seg i omgivelser som er som hentet rett ut fra barndommen, med bærbar kassettspiller, gammeldagse brusflasker og en skikkelig firkantet skrangle-TV i sentrale roller. Opplevelsen bærer tydelig preg av 80- og 90-tallsinspirasjoner, og det er øyeblikkelig et veldig hyggelig gjensyn for en smått tilårskommen kar som meg.
Det eneste problemet er at disse gjenstandene er flere ganger ens egen størrelse, og den eneste måten å komme seg ut av dette drømmeaktige landskapet er ved å løse vriene gåter. Da er det jaggu flaks at man har evnen til å kontrollere tid og rom på sin side, samtidig som gåtene også er ekstremt givende.
Gjennom tid og rom
Hvert nivå er utformet som en slags øy som de to hovedpersonene trasker rundt omkring på, men man styrer aldri de to direkte. I stedet kontrollerer man tidsforløpet, slik at man da kan skru tiden fram og tilbake for å bevege vennene dit man vil. De to gjør det samme hver gang, helt fram til man endrer noe i omgivelsene.
Jenta, Arina bærer med seg en lykt som kan brukes for å samle inn lyskilder og åpne veien videre, mens gutten, Frendt, kan interagere med bjeller og brytere som kan forandre omgivelsene drastisk. Det er stort sett bare dette man har til rådighet i løpet av de tre timene spiller varer, men utviklerne vrir og vender på formelen hele tiden. Det er kreativt og tankefullt, og ønsket etter å se hva opplevelsen byr på videre holder deg engasjert stort sett hele tiden.
Sjeldent bruker man den samme løsningen flere ganger, og ofte er man nødt til å flakke fram og tilbake i tid mange ganger før man finner ut hvordan man kommer seg videre i hvert nivå.
Det er mange finurlige løsninger som venter i løpet av eventyret.
Gåtene er ikke nødvendigvis ekstremt vanskelige, men de er heller ikke av den enkle sorten. Det hendte ikke rent ofte at jeg fikk en liten «aha!»-opplevelse, og for meg er dette et klart tegn på et godt gåtespill.
Man er nødt til å tenke seg godt om flere ganger, og følger man med på omgivelsene sine, har man en klar fordel. Her skjer det nemlig mye spennende, enten de to snubler over en fullt fungerende datamaskin, et kjølebag med noe helt spesielt oppi eller et bord fullt av Jenga-klosser. Hvordan de ulike gjenstandene virker inn på vennenes forutbestemte reise blir da opp til deg å finne ut av, og det er mange finurlige løsninger som venter i løpet av eventyret.
Fram og tilbake er like langt
Det audiovisuelle er noe helt utenom det vanlige og en essensiell del av spillopplevelsen. Her har utviklerne tatt i bruk en nydelig tre dimensjonal stil som fokuserer på å bringe fram farger og klare teksturer i omgivelsene. Dette fører til et slående visuelt utseende som virkelig er med på å løfte The Gardens Between fram som noe man er nødt til å se nærmere på.
Sånn sett er også måten tidsreisingen fungerer på svært godt gjennomført. Ved å bevege en av stikkene eller trykke på en skulderknapp kan man når som helst bevege de to figurene fram eller tilbake i tid.
Man kan til og med velge nøyaktig hvor sakte eller fort tiden skal bevege seg ... til en viss grad. Jeg skulle gjerne sett at det gikk an å bevege seg enda fortere. Noen av de senere banene er nemlig ganske lange, og ofte må man spole langt tilbake for å finne riktig løsning – da kunne ting godt gått litt raskere. Et par ganger endte jeg faktisk opp med å sitte i ti-femten sekunder mens jeg bare ventet på at figurene skulle komme dit jeg ville ha dem – løsningen hadde jeg funnet ut for lengst – og det er litt traurig.
Men man kan i hvert fall bevege tiden så sakte man bare vil, og det er artig å se hvordan handlingene på skjermen utspiller seg i ekstra sakte film, både framlengs og baklengs.
Musikken er tilsvarende flott – den vinner neppe priser for sin originalitet (det er mye synth og ambient ute og går), men det er fornøyelig å høre på, og det hjelper til med å etablere stemningen spillet forsøker å skape.
Nøyaktig hva denne stemninger er, og således også hva det er utviklerne prøver å fortelle, kommer ikke så godt fram underveis, og til tider merket jeg at jeg gjerne skulle sett litt mer av det underliggende plottet. Man får riktignok servert ganske tydelige tilbakeblikk her og der, men jeg hadde gjerne tatt imot mer av Arina og Frendts vennskap.
Fremragende formidling
Ikke det at selve plottet er så enormt viktig for opplevelsen, men det er noe med måten spillet bruker omgivelsene og alt det som ligger strødd rundt omkring der for å fortelle en intim og nostalgisk fortelling. Mer enn noe annet er det dermed gjenstandene man beveger seg rundt, ser på og interagerer med som står for de viktigste øyeblikkene i spillet.
En jakke som er på vei ned et avløpsrør, begynnelsen på et trehus og noe så simpelt som en TV-skjerm koblet til en spillkonsoll kan da fortelle alt man trenger å vite om de to hovedpersonene, og det uten at de er nødt til å si et eneste ord.
Det er noe smått magisk med hvordan verdenen og dens tilsynelatende normale gjenstander kommer til live rundt deg: en vannslange skyter ut en stråle som fyller en bøtte på motsatt side av brettet; blikkbokser flyter nedover en elv og danner små broer du kan gå over; og en TV-skjerm er plutselig ikke bare en TV-skjerm.
Hvert eneste nivå byr på et eller flere slike øyeblikk: Øyeblikk hvor man rett og slett bryter ut i glede og forundring over det som skjer på skjermen.
Sånn sett er det synd at det ikke er flere nivåer å bryne seg på. Totalt er det nemlig bare 20-25 baner man får utforske, og selv om dette er med på å hindre spillet fra å noensinne bli kjedelig eller repeterende, føles det også som om opplevelsen godt kunne vart i hvert fall en time lenger enn det den gjør nå.
For The Gardens Between er et skikkelig koselig og unikt spill – det oser kanskje typiske indie-troper, men det er også helt ulikt alt annet jeg har prøvd tidligere. Når man først er ferdig er det lite som lokker en tilbake der og da, men jeg ser fort for meg at dette er et spill jeg kan komme til å vende tilbake til med jevne mellomrom i årene framover.
Konklusjon
The Gardens Between er et utrolig yndig gåtespill som det fort kan bli vanskelig å legge fra seg før man er helt ferdig med det. Dessverre tar det ikke enormt lang tid før man har sett og gjort det meste av det spillet har å by på, men i løpet av den tiden har man også vært med på et skikkelig spennende eventyr.
Historien i seg selv er kanskje ikke all verden, men måten den fortelles på – som en nesten tilforlatelig og ekstremt naturlig del av omgivelsene man utforsker – er noe som virkelig fortjener skryt. Det audiovisuelle er en viktig del av dette: Det grafiske er utsøkt, og de ulike områdene man besøker er herlig dandert og nydelig designet.
Som et resultat er det alltid noe spennende å se på og interagere med, og de mange gåtene man løser underveis balanserer hårfint mellom for lette og for vanskelige. Det er egentlig ikke så veldig mange ting man kan gjøre på tvers av spillopplevelsen, men The Gardens Between utnytter de få mekanikkene man har til rådighet på en meget god måte.
Dette er selvfølgelig litt på grunn av hvor snaut spillet egentlig er: Er man kjapp kan man sikkert fullføre samtlige gåter på under tre timer, og sånn sett er det tydelig at spillet mangler det lille, lille ekstra. Nøyaktig hva dette er, er jeg fortsatt ikke sikker på, men noe er det i hvert fall.
Men i teorien er i hvert fall The Gardens Between nesten perfekt. I praksis er det også meget godt: Det har et kjempekult konsept og masse spennende nostalgi, og hvis du har ventet på et skikkelig fint og finurlig gåtespill, er dette helt klart noe for deg.
The Gardens Between er tilgjengelig på PlayStation 4 (testet), Nintendo Switch, Windows, Linux og Mac. For andre engasjerende gåtespill, kan vi fort anbefale det underlige The Stanley Parable og det meget dystre Inside.
