Det er ikke hver dag modifikasjoner til storspill blir omgjort til egne fullverdige spill, men heldigvis er dette tilfellet for The Forgotten City. Opprinnelig en mod til The Elder Scrolls V: Skyrim er The Forgotten City nå kommet i en helt ny motor og en overhaling som gjør at den opprinnelige versjonen nesten ikke er til å kjenne igjen – selv om fortellingens fundament forblir. The Forgotten City er rett og slett så overraskende bra at det gjør meg glad, og hvis du har ventet på en spennende fortelling med så mye mystikk og mytologi satt til antikkens verden at det er til å glise av, er det bare å lese videre.
Et tidsreisemysterium utenom det vanlige
Det er noe unikt når et spill uventet gleder så til de grader, spesielt når det kommer så ut av intet. Storspill man er gleder seg til over flere år har det med å ikke nå helt opp til all reklamen og PR-snakket, og kanskje vet man altfor mye om et spills fortelling og verden før man noensinne har satt foten inn i dets univers. Dette er ikke tilfellet for The Forgotten City, i det minste ikke for min del.
The Forgotten City begynner brått. Vi våkner opp ved en elv, hvor en kvinne forteller oss om en mann som har tatt veien inn i en hule like ved. Vårt instinkt er å følge etter slik at vi alle kan ta veien tilbake til sivilisasjonen, men denne hulen huser mer enn vi kunne ventet. Etter å rast ned en falldør finner vi oss plutselig blant gylne statuer og falleferdige romerske ruiner, før vi setter føttene inn i en portal som tar oss med til en tid hvor disse ruinene ikke var ruiner i det hele tatt.
To tusen år før vår tid finnes det nemlig en hel by i denne hulen, med innbyggere, rennende fontener og storslåtte templer. Hadde det ikke vært for fjellet som omsluttet byen, og at ingen visste hvordan man kan komme seg ut av den, ville det vært paradis på jord.
I tillegg er det én liten hake vi må slå oss til ro med – alle byens innbyggere lever etter en regel de kaller The Golden Rule – Den gylne regel. Men istedenfor å referere direkte til «gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg», er denne regelen noe mer bokstavelig. Du skjønner, om noen av byens innbyggere dreper, stjeler, lyver eller synder på tilsynelatende noen som helst måte, blir de henrettet og omgjort til gylne statuer, ikke ulike de som allerede pryder byens gater.
Når vi møter byens administrator, Sentius, får vi imidlertid i oppdrag å løse to mysterier. Ikke bare må vi finne ut hvem som kan finne på å bryte den gyle regelen før de gjør det, men Sentius’ datter er på avveie, og noen i byen er skyldige i hennes bortføring.
I tillegg får vi vite at det er Sentius selv som er grunnen til at vi har funnet veien tilbake i tid – han åpnet portalen etter å ha funnet en eldgammel formel, noe han kan gjøre igjen og igjen. Dermed blir vi innført i spillets sentrale mekanisme – en tidsreise – en tidssirkel, en såkalt «time loop» vi kan hoppe inn i hvis Den gyle regel iverksettes. Slik kan vi oppleve den samme dagen om og om igjen, så lenge vi rekker å reise gjennom den før vi selv blir drept av den gylne regel. Dette er en aldeles fantastisk mekanisme som blir bedre og bedre med tiden ettersom det går opp for en hva dette betyr. Man kan for eksempel ta med seg alt man eier av gjenstander og informasjon, slik at «oppdrag» som er fullført tidligere kan utføres på en brøkdel av tiden neste gang. På denne måten blir spillet aldri kjedelig eller slitsomt fordi man aldri trenger å fullføre ting helt på nytt.
Fra fjern og nær
Det sentrale mysteriet i The Forgotten City er hvordan man kan komme seg ut av denne verdenen som tilsynelatende eksisterer bare for å på et eller annet tidspunkt ødelegges. Veien mellom punkt A og punkt B er imidlertid strødd med fantastiske innbyggere, samtaler, andre mysterier, menneskelige øyeblikk og opplysende åpenbaringer.
Galerius er en flott og hyggelig kar som jobber som byens bonde. Honorius er en trofast stoiker-soldat som ønsker byens beste gjennom stabilitet. Lucretia er en godhjertet lege som gjør sitt beste for byens innbyggere, mens Equitia er prestinnen som også er ansvarlig for valget mellom administratoren Sentius og utfordreren Mellelaus. Dette er langt fra alle innbyggere, faktisk er det rundt 20 av dem, alle med egne personligheter, lyster og intensjoner. Noen gjør alt de kan for å opprettholde Den gylne regel, mens andre utfordrer den til enhver tid. Dette er konflikter du må nøste opp i så godt du kan. Du skjønner, mantraet «The many shall suffer for the sins of the one», betyr i realiteten at alle vil dø så lenge én bryter regelen, uansett hvor utilsiktet eller uskyldig man måtte være. Dette gjelder blant annet for Duli, byens stakkarslige skikkelse, som er så glad i skatter at han ikke klarer å la være å «stjele» selv om han ikke skulle mene det.
Det samme gjelder for oss – valgene vi tar kan ha utilsiktede konsekvenser, som igjen kan lede til at regelen blir brutt og at alle blir henrettet. Da er det naturligvis på tide å bruke tidsreise-mekanismen for å komme seg tilbake til en tid før man brøt regelen, men dette er ikke bare hvorfor mekanismen er så genial.
Og her kommer det en liten spoiler relatert til spillmekanismer, så hvis du vil gå inn helt uten informasjonen kan du hoppe videre til neste avsnitt. Ok? Ok. Her kommer det. Det som gjør mekanismen så ufattelig bra er måten spillet aktivt krever at du bryter den for å komme deg videre. For ved å reise tilbake i tid er det som om du aldri har brutt den gylne regel, som vil si at det er helt greit å stjele den gjenstanden du trengte til det oppdraget. Da dette klikket for meg føltes det så utrolig bra, og på samme tid føler jeg at spillets sentrale mekanisme i seg selv er en måte utviklerne kommenterer på spillets problematikk; av og til er regler rett og slett til for å brytes. Måten de gylne statuene rundt omkring hvisker til oss for å hjelpe oss videre er også med på å gjøre spillet enda mer mystisk og skremmende, til tross for hjelpen vi tilsynelatende blir gitt.
Flott er det også hvordan hver tidsreise bygger på den forrige. Du akkumulerer mer og mer kunnskap for hver reise, og selv om man reiser tilbake til «start» hver gang, føles det derfor aldri som om man begynner helt fersk. For der du første dag bruker tid på å prate med folk og få en oversikt over visse dilemmaer, bruker du kanskje tredje dag i en skremmende grotte eller i samtaler med person X om et effektivt statskupp.
Et lite stykke Roma
Vi skal heller ikke glemme hvor gjennomført denne vakre byen er. For ikke bare er det et unikt syn i seg selv å se en romersk by bygget inne i et fjell med bare én synlig åpning langt, langt oppe, men her finnes det storslåtte templer, langstrakte akvedukter, nytrimmede trær, rennende fossefall, et marked, et amfiteater og et flott romersk bad. Her finnes det folk fra alle imperiets hjørner, være det Babylonia, Judea, Germania, Karthago eller Egypt. Vi skal heller ikke glemme den fabelaktige musikken som bringer det beste av gamle romerske instrumenter og lyder, og mange av lydsporets låter er som dratt ut av HBO-serien Rome, alltid for det bedre.
Samtidig hjelper de gjenkjennelige mekanismene med å gjøre spillet enkelt å komme inn i. Spillet The Forgotten City, hvis mekanismer holder seg tro til originalen (modifikasjonen), har nemlig lånt mye fra Skyrim, som faktisk er litt deilig. Her går, sniker og løper man, fører samtaler, plukker opp gjenstander og fyrer av pil og bue på mange av de samme måtene som nettopp i Skyrim. Selv om inspirasjonen er tydelig er det noe fint ved at det er så lett å komme seg inn i dette universet. Det er til og med mekanismer her som aldri fantes i Skyrim, som for eksempel å fire seg nedover opphengte tau for å komme seg kjapt fra ett sted til et annet.
Konklusjon
Jeg kan med trygghet si at The Forgotten City er den største overraskelsen så langt i 2021. Dette er et enestående fabelaktig spill, som til tross for noen stive øyeblikk med tanke på animasjoner alltid holder deg på tå hev, og som aldri stopper å be om å bli utforsket. Fra øyeblikket jeg satt foten i den romerske byen stoppet jeg aldri å være interessert i alt det mystiske som foregår her, mysteriet som er ansvarlig for å drepe menneskene man lærer å kjenne gang på gang, eller innbyggerne som for det meste ønsker å leve så gode liv som mulig, men som også sliter med Damoklessverdet som alltid henger over hodene deres.
Den flotte byen, de menneskelige utfordringene, den fantastiske musikken og den helt enestående tidsreisemekanismen gir The Forgotten City en helt egen stemning jeg aldri kommer til å glemme, og skaper en opplevelse som er ulikt det aller meste der ute. Dette er et spill du så absolutt skylder deg selv å spille hvis mystikk, mytologi og mørke historiske dramaer tenner deg.
