Jeg undervurderte nok hvor vanskelig det kom til å være å anmelde The Elder Scrolls V: Skyrim. Jeg elsker dette spillet, og jeg vet at jeg ikke klarer å yte det rettferdighet i denne anmeldelsen; det er så stort og omfattende og for hvert element jeg tar med er det på bekostning av noe annet. Noe jeg egentlig burde snakket om. Men det er ikke så mye å gjøre med det, annet enn å innrømme at anmeldelsen nok vil følges opp av noen bloggposter om spillet i tiden som kommer.
Imperiets siste dager
Skyrim foregår uansett cirka 200 år etter hendelsene i Oblivion. Det mektige imperiet som en gang dekket hele Tamriel er en skygge av sitt tidligere selv. De har mistet kontrollen over store deler av Tamriel, og har allerede tapt én krig mot den unge stormakten The Aldmeri Dominion. Tapet førte blant annet til et religiøst kompromiss som falt i svært dårlig jord hos innbyggerne i Skyrim, den nordligste provinsen i imperiet, og flere av småkongene, eller jarlene, i Skyrim har gjort opprør. En blodig borgerkrig ser uungåelig ut.
Midt oppi alt dette dukker det plutselig opp en mektig, ildsprutende og fryktelig hissig drage. I Tamriel har dragene vært utdødd i tusenvis av år, og mange trodde egentlig de bare var mytiske vesener gamle koner hadde funnet opp for å skremme barna fra å gjøre ugang. Men dragen som angriper – og ironisk nok redder deg fra henrettelse tidlig i spillet – er høyst ekte. Og den får raskt selskap av flere.
Heldigvis for menneskene og de andre humanoide rasene i Tamriel, er det håp. Og det håpet hviler ikke overraskende på dine skuldre. Du er nemlig en «dragonborn» – du har drageblod og egenskapen til å tilrøve deg sjelene til dragene du dreper. På den måten hindrer du dem i å gjenoppstå senere, og det har også den hyggelige bieffekten at det lar deg bruke deres egne krefter. Dermed blir du en livsfarlig motstander både for drager og andre som måtte finne på å stå i veien for deg. Ingen ser ut til å vite helt hvordan eller hvorfor du fikk denne verdifulle egenskapen, annet enn at det er en gave fra gudene som vanligvis har gått i arv hos imperiets keisere.
Enormt og storslagent
Da jeg skrev mitt førsteinntrykk, etter nesten 30 timer med spilling, følte jeg at jeg så vidt hadde skrapt overflaten av alt Skyrim har å by på. Nå har jeg spilt over 80 timer, og selv om jeg ikke lenger føler meg som en turist i det vakre, skandinavisk-inspirerte landskapet er det fortsatt store landområder og til og med flere byer jeg ikke har satt min fot i. Og mens jeg har oppdaget mange underjordiske ruiner og huler, er flesteparten fortsatt uutforsket.
Jeg må også være åpen på at jeg fortsatt har mye igjen av hovedkampanjen. Det er ikke nødvendigvis fordi den er så stor i seg selv, men mest fordi det er så mye annet jeg har ønsket å gjøre. Skyrim er, i likhet med tidligere Elder Scrolls-rollespill, på sitt beste når du tar deg god tid med det. Det passer godt å trekke frem en gammel klisjé her: Det handler ikke om målet, men om veien dit.
Spillområdet, altså provinsen Skyrim, er usedvanlig stort. Men det er selvsagt ikke bare størrelsen som teller; Skyrim er også ekstremt innholdsrikt. Det har ni distinkte byer og mellom dem ligger et enormt og variert landskap fylt til randen med steder av interesse. Du vil vandre gjennom eldgamle dvergeruiner, klatre opp på forblåste, snødekte fjelltopper, utforske idylliske daler og fargerike skoger og mye, mye mer. I det ene øyeblikket rir du gjennom et landskap som hentet fra Conan, og i det neste befinner du deg i en by som vekker assosiasjoner om vikingtidens Norge.
Alle disse stedene er fulle av oppdrag. Noen har innfløkte handlinger som utvikler seg over mange timer med spilling, og er nesten fullstendig uavhengige av spillets hovedhandling. På universitetet i Winterhold kan du oppleve veien fra magikerlerling til erkemagiker, i Riften kan du være med å gjenoppbygge tyvenes hemmelige laug og i Whiterun får du ta del i hemmeligheten til Skyrims versjon av imperiets krigerlaug. Naturligvis vender «dark brotherhood» tilbake med mørke og intrikate snikmorderoppdrag, og det er til og med mulig å bli spellemann.
Men dette er bare begynnelsen. Ikke bare har vi mengder av oppdrag som kan utføres for enkeltpersoner som av ulike grunner trenger hjelp – slik man liker å gjøre hvis man er en bifigur i et rollespill – men overraskende store og omfattende oppdrag kan skjule seg der du minst venter det. Kanskje du leser en av spillets mange bøker, og får et hint om hvor et magisk sverd skjuler seg, eller kanskje du forviller deg ned i en tilsynelatende tilfeldig ruin og plutselig kommer over noen galninger som forsøker å gjenopplive en fæl magiker fra en svunnen tid. Vips så har du noe å gjøre den neste timen.
Innholdsrikt og fritt
Dette gjør det til en fryd å utforske Skyrims fjell og daler. Det er noe nytt rundt hvert eneste hjørne, og det er alltid mange herlige distraksjoner mellom deg og målet ditt. Selvsagt er dette noe man «bruker opp» etter hvert som man spiller og utforsker mer og mer av verdenen, men selv etter åtti timers spilling føles det fortsatt som spillet har mye nytt å by på. Mitt lille følge består av meg selv, en vakker varulv, en rufsete hund ved navn Meeko og den fryktløse hesten Frost, og jeg merker fortsatt hvordan det kribler i magen når vi skal utforske nye omgivelser.
Noe av det som gjør spillverdenen så spennende å utforske er Bethesdas varemerke, nemlig den store friheten man får til å gå dit man vil og gjøre det man vil. Etter introduksjonssekvensen står du fullstendig fritt til å gjøre akkurat det du har lyst til. Du kan følge hovedhandlingen slavisk, eller du gi fullstendig blanke i den og bruke flere titalls timer på andre ting.
Det er viktig; når jeg sitter på jobb og tenker på kveldens spilløkt, ser jeg for meg hva jeg har mest lyst til å gjøre. I kveld tror jeg for eksempel det er byen Riften jeg skal fokusere på. Eller rettere sagt, det som skjer under den. I et lineært spill hadde jeg ikke hatt valget. Jeg hadde spilt det skaperne hadde bestemt jeg skulle spille og opplevd deres ferdigstilte handling. Men i Skyrim er mine valg og det jeg foretar meg mellom oppdragene vel så viktig for opplevelsen. Jeg inviteres med på å skape historien min. En kan selvsagt påstå at «min» historie består av mange mindre historier laget av Bethesda, og det er jo til en viss grad sant. Men opplevelsen preges vel så mye av rekkefølgen jeg velger å gjøre ting i og hva jeg gjør utenfor de fastsatte oppdragene.
Et eksempel på dette er kompanjongene mine. De er ikke detaljerte og dype slik Obsidian og BioWare liker å lage dem, men til gjengjeld er de med meg på grunn av tilsynelatende tilfeldige valg jeg har gjort i løpet av spillet. Kanskje du også vil treffe Meeko eller gjøre det som er nødvendig for å få hesten Frost. Kanskje du også vil oppdage varulvene og kanskje du til og med vil bli en av dem. Jeg ble det. Det påvirker ikke spillet så mye – i ulveform er man ikke så mektig – men det påvirker min opplevelse av det som skjer og hvem jeg «er» i spillet.
I tillegg må jeg påpeke hvor usedvanlig vakkert dette spillet kan være, og hvor mange herlige detaljer Bethesda har laget. Å se laks hoppe i elvestrykene eller hvordan isvinden i nord river med seg snø fra bakken er med på å bygge opp illusjonen av at verden er ekte. Stemningen bygges videre opp av rike lydeffekter og musikk som dynamisk endres avhengig av hva du holder på med.
Skattejakt med livet som innsats
Skyrims landskap er spennende og vakkert, men vel så mye av utforskingen foregår under overflaten. Grottene og ruinene i Oblivion ble kritisert for å ha for lite variasjon, men jeg vil ikke si det samme om Skyrims underjordiske passasjer. Joda, når du har besøkt et titalls huler merker du likhetstrekkene, men variasjonen er likevel overraskende høy og de fleste av dem har et eller annet som gjør dem distinkte. Mange har hemmelige rom eller gåter som må løses for å komme videre. Dermed har det alltid en og annen overraskelse på lager; hver gang du tror du har sett alt, får du noe nytt.
Naturligvis byr både utforskningen og oppdragene på mer håndfaste belønninger enn «moro». Dette er et rollespill, og derfor er det alltid om å gjøre å finne nytt og bedre utstyr – eller penger, slik at du kan kjøpe nytt og bedre utstyr hos den lokale smeden. Spillet har massevis av forskjellige typer rustninger og våpen, og er ikke for raskt med å porsjonere dem ut. Dermed er fornøyelsen desto større når du finner noe virkelig snasent.
Spillet har også rikelig med muligheter for å lage egne våpen, rustninger og magiske drikker, og til det trenger du råmaterialer. Derfor er det ikke uvanlig med litt blomsterplukking mellom drapsøktene, eller gruvearbeid i draugbefengte huler. Men Skyrim feiler samtidig på samme område som mange andre rollespill, nemlig med økonomien. Etter å ha spilt en stund ender du opp med enorme pengesummer, fordi utenom det å kjøpe en og annen magisk formel eller ditt eget hus er det egentlig ikke så veldig mye å bruke alle gullmyntene du finner på.
