Det er noe med rutinen og spillsyklusen i The Division 2 som fenger meg enormt. Finne et oppdrag, samle en gruppe venner eller bli matchet med noen vilkårlige spillere. Løpe fra dekning til dekning, bruke utstyret mitt til best mulig tid, flanke fiendene og samle haugevis med utstyr.
Så hjem til basen, se om jeg får brukt noe av det, se hva som gjør mest skade og hvilke våpensammensetninger jeg liker, for så å dra ut igjen og teste det på nytt i feltet. Ingen aktiviteter tar for lang tid, og jeg føler jeg får igjen for hver eneste time jeg spiller The Division 2.
Få ut møkka først
Så la oss derfor begynne med det jeg absolutt ikke liker, eller synes Massive og Ubisoft burde gjort bedre. Og det første, og mest åpenbare svakheten er uten tvil historien. Den er så platt, kjedelig og uten sjarm og minneverdige figurer at jeg har problemer med å gjenfortelle noe som helst, eller huske veldig mange spesifikke figurer.
Den fungerer som en pådriver for det neste oppdraget, og som bakgrunnstøy og samtaler over radioen når du skyter fiender, men den er nesten like dårlig som i The Division. Og det er litt synd, for spill som for eksempel Wolfenstein II: The New Colossus har vist at det går å fortelle gode historier i skytespill. Det beste historieinnholdet her får du i små videosnutter du må lete fram i menyen, samt i alle omgivelsene du beveger deg i gjennom spillets gang.
Nevnte menyer er også noe utviklerne burde gjort noe med. De er tidvis uoversiktlige, og det er i hvert fall lite tilpasset PC-brukere. Det å måtte dobbeltklikke for å velge er unødvendig og irriterende, og selv om du kan velge to ulike visningsmåter synes jeg utstyret, og spesielt når du begynner å få en del av det, er uoversiktlig og vanskelig å få orden på.
Det er gjort gode tilpasninger, som at du kan merke ting som skrot, og deretter plukke det fra hverandre eller selge samlet, men totalt sett så liker jeg ikke menyene i spillet veldig godt. Det er rom for forbedring her, spesielt hvis man spiller på PC.
Spillet har også vært plaget med noen bugs i starten, og spesielt en av de var ødeleggende for spillet. Når man brukte de ulike verktøyene, for eksempel en drone, så kuttet den ut umiddelbart, og fikk en 15 sekunder lang ventetid. Dette skjedde hele tiden, med alt jeg prøvde, og det å ikke få leget skade eller brukt granaten min gjorde kampene vanskeligere enn det hadde trengt å være. Men utviklerne var kjapt ute med en fiks, så det varte kun et par dager.
Når det kommer til vanskelighetsgraden så synes jeg Massive har funnet en god balanse denne gangen. Fiendene er intelligente og oppfører seg stort sett ganske smart. De prøver å flanke deg, de rusher deg hvis du healer og er stort sett utfordrende. Jeg synes det er enda mer fokus på plassering i kamper denne gangen, og hvis det er slik at jeg ikke er oppmerksom på hvor fiendene er i en kamp, eller pusher litt for langt frem så er sjansen ganske stor for å havne i store problemer.
Til tider utfordrende
Jeg liker en utfordring, og både alene og i grupper har spillet tidvis vært utfordrende. Etterhvert som man spiller så lærer man imidlertid hvordan man skal takle de ulike fiendetypene, og kjenner både oppdraget og området man beveger seg i, noe som tar bort litt av utfordringen. Men du kan ikke løpe rundt som Rambo og regne med at det får bra, du faller ganske fort hvis fiendene først treffer deg.
Og her kommer vi inn på noe av det aller beste med The Division 2, og som imponerer mer enn kanskje noe annet i spillet - nivådesign. Washington DC som bakteppe for alle oppdrag du gjør er helt fantastisk laget. Det er stort, variert og flere av oppdragene er satt til kjente landemerker, og de bruker dette på en veldig god måte.
Det er flere minneverdige oppdrag, men et par som skiller seg ut er to oppdrag på ulike museer, med flere veldig kule steder og områder man slåss seg vei igjennom. Massive gjorde dette bra i forgjengeren også, men i The Division 2 gjør de nivådesign på en strålende måte.
Kampsystemet er ganske likt forgjengeren, og veldig lett gjenkjennelig for alle som spilte det. Det er veldig fokus på å skyte fra dekning, og du skal være ganske forsiktig og smart for å overleve uten å ta dekning, og bevege deg raskt mellom disse i skytekampene. Med godt samarbeid med medspillere kan du rushe og flanke motstandere, og sette de ut av spill på den måten, noe som er tilfredsstillende.
En annen ting The Division 2 gjør bedre enn for eksempel Anthem, er mengden med utstyr du får til enhver tid. Du premieres for nær sagt alt du gjør i spillet, om det er å utforske forlatte bygninger rundt i byen, lete gjennom rom underveis i oppdrag, ta livet av fiender du ser på gata eller andre ting. Du overfylles av nye våpen og utstyr å kle deg med, og du har hele tiden en oppadgående progresjon.
Tilpass etter eget ønske
Utstyret du kler deg i har ulike bonuser hvis du bruker en, to eller tre deler, og det å sette dette sammen med våpentype du liker, og prøve å lage sammensetninger som komplementerer hverandre er mye av det du gjør i «endgame». Sammen med de tre ulike spesialiseringene, som også gir ulike bonuser til våpentyper og spillestil er det veldig mye forskjellig du kan gjøre.
Jeg valgte å gå for spesialiseringen som heter «Demolitionist» først, da jeg likte granatkasteren som fulgte med, samt at jeg liker å bruke de våpenene denne spesialiseringen gir mer skade til. Du tjener poeng til din valgte spesialitet ved å gjøre oppdrag, og velger talenter og bonuser etter hvert som du får poeng. De er imidlertid ikke låst til en, men kan fritt velge mellom de tre ulike spesialitetene når du måtte ønske. Eneste begrensning er at du kun tjener poeng til den du har aktivert til enhver tid.
Mye av dette skjer etter at du har nådd nivå 30, og begynner på alt det som skjer når du endelig kommer til «endgame», og det som skal holde på spillerne i lang tid. Her har The Division 2 en imponerende mengde aktiviteter, mye mer enn tidligere nevnte Anthem, hvis man skal sette de to spillene opp mot hverandre. Du gjør flere av de samme oppdragene som i historien, men uten å avsløre for mye så blir det også her endringer som gjør at de kjennes nye ut.
Det skjer mye nytt på kartet, og mengden aktiviteter er nesten overveldende når du setter i gang med sluttspillet. Alt justeres opp til ditt nivå, fiendene blir tøffere og nye typer motstandere dukker også opp. Du har kloakker å utforske, masse morsomme skjulte aktiviteter og god variasjon i innhold. Av spill i denne sjangeren vil jeg påstå at det ikke har kommet et spill med så mye innhold på slippdato som The Division 2 har. Ja, du kan spille deg gjennom veldig mye av det på 40-50 timer hvis du forter deg, men det er masse å bruke tiden på.
Du kan spille sammen med klanen din, tjene erfaringspoeng slik at denne går opp i nivå, får tilgang til nye tjenester og innhold også her. I tillegg kan du sammen med klanen din, hvis dere får nok erfaringspoeng, få en eller flere utstyrskasser hver eneste uke. Igjen så legger utviklerne insentiver og premiering for nær sagt hver eneste aktivitet i spillet.
Konklusjon
Det er veldig mye spill i The Division 2, og veldig mye av det er bra. Massive og Ubisoft ser ut til å ha sett på hva som funket og ikke i forgjengeren, tilbakemeldinger på innhold de laget og patchet inn etter slippdato, og tatt med mye av dette i The Division 2.
Historien er anonym og skuffende, med små glimt av kvalitet her og der, men ikke nok til at det ikke trekker ned. Den beste historien finner du i nivådesign, både Washington DC som helhet, men også i små detaljer i både hoved- og sideoppdrag. Detaljnivået og variasjonen i områdene er enormt bra, og blant spillets aller største styrker.
Totalt sett så er The Division 2 en meget god oppfølger, som viser at utviklerne har hørt og sett hva spillerbasen deres vil og ikke vil ha, og tatt hensyn til dette i utviklingen. Det er masse innhold her, både underveis og når du endelig kommer opp til maks nivå. Jeg koser meg gløgg i USA's hovedstad, og jeg kommer nok til å gjøre det en god stund framover også.
