Tekken er et av de spillene jeg kan huske å ha spilt nesten så lenge jeg kan huske. Det første spillet kom i 1994, og sammen med et par andre kompiser brukte vi mange timer i kjelleren med PlayStation og altfor mange cola.
Der gikk vi fra å mose på knappene til å sakte men sikkert lære oss spillet. Ikke at noen av oss ble skikkelig gode noen gang, men vi hadde mange intense kamper oss i mellom, og det er en av tingene jeg liker best med Tekken.
Nå, 23 år senere, er det Tekken 7 som er spillet, og PlayStation har et firetall etter seg. Jeg er eldre, drikker ikke cola, men koser meg fortsatt like mye med Tekken som i gamle dager. Hver eneste gang jeg setter meg ned med spillet vekker det minner fra den tiden, og i min bok er det en bra ting.
Dysfunksjonell familie
Én ting er i hvert fall sikkert: jeg er veldig glad jeg ikke er en del av Mishima-familien. Nå er det ikke slik at alle familieselskap er like er harmoniske i denne heimen heller, men ingen i min familie har kastet noen andre ned i en vulkan.
Nettopp dette skjedde hos Mishima-gjengen, da Heihachi lempet sønnen Kazuya rett ned magmaåpningen. Gjennom spillets historiedel, som for øvrig tar drøye tre timer å fullføre, får du oppleve dette, samt flere andre mer eller mindre minneverdige øyeblikk i en god, men ikke så mye mer enn det, historiedel. Hovedfokuset ligger på maktkampen i Mishima-familien, men man har også flere avbrekk der man får hilse på andre mer eller mindre kjente figurer fra spillet.
Historien og denne spillmodusen er på langt nær like god som nyutgitte Injustice 2, men det er underholdende å spille igjennom. Fortellerstemmen som driver historien er flat og utrolig lite inspirert, og det drar ned inntrykket ekstra. Det mangler heldigvis ikke på andre spillmodi i Tekken 7, og du kan spille alene, du kan trene, spille over nett og en rekke andre ting. Du kan også kle opp slåsskjempene med ulike kosmetiske gjenstander.
Da snakker vi ikke om gjenstander som gjør Jin eller Yoshimitsu sterkere, slik som i Injustice 2. Dette er ren kosmetikk, men det er morsomt å kle opp figurene slik man vil. Alle disse gjenstandene kan skaffes på litt forskjellige måter, men hovedkilden din blir penger, som du tjener når du spiller. Det finnes utrolig mange teite klesplagg man kan ta på, og det gir en mer personlig og unik følelse, spesielt når man spiller på nett mot andre.
Problematisk start
Når vi først snakker om spilling over nett, så har ikke det vært problemfritt siden spillet ble sluppet. Den første uken var det nær sagt umulig for undertegnede å få koblet til en kamp. Det har blitt bedre, og en direkte invitasjon fra en venn fungerer helt fint, men vilkårlig kamper over nett var nesten ikke-fungerende en lang stund. Når man først finner en kamp fungerer det imidlertid bra, og jeg har opplevd lite forsinkelse på tilkoblingen når det først er i orden.
Og når man faktisk skal kjempe mot andre, er Tekken 7 et herlig slåssespill. Sammenlignet med Injustice 2 (som jeg har spilt mye av i det siste), er dette et mye mer metodisk slåssespill. Banene er tredimensjonale, og man igjen bevege seg sidelengs, og ikke bare frem og tilbake som i et todimensjonalt slåssespill. Bandai Namco har også endret slik at lange angrepskombinasjoner gjør mindre skader utover i angrepet, noe som ytterlig forsterker den metodiske og taktiske biten i Tekken 7. I tillegg til dette er den en rekke forandringer på kampsystemet, som sikkert mange av oss ikke en gang merker, men som gjør at Tekken 7 føles kjent, men ikke utdatert.
Teknisk fungerer spillet veldig godt. Det er lite eller ingen fall i ytelsen, og bildefrekvensen er stabil og god. Grafikken er oppdatert, med gode lyseffekter og animasjoner, men Tekken 7 er ikke det peneste spillet, og heller ikke det peneste slåssespillet, som har kommet i det siste. Men det fungerer bra, og den lett gjenkjennelige visuelle stilen er på plass. Spillet kan også skryte av å ha kanskje det beste lydsporet jeg har hørt i et slåssespill, både med de nye sangene som følger brettene, samt at de har inkludert gamle lydspor og sanger fra tidligere spill i serien.
Konklusjon
Tekken 7 kommer i en tid ganske tettpakket meg gode slåssespill. Street Fighter V begynner endelig å se ut som et ferdig produkt og Injustice 2 er kanskje den beste slåssespillpakken som er gitt ut på veldig lang tid. Det makter likevel å slå godt fra seg, med gode endringer både i og utenfor kampene.
Kampsystemet er fortsatt solid, og Tekken 7 er kanskje det slåssespillet som har bredest spekter av alle. Alle og enhver kan plukke opp en kontroll, trykke på noen knapper og få kule ting til å skje på skjermen. Men det krever ekspertise langt utenfor min kapasitet å gjenkjenne hvilke angrep som bruker 12 bilder på å starte, mens andre bruker 14. I så måte treffer Tekken 7 et større spekter med spillere, og den nesten bunnløse dybden er imponerende.
Rollebesetningen er en god miks av gamle kjenninger og nye og interessante slåsskjemper (Akuma fra Street Fighter er med!). Nivåene er varierte og gode, og kampene blir akkompagnert av overraskende bra musikk. En litt kort, men herlig klisjefylt historiedel er ikke spillets styrke, og problemene med kamper via nett trekker ned et ellers veldig godt helhetsinntrykk.
Om du foretrekker slåssespill av den mer todimensjonale sorten bør du sjekke ut Injustice 2 som nylig kom ut.
