Jeg krever egentlig ikke så veldig mye av et dataspill basert på tegneserieheltene i Teenage Mutant Ninja Turtles. Et halvgodt kampsystem, kult manus og en fargerik grafikkstil går overraskende langt så lenge utviklerne klarer å treffe akkurat de punktene. Likevel er det mange spillutviklere som ikke alltid takler brasene. Platinum Games, som i det siste har laget spill basert på The Legend of Korra og Transformers, har nå blitt én av dem.
Det har dessverre blitt en påfallende trend at actionmesterne i Platinum Games setter sitt B-lag til å stå for utviklingen av lisensspillene deres. Resultatet blir som regel en ganske tørr og smakløs smørje som ikke helt lever opp til selskapets tidligere mesterverk.
Dunk, dunk, dunk
Platinum er kjent for å lage spill der kombinasjonen av harde angrep og hurtige unnamanøvre blir til en slags actionballett. Vanskelighetsgraden er gjerne høyere enn man vanligvis er vant til, som gjør opplevelsen desto mer givende når man har klart å mestre spillmekanismene. Man må lære seg angrepsmønstre og være kjapp i avtrekkeren for å utnytte de små mulighetene som dukker opp til sitt aller ytterste. Du skal føle at du har fått kjørt deg litt og testet dine spillevner til det ypperste.
Det finnes spor av denne filosofien i Mutants in Manhattan, men mekanismene har blitt kraftig forenklet. Det kan nok være for å tillate langt yngre spillere å mestre spillet. For vi må vel bare innse det rett ut: Selv om jeg, en 28-åring, fortsatt er fan, er dette nok et spill først og fremst skapt for den yngre garde som følger med på de nyeste utgavene av Leonardo, Michelangelo, Donatello og Raphael på TV. Dermed blir spillet aldri noe mer enn et ganske hjernedødt hugg-og-slå-spill der du bare kan dundre løs på angrepsknappene og stort sett komme deg ganske tørrskodd gjennom de fleste utfordringene.
Spillet er delt inn i enkeltnivåer som du kan gjennomføre i hvilken som helst rekkefølge du vil. Den beryktede fot-klanen, med Shredder i spissen, herjer fritt rundt i New York City og ninjaskilpaddene må forsøke å stoppe dem. Plottet er egentlig ikke spesielt viktig, og bare en unnskyldning for å plassere våre helter i ulike omgivelser så de kan gi fot-klanen juling. Du løper rundt i urbane og fargerike omgivelser, deler ut litt deng, og møter en av Shredders håndlangere som du må slåss mot.
Nivåene er omtrent like varierte som spillmekanismene, som vil si at de er ganske kjedelige. Det er flere tydelige tegn på idetørke ute og går når du må kjempe deg gjennom to kloakknivåer som ser dønn like ut.
Personligheter? Hvilke personligheter?
De fire skilpaddene har til å begynne med sine individuelle ninjutsu-teknikker, spesialangrep de kan utløse i kamp for å volde ekstra skade på motstanderen. Meningen er å gi dem evner og egenskaper som passer til deres individuelle personligheter.
Leonardo er lederen, og dermed en typisk «all rounder», altså én som kan litt av alt og er mest balansert hva gjelder hurtighet og styrke. Donatello er hakket tregere, men har større rekkevidde takket være bo-staven han angriper med. Han er fin å ha hvis du blir omringet. Michelangelo er svakest, men også raskest, og besitter ulike støtteteknikker som lar deg gi nytt giv til de andre heltene. Raphael er som alltid den som slår treigest og hardest. Alle fire er på skjermen til enhver tid og du kan bytte fritt mellom dem mens du spiller.
Da jeg anmeldte Transformers: Fall of Cybertron ble jeg frustrert over at samtlige figurer kunne bruke nøyaktig samme våpen. Det fjernet en viktig del av figurenes personligheter, syntes jeg. Den samme frustrasjonen dukker opp i Mutants in Manhattan. Etter hvert som du låser opp flere ninjutsu-teknikker kan du ytterligere skreddersy heltene avhengig av hvordan du foretrekker å bruke dem. Alternativt kan du bare gi dem alle de samme angrepene, og derimot eliminere mange av forskjellene som allerede finnes. Hvis alle kan gjøre det samme er det lite vits i å forsøke å understreke forskjellene mellom dem.
Kun samarbeid over nett
Utover å handle om fire muterte skilpadder er kjernen i nesten alle Teenage Mutant Ninja Turtles-historier om samarbeid på tvers av ulikheter, hvordan forskjellige personligheter og evner kan komme sammen og bli en helhetlig enhet. Dermed skulle man tro at samarbeidsspilling var et nøkkelkomponent i Mutants in Manhattan. Det er det dessverre ikke.
Ønsker du å spille med andre kan du kun gjøre det over nett. Det går for så vidt helt fint å spille over nett, men samarbeidsspilling er alltid best med en kompis ved siden av deg i sofaen. Platinum sier de fjernet muligheten for sofaspilling fordi det ville gå ut over bildeflyten hvis det var med. Likevel er spillet låst 30 bilder per sekund, som er ganske slapt gjort for Platinum å være.
Humor har også alltid vært en viktig del i Teenage Mutant Ninja Turtles, fra de kullsvarte parodiene i de første tegneseriebladene til de langt teitere vitsene i animasjonsserien fra 1987. Heltene slenger ut popkulturelle referanser, fornærmelser og kjappe replikker mens de slåss, både for sin egen del og potensielt for å irritere og forvirre motstanderen. Forsøker man å implementere dette i et spill kan man fort havne i en situasjon der heltene aldri holder kjeft, som er tilfellet i Mutants in Manhattan. De samme replikkene gjentas til de mister all mening og får meg til å begynne å mislike barndomsheltene mine. Her kommer det lille som finnes av personlighet fram, men det gjør figurene ulidelig irriterende å høre på.
Konklusjon
Det er langt mellom de virkelig gode dataspillene basert på Turtles-universet, og jeg hadde et vagt håp om at Platinum Games kom til å levere varene. Dessverre ble ikke dette noe mer enn et ganske grunt hugg-og-slå-spill som mangler den fandenivoldske kulheten fra Platinums tidligere utgivelser. Deres tredje linsensspill er en ganske slapp affære.
Ninjaskilpaddenes personligheter drukner i dårlige vitser som gjentas i det uendelige, og det finnes ingen dybde eller driv til det du gjør. Alt koker ned til å gi kjedsommelig juling til taktikkløse motstandere og lite spennende drotter. Å være låst til å kun spille med andre over nett er fullstendig håpløst.
Likevel må jeg vedkjenne at det går helt greit å spille og at det garantert er mulig å finne en grad av underholdningsverdi i Mutants in Manhattan. Det blir aldri et direkte dårlig spill, men føles halvveis gjennomført, slengt sammen for å tjene noen raske kroner.
Platinum Games har gjort mye rart i det siste. Vi anbefaler Metal Gear Rising: Revengeance og Bayonetta 2 på det aller varmeste hvis du vil se det beste de har å by på.
