Noe av det mest spennende med store, åpne spillverdener er muligheten til å utforske. Sjansen for å finne et nytt våpen, en skjult skatt eller bare en flott utsikt lokker oss til toppen av høye tårn og enden av mørke tunneler.
I Submerged får vi boltre oss i en vakker verden full av muligheter til å utforske, men uten en sterk historie sliter spillet med å fange interessen.
Oversvømt by
Vi møter den unge jenta Miku og lillebroren Taku som ankommer en oversvømt og tilsynelatende forlatt by. Til å begynne med får vi ingen informasjon om hvor barna kommer fra eller hva som har skjedd med byen, men vi lærer raskt at Taku er såret og trenger hjelp.
Miku plasserer broren i et ødelagt klokketårn før hun drar på leting etter medisiner og andre forsyninger. Utenfor får hun øye på restene av en fallskjerm som henger fra taket på en mosegrodd bygning like ved, og hun bestemmer seg for å utforske.
Den eneste måten å komme seg fra bygning til bygning er med båt, og med en kjekk liten påhengsmotor farter Miku raskt frem og tilbake i byen. Alle inngangsdørene ligger selvfølgelig mange meter under vann så for å komme seg til toppen av bygningene er hun pent nødt til å klatre. Heldigvis er Miku en fryktløs og dyktig klatrer, så det å komme seg opp i høyden byr ikke på alt for store problemer.
Mangel på utfordring
Hver bygning har en bestemt klatrerute som må følges for å finne en kasse med nødhjelp på toppen. Til å begynne med er det ikke alltid lett å vite hvor du kan klatre, men spillet gir hele tiden visuelle hint som peker deg i riktig retning. Røde blomster eller ildfluer står i sterk kontrast til omgivelsene ellers så det er vanskelig å gå seg vill på vei opp.
Kontrollene er stort sett presise når du klatrer, men klatreprosessen er ikke fri for frustrasjonsmomenter. Når spillet registrerer at du er i nærheten av et område hvor du kan klatre tvinger det deg til å gjøre nettopp det, uansett hvilken retning du løper i. Gang på gang opplevde jeg at Miku begynte å klatre når jeg ønsket å løpe forbi en kant eller vinduskarm.
Dette blir fort slitsomt, men stort sett tar det bare et øyeblikk å komme tilbake til der du var. Av og til skaper det derimot større problemer hvis spillet sender deg ned en vei der det ikke er mulig å klatre rett opp igjen. Noen bygninger har nemlig snarveier som du kan klatre ned, men ikke opp. Tar du en uønsket tur ned en av disse kan det koste mange minutter å finne veien tilbake igjen.
Det er ikke mulig å falle ned fra bygningene og spillet bruker ingen form for utholdenhetssystem, så det er bare å ta det med ro mens du klatrer. Den totale mangelen på utfordring gjør det dessverre fort kjedelig å klatre, spesielt når ruten du må ta går nesten til toppen før du tvinges halvveis ned den enorme skyskraperen for så å klatre opp igjen.
Tynn historie
For hver kasse med nødhjelp du finner blir Taku litt friskere. I tillegg belønnes du med tegninger som forteller Miku og Takus historie. Det er en tragisk historie, men etter å ha funnet halvparten av kassene er den så godt som ferdig. Den andre halvdelen av historien er, så vidt jeg kunne skjønne, bare en gjenfortelling av mine egne handlinger i spillet – og de er ikke videre spennende.
For å gjøre ting litt mer interessante kan du finne samlegjenstander spredt rundt omkring i byen. Noen finner du enkelt på vei opp til nødhjelpskassene, mens andre krever at du er litt mer oppmerksom eller at du ikke følger den oppmerkede ruten.
Fra første stund står du helt fritt til å gjøre akkurat hva du vil, når du vil. Målet er å hjelpe Taku, men dersom du heller vil utforske er det bare å gjøre det. På tross av at Takus skader virker ganske alvorlige er han aldri i fare for å miste livet, selv om du ignorer han i lengre perioder.
Samlegjenstandene du plukker opp forteller byens historie, og for meg var det mer interessant å finne ut hva som skjedde med byen enn å se mer av Miku og Takus historie. Også denne historien fortelles i bilder, men er ganske forvirrende og forklarer langt fra alle mysteriene i spillet. Hvor kom for eksempel alle kassene med nødhjelp fra?
Som med klatringen etter nødhjelpskassene gjør mangelen på variasjon det vanskelig å opprettholde entusiasmen for å finne alle gjenstandene, men det er nettopp i utforskningen av byen at Submerged viser frem sin beste side, nemlig byen selv.
Som et postkort
Uansett om du speider ut fra toppen av en skyskraper eller ser deg om fra båten er omgivelsene smellvakre. Submerged er bygd i Unreal 4-motoren og resultatet et eneste stort postkort, noe utviklerne vet å spille på.
Når du klatrer flyttes kameraet stadig vekk for å vise frem imponerende utsikter som jeg sjelden har sett maken til i andre spill. Spillmenyen har til og med en postkortfunksjon som fryser spillet og lar deg bevege kameraet slik at du kan ta det perfekte skjermbildet.
I den store byen er det stadig vekk noe nytt å se, og takket være spillets dag/natt-syklus endres byens utseende seg hele tiden. På dagtid sniker solstrålene seg innimellom byens ruvende skyskrapere og danser vakkert på vannoverflaten. Opp fra vannet kommer lekne delfiner som hopper rundt båten, mens en og annen hval svømmer rolig forbi.
Om natten forvandles byen til et selvlysende eventyrland som virkelig fremhever mystikken som innhyller den. Alt som først så ganske alminnelig ut bades i et merkelig neonlys som hinter til at det ikke bare er vannstanden som viker fra det normale her. På toppen av det hele bidrar spillets lydspor til å sette en stemning som understreker spillets skjønnhet og mystikk.
Konklusjon
Submerged er det vakreste spillet jeg har spilt i år, og det er lett å fortape seg i verdenen som Uppercut Games har skapt. Skjønnhet er riktignok ikke alt, og jeg savnet mer dybde i spillet.
Historien om Miku og Taku begynte bra, men den mistet tråden halvveis i spillet og klarte aldri å fange interessen min igjen. Uten historien som drivkraft ble det kjedelig å klatre opp og ned de høye skyskraperne og jeg skulle ønske at spillet utfordret meg mer.
Å lete etter samlegjenstander kan forlenge spillgleden dersom du er veldig glad i å utforske, men jeg savnet mer variasjon i leteprosessen. Selv om du finner det som er av skjulte gjenstander, oppdager landemerker og fauna og i tillegg bruker tid på å beundre den vakre byen tar det kun et par timer å fullføre spillet.
Alt i alt fremstår Submerged mer som en teknisk demo for Unreal 4-motoren enn et fullverdig spill. Det ser fantastisk ut, men det mangler evnen til å virkelig gripe fatt i spilleren.
Er du glad i å utforske vil du kanskje like Grow Home. Foretrekker du utforskning bygd rundt en storslått historie bør The Witcher 3: Wild Hunt passe perfekt.
