Sci-fi fortellinger slutter aldri å være i vinden, og de færreste har utelukkende oppmuntrende budskap å by på. Ikke er det så rart heller. En frykt for hva fremtiden vil bringe er en mørk side ved vår moderne og raskt foranderlige verden. I State of Minds fremtidsunivers er det lite som ser ut til å gå i riktig retning for menneskeheten, men mangel på lyspunkter gjør ikke den mørke og skremmende fortellingen noe mindre verdt å oppleve.
Journalisten
Richard Nolan er et kjent navn i Berlin anno 2048. Siden han som journalist offentliggjorde en enorm skandale angående roboter, er han både sett opp til og fryktet. Journalister med integritet er minst like viktige i dette alternative universet som i vårt eget, men i en tid med fryktinngytende nyheter som konstant høres over TV-en og rike skikkelser som ikke ønsker annet enn en pasifisert befolkning, er en utbryter og uavhengig stemme noe som irriterer bakmennene litt for mye.
Berømmelsen klarer dessverre ikke skjerme Nolan fra omverdenen. Etter å ha skadet seg i en alvorlig bilulykke har han mistet korttidshukommelsen, og husker verken hvordan ulykken skjedde eller hvem han var sammen med. Etter å ha våknet opp i leiligheten sin er det eneste som møter ham en protokollrobot – hvis eneste jobb er å ta vare på ham – og fraværet av hans eneste barn og kone.
Det er dette mysteriet som leder Nolan til steder han aldri ville dratt tidligere, og som tvinger ham til å utforske fremtidens underverden. Selv om Nolan er figuren spillet fokuserer på, får man likevel sett verden gjennom øynene til flere andre figurer som er eller blir viktige i Nolans liv. Dette fokus-skiftet gjør State of Mind dypere enn det det ellers ville vært.
Mørkt, kaldt og vått
Berlin er en mørk by i år 2048. En tilsynelatende massiv forurenset jordklode er dekket i et nærmest evigvarende mørke, og til forskjell fra den tørre sommeren vi nettopp har opplevd i Norge, regner det konstant i Tyskland. Om byens bygg er laget i glass eller sort stein betyr lite når resultatet av den permanente natten er at alt virker mørkt og forlatt uansett.
Det tjueførste århundrets førtitall er et tiår med mennesker som forsøker å forlate virkeligheten via narkotika og virtuelle verdener, og roboter som stadig inntar den. I dette kaoset av organisk og masseprodusert liv er det en ny oppfinnelse – en virkelig virtuell verden – som truer med å forandre livet som Nolan kjenner det.
State of Mind forteller en historie om lys og mørke; døende masse og lyse løfter. Ordet «forteller» er nøkkelen her, for det er svært lite du som spilleren må lære deg for å komme deg gjennom fortellingen. I det hele tatt er det WASD-knappene og enkle museklikk som sender deg fra start til slutt. At alt man gjør er å bevege seg mellom interessepunkter, velge objekter å inspisere og utvalgte figurer å kommunisere med gjør State of Mind til et spill de fleste kan fullføre, men som også kan oppleves som i overkant kjedelig.
At det er en mangel på spillmekanismer er ikke nødvendigvis noe dårlig i seg selv, men i en så deprimerende by som Berlin i 2048 – med et lydspor og figurgalleri som er minst like tørste på solskinn som byen selv – kan den enkle spillestilen til tider oppleves som litt for treg. Spesielt er dette tydelig i midtpartiet hvor det er mye frem og tilbake, men lite man faktisk gjør.
Som et kunstnerisk trekk er det derimot et aldri så lite genistrek å gjøre spillingen kjedelig, for State of Minds deprimerende verden ble desto tydeligere. Det skjuler dessverre ikke det faktum at det tok lang tid før spillet ble såpass spennende at jeg glemte hvor mye jeg savnet ting å gjøre. Til å skulle foregå i en såpass stor by som Berlin er det overraskende få – og små – områder man befinner seg i, og enda færre gåter og hjernetrimmere som truer fremgangen din.
Viktige spørsmål
State of Minds kontraster og store spørsmål er det som gjør spillet spennende. Nolans nedbrutte virkelighet settes opp mot en virtuell verden hvor solen skinner helt til den går ned. At utvikler Daedalic Entertainment setter søkelyset på kunstig intelligens versus vår egen er kanskje ikke spesielt originalt, men det er likevel interessant. Små interaksjoner med diverse roboter avslører en større tilstedeværelse enn det man kunne forestilt seg til å begynne med, og sammen med spørsmål knyttet til virtuell mot fysiske virkeligheter, er dette et nær-fremtidsspill som føles mer aktuelt enn det burde.
Det er nok likevel figurene som gjør State of Mind til spillet det er blitt. Mye av æren skal stemmeskuespillerne ha for å ha transformert i utgangspunktet kantete og livløse polygon-dukker til troverdige folk. Lydsporet som til enhver tid hamrer inn hvor deprimerende og skremmende år 2048 er, fortjener også å bli nevnt.
Konklusjon
Det er ikke spillmekanismene og morsomme øyeblikk du spiller State of Mind for; det er fortellingen, figurene og mysteriet som sakte men sikkert avslører seg. En relativt treg start og et noe monotont midtpunkt brøyter heldigvis vei for et meget spennende sluttparti, men mye av grunnen til at det blir kjedelig er nettopp på grunn av mangelen på mekanismer og puslespill å bryne seg på. Utfordringene er for svake til å kalles hjernetrimmere, og spillet baserer seg på mye gåing og klikking. Å skulle kalle State of Mind for et moderne pek-og-klikk-spill føles dermed passende, men mangelen på oppgaver som krever hjernekraft gjør at opplevelsen mangler et av sjangerens viktigste punkter.
At State of Mind byr på en del kjedelige perioder er sikkert, men sluttresultatet er likevel et spill som byr på en fortelling verdt å høre, og spørsmål det er viktige å stille. Med gode figurer og en virkelighetsnær verden er det heldigvis mye å like ved State of Mind, så lenge du makter å se forbi manglene knyttet til den faktiske spillingen, så klart.
State of Mind er tilgjengelig 15. august til Windows PC, PlayStation 4, Xbox One og Nintendo Switch.
