Det er kanskje feil å si at Star Fox Zero er et etterlengtet spill. Det har gått mange år siden sist innslag kom ut, og samtidig har det gått såpass lang tid mellom Zeros første annonsert til endelig slipp. Derfor har den store spenningen uteblitt, men Star Fox er og blir en unik og spennende serie, så det er godt mulig Nintendo her har maktet å koke sammen et godt spill.
Moro i verdensrommet
Hvis du er ny til serien, er premisset ganske enkelt; en gjeng antropomorfe dyr, ledet av Fox McCloud, utgjør en gruppe eventyrere hvis mål er ganske enkelt å utforske verdensrommet og ha det gøy samtidig. Av og til er det konkurrerende lykkejegere eller gale vitenskapsmenn som dukker opp for å spolere moroa, men hovedsaklig handler Star Fox om utforsking og å skyte på ting – ganske enkelt klassisk moro i verdensrommet.
Figurer fra Star Fox-serien har tidligere dukket opp i Nintendos slåssespillserie Super Smash Bros, og seriens helt Fox McCloud har der markert seg som en av de aller beste slåsskjempene. Når det gjelder egne spill, står Star Fox Adventures fra GameCube-æraen som det foreløpig siste store spillet i serien.
Det Rareware-utviklede eventyrspillet var et brudd med hva Starfox tidligere var kjent for. De velsmurte kjernemekanikker som sentrerte seg rundt flyving og laserkamper i verdensrommet med heltenes lett gjenkjennelige jagerfly Arwing, ble byttet ut med et The Legend of Zelda-lignende eventyr med en rimelig tåkete historie.
Lylat Wars hadde på sin side herlig skyting og manøvrering i høy fart forbi planetoider og rommonstre, i tillegg til en uforglemmelig superskurk og håpløst utdatert dialog. Dette var med andre ord et av barndommens definerende spill for oss som vokste opp med Nintendo 64.
Det begynner med bomber og brak
Ikke overraskende går Zero tilbake til seriens røtter, med flyving og skyting. Det er seriens superskurk Andross som skaper problemer nok en gang, og denne gangen går han til fullt militært frontalangrep mot den antropomorfe befolkningen på planetene i Lylat-systemet.
Fox, og hans trofaste kolleger Falco, Slippy og Peppy, må stoppe Andross og hans planer før det er for sent. Etter en noe overflødig prolog som forklarer nettopp dette, og en særdeles hjelpsom innføringssekvens etterpå, kastes du i kampens hete.
Corneria er under angrep og det er opp til firkløveret å berge kjernen i den militære innsatsen mot Andross. Den gode følelsen fra Lylat Wars kommer umiddelbart tilbake, med høy fart og mange fiendtlige mål foran oss som er overmodne for nærkontakt med Arwings laserkanonade, peilemissiler og ildbomber. Ting flyr forbi, kollapser og eksploderer med jevne mellomrom, og kompisene dine roper på hjelp over, under og foran deg. Det er med andre ord kjempegøy å være tilbake, og jeg føler meg definitivt som galaksens tøffeste rev.
Tynnskrapt arvesølv
Grafisk lider Star Fox Zero av det mange nylige Wii U-spill gjør, nemlig at enkeltelementer, gjerne figurmodellene, ser veldig bra ut, mens det generelle teksturarbeidet i miljøene ser rimelig slitt og utdatert ut. Heltene og deres farkoster ser her veldig bra ut, mens byggeklossene som utgjør brettene ser langt mer kantete og uklare ut. Samtidig er bakgrunnene rimelig forglemmelige til et romeventyr å være – her er det som regel snakk om den samme blå himmelen eller stjernesamlingen gang etter gang. Lylat Wars var på sin side veldig god på å formidle ulik atmosfære gjennom å variere fargebruken og motivene i bakgrunnen.
Det er ikke viktig at Star Fox Zero ser ut som en tilnærming av spill som Halo 5 eller Super Mario 3D World, men forskjellene i grafisk kvalitet innad ett og samme spill blir litt vel åpenbare. Star Fox-serien har en såpass tiltalende og unik estetikk, med fargerike dyrefigurer satt i en blanding av naturskjønne omgivelser og futuristiske romstasjoner og byer, og derfor er det synd at behandlingen i Zero er såpass pregløs og intetsigende.
Serien har i tillegg en knippe herlige musikkstykker som sammen med den visuelle stilen skaper et unikt estetisk uttrykk. Her hadde Nintendo virkelig muligheten til å lage et oppdatert lydspor like dynamisk og effektfullt som i Super Mario Galaxy, med dessverre blir muligheten forsømt da vi sitter igjen med et generisk orkesterpartitur som så vidt lar seg høre over kaoset på den galaktiske slagmarken. Det virker ikke som om Nintendo har vært like interessert i å vitalisere arvesølet i den grad Star Fox-serien faktisk fortjener det.
Innovativ eller irriterrende styring?
I Star Fox Zero er kontrollsystemet essensielt for spillopplevelsen. De enkle dagene med dedikerte knapper på den minimalistiske Nintendo 64-kontrolleren er over; Wii Us forvirrende Gamepad-kontroller får virkelig kjørt seg her, med ulike styringer for spillets fire farkoster Arwing, Landmaster, Walker og Gyrocopter.
TV-skjermen og kontrolleren brukes samtidig; TV-skjermen viser Arwing i tredjeperson, mens Gamepad viser Fox sitt eget perspektiv fra fartøyets cockpit. Her skal altså spilleren konstant veksle mellom å se på TV-skjermen og Gamepad-en, og dette grepet klarer faktisk å tidvis høyne innlevelsen ved gi følelsen av å sitte i en høyteknologisk maskin der kontrollerskjermen fungerer som et vindu ut til verdensrommet.
Gamepad-ens gyroskopiske sensor brukes til å styre siktet, noe som oppleves som upresist og vaklende. Hvorfor venstre kontrollstikke ikke kunne fylle den rollen, får forbli et ubesvart mysterium. TV-skjermen gir et oversiktlig perspektiv, men her er det litt vel vanskelig å treffe målet med gyroskopet. Skyting er mye enklere når du ser på kontrollerskjermen, men perspektivet blir noe klaustrofobisk, og du har minimalt med oversikt over omgivelsene dine. Man må med andre ord velge om man skal spille med god sikt og dårlig sikte, eller med dårlig sikt og godt sikte.
Styringen ligger stadig vekk i grenselandet mellom forholdsvis god og fullstendig uhåndterbar. Det står dårligst til når du må styre maskinen «Walker». Her er det nemlig plattformmanøvrering i tre dimensjoner som gjelder, og kontrollsystemet blir med en gang skjelvent og upresist.
Det viktigste spørmålet man bør stille til et såpass innfløkt kontrollsystemet, er om det høyner eller står i veien for spillopplevelsen. Hvis ikke systemet er bedre enn vanlige knappetrykk på en standardisert håndkontroller, er det uten unntak overflødig og ødeleggende for opplevelsen.
Nytenkning er selvsagt å sette pris på, men det er samtidig gode grunner til at enkelte ting ved spillutvikling er blitt mer eller mindre standardiserte, og det er fordi de fungerer. Den moderne håndkontrolleren, med to analoge stikker for å styre spillerfigur og kamera, skulderknapper for å fyre skyts, og retningskors og symbolknapper for andre ting, er å foretrekke - rett og slett fordi den er blitt tilnærmet selvforklarende.
Repeterende i lengden
Når spillet røyner på, merker jeg at oppdragene begynner å bli nokså repeterende. Som nevnt tidligere er det Arwing-seksjonene som er best, da de byr på de mest presise opplevelsene, mens seksjonene med enten Landmaster, Walker eller Gyrocopter blir veldig forutsigbare grunnet begrensningene som er lagt på brettene som benytter disse maskinene.
Grunnlaget føles rimelig tynt, da det er tydelig at det meste av ressurser er gått med til utformingen av kontrollsystemet, så variasjonen hva angår brett, fiender og oppdrag lider tungt.
Med noe mer varierte miljøer kunne spillet ha åpnet mer for utforskning av de ulike planetene som utgjør Lylat-systemet, men isteden skal vi kun skyte nok fiender eller sprenge generatoren i fiendenes base før vi blir gjetet videre til neste del av oppdraget. Lylat Wars hadde heller ingen stor variasjon i oppdragene, men med nitten år siden den gang er det vel ikke for mye å be om at det nye innslaget i serien har betydelige teknologiske fremskritt å vise til.
Konklusjon
Star Fox Zero er et hyggelig, dog forholdsvis tynt gjensyn med en flott serie hvis tilhenger fortjener så mye mer. Det er veldig gøy den første timen, men det omfattende og ikke alltid pålitelig kontrollsystemet gjør seg ikke spesielt bra til alt det forsøker å gjøre.
De fargerike figurene kommer ikke til sin rett i en halvferdig, uinspirert verden hvor oppdragstypene er såpass begrenset. Det åpenbare fokuset på å være nyskapende gjennom kontrollsystemet har gått kraftig ut over helheten, slik at andre aspekter ved spillet blir tynnskrapte.
Det er fremdeles gøy å skyte rommonstre fra Arwing, men et knotete kontrollsystem og overflødige plattformseksjoner bryter jevnlig opp moroa med unødig irritasjon. En såpass sterk og godt likt serie som Star Fox fortjener et langt bedre spill enn hva Nintendo her gir oss med Star Fox Zero.
Visste du at det finnes et nesten ferdig spill i serien som vi aldri fikk?
Fansen gjorde faktisk ferdig Super Nintendo-spillet Star Fox 2 »
