Det er alltid interessant når Nintendo lager spill innenfor sjangre de vanligvis ikke hanskes særlig ofte med. Utover unntakene Star Fox- og Metroid Prime-seriene forbinder jeg ikke den japanske spillgiganten med skytespill. Spesielt ikke lagbaserte arenaskytespill.
Likevel er det nøyaktig det vi har fått i Splatoon. Spillet kombinerer elementer fra mange forskjellige hold til en helhetlig pakke som fungerer overraskende bra. Kul musikk og fargerik skyteaction står på agendaen, med en unik stil kun Nintendo kan få til.
Opplevelsen trekkes litt ned av det mangelfulle innholdet, men Splatoon er fortsatt et feiende flott skytespill som har noe for de aller fleste.
«Klar, ferdig, sprut!»
Splatoon føles ikke som et tradisjonelt skytespill. To lag bestående av fire antropomorfiske blekkspruter slippes ned på hver sin side av en kompakt, men likevel omfattende kamparena. I løpet av tre minutter skal hvert lag forsøke å dekke så mange horisontale overflater som overhodet mulig med farget blekk. Vi snakker altså om en territoriekrig her. Laget som vinner får heder og ære, mens laget som taper må lide med ydmykheten. Her handler det ikke om å skyte de andre spillerne i fleisen.
Sammenstøt vil absolutt forekomme, men hvis du vil er det en legitim spilltaktikk å holde seg langt unna alle andre og utelukkende sprute ned samtlige overflater i farget blekk. Slik sanker du erfaringspoeng til deg selv samtidig som du hjelper laget ditt mot seieren.
Mye blekk på banen lar deg også bevege deg hurtigere fra sted til sted. Et lett trykk på venstre skulderknapp lar deg svømme gjennom blekket som tilhører ditt lag. Slik kan du komme deg raskt dit du skal, fylle opp blekktanken din, og gjemme deg for motstanderne så du kan overraske dem med et snikangrep.
Skytingen sitter overraskende godt i fingrene, og Nintendo benytter seg nok av gang av bevegelsessensorene i Wii U-kontrolleren. Ved å vippe kontrolleren opp og ned kan du enkelt og presist styre siktekorset ditt. Personlig begynte jeg å foretrekke denne måten å gjøre ting på framfor å bruke høyre styrespake, da jeg opplevde at jeg ble mye raskere og mer treffsikker hvis jeg skulle gå til angrep. Denne styringsmetoden kan likevel skrus av om du foretrekker den gamle måten.
De arenabaserte kampene foregår utelukkende over nett, og det viser seg at den fabelaktige nettspillingen vi fikk i Mario Kart 8 ikke bare var et engangstilfelle. Splatoon kjører som en drøm, selv på et labert hjemmenettverk. Å finne en kamp er kjapt og enkelt, bare velg og trykk, så ordner spillet resten. Det har vært tilfeller der det dukker opp feilmeldinger, men disse er av de sjeldne. Med én gang du er inne i en kamp skal det mye til for å falle ut igjen.
Ta opp kampen mot romvesener
Selv om de arenabaserte blekk-kampene er det som har stått i fokus for spillets markedsføring kommer Splatoon også med en enspillerkampanje du kan bryne deg på. Her skal du hjelpe en gammel blekksprutsjøulk med å nedkjempe onde romvesner og redde magnetiske fisk. Sært? Ja. Helt ålreit å spille? Definitivt.
Enspillerkampanjen fungerer som innføring til spillets mekanikker og lar deg eksperimentere med dem i trygge rammer, fri for andre spillere. Nivåene i seg selv minner om en kombinasjon av Super Mario Galaxy og Super Mario Sunshine. Du beveger deg over plattformer som henger rundt i løse luften og spruter blekk på blekksprutromvesnene etter hvert som du støter på dem. Når du må videre blir du kastet avgårde til neste plattformseksjon av en hendig utskytningsrampe. Etter å ha spilt deg gjennom et bestemt antall nivåer møter du på en blekksprutdrott som må nedkjempes før du kan komme deg videre til neste område.
Alt i alt er det en ganske så artig kampanje som kan vare en stund om du tar deg tid til å lete etter manuskriptene som ligger bortgjemt i hvert nivå. Disse gir deg ytterligere bakgrunnsinformasjon om romvesnene og hvor de kom fra. Spesielt nyskapende er kampanjen ikke, men likefullt er den ålreit å spille gjennom. Personlig synes jeg Splatoons styrke ligger i flerspilleren.
Hva slags spiller vil du være?
Våpnene og utstyret du har tilgang til minner om de vi ser i tradisjonelle skytespill, men er tilpasset Splatoons unike malingsmekanikk. Du kan utstyre deg med et maskingevær som peprer om seg med maling, en rifle som skyter en velrettet konsentrert malingsstråle, en bombekaster som kan volde stor skade i rette hender, og en malingsrulle som fungerer ypperlig til å ta over territorie med. De ulike våpnene gjør det lett å finne din spesifikke spillestil, uansett om du er typen som går direkte til angrep, eller om du foretrekker å løpe rundt for deg selv og male.
Ekstrautstyr som bomber, granater og lignende er låst til de individuelle våpnene. At du ikke kan sette sammen en pakke med ting du synes fungerer best er litt synd, men det er nok så utviklerne kan holde mer styr på balansen i spillet. Dessuten tilegner du deg så mange våpen at det ikke blir vanskelig å finne det som passer deg best.
Hvert våpen har også et spesialangrep knyttet til seg, som regel noe som lar deg spre veldig mye maling over et stort område. Alternativt kan du gå for et skjold som gjør deg uovervinnelig, eller en enorm vuvuzela-aktig lydkanon som utsletter de fleste som går foran den. Ofte kan disse spesialangrepene være nøkkelen til å vinne en kamp og skaffe laget ditt noen ekstra, dyrebare, sekunder slik at de kan spre om seg med mer maling.
Utover dette kan du tilpasse figuren din med klesplagg som kjøpes i spillets plazaområde. Mekanikken virker inspirert av rollespillet The World Ends With You, der klær økte eller senket spesifikke attributter på figurene dine. I Splatoon fungerer klærne på stort sett samme måte. De gir deg bonusegenskaper som mer liv, økt hastighet eller større blekktanker. Slik kan du skape deg en figur som passer din individuelle stil, både estetisk og spillermessig.
Mangler det lille ekstra
Er du godt vant til moderne skytespill vil du nok fort merke at det er et par ting som mangler i Splatoon. Hvis du blir slått ut i en kamp kan du for eksempel ikke bytte våpen for å prøve ut noe nytt. Det du går inn i kampen med er du låst til. Du kan heller ikke bytte utstyr mellom hver kamp, men må hoppe inn og ut av lobbyen for å gjøre de nødvendige utskiftningene.
Å spille sammen med venner går stort sett knirkefritt. Du velger hvem sitt spill du vil slutte deg til og så hopper du inn i neste kamp når det blir ledig plass. Dessverre går det ikke an å bestemme om man vil spille på lag eller ikke. Dere vil garantert være med i samme kampen, men hvilket lag dere havner på er det spillets kampoppsett som bestemmer.
Til slutt bør det nevnes at territoriekrig er foreløpig den eneste kamptypen du kan spille mot andre. Nintendo har lovet at to nye modier skal implementeres gratis etter hvert, men når de kommer vites enda ikke. Det er også litt dumt at du kun har tilgang til to baner når du spiller over nett. Disse byttes ut med to nye hver fjerde time. Det kan bli litt ensformig å spille på de samme kartene over lengre tid, spesielt når kampene er så korte som tre minutter. Splatoon blir aldri direkte kjedelig å spille, men det er mulig å gå litt lei av å spille det samme kartet for ørtende gang på rad.
Konklusjon
Til tross for de små problemene jeg har opplevd innimellom synes jeg likevel Splatoon er en fornøyelig opplevelse som byr på mye moro. Det er kult når Nintendo tar for seg sjangre de vanligvis ikke assosieres med, og dette spillet er enda et bevis på at det kan fungere ypperlig.
Spillets største styrke ligger i flerspillerdelen, der lag på fire møtes til dyst og må kjempe om kontroll over mest territorium. Kampene er hurtige og frenetiske, men aldri så kaotiske at ting blir uoverkommelig. Fordi kampene handler om territoriekontroll, og ikke utelukkende om å skyte hverandre i fleisen, er det like legitimt å holde seg tilbake som å rykke framover i kampen.
Foreløpig føles flerspillerdelen dessverre litt tynn. Du har kun én kamptype å bryne deg på, som utspiller seg på ett av to spillkart. Dette skal bøtes på etter hvert, lover Nintendo, og vil være gratis. Énspillerdelen utfyller spillopplevelsen litt, men blir aldri spesielt gripende. Det er moro i en halvtimes tid, så får du lyst til å hoppe tilbake til arenakampene igjen. De er heldigvis veldig underholdende, til tross for at det virker litt tynt..
Har du lyst på annen flerspillermoro til Wii U? Da kan vi anbefale Mario Kart 8, som er ypperlig både over nett og i sofaen. Vi er var også veldig begeistret for Donkey Kong Country: Tropical Freeze.
Ingen av bildene i anmeldelsen er tatt av anmelder, men de er representative for spillopplevelsen.
