Før jeg sier noe som helst annet, vil jeg bare konstatere at det er utrolig moro å spille Splatoon 2. Nintendos to år gamle malingskytespill har fått nytt liv på deres nye hybridkonsoll, og selv om det ikke er enormt mye som har endret seg siden den gang, er dette fremdeles flott og fargerik flerspilleraction.
Ikke alt er fryd og gammen i blekksprutland, men eier du en Nintendo Switch er det ingen grunn til å ikke kaste seg ut i de smått vanedannende skuddvekslingene.
Blekksprutbarn av regnbuen
Akkurat som det originale Splatoon, er også Splatoon 2 et spill hvor man hopper inn i skoene til en ung, antropomorfisk blekksprut på jakt etter heder, ære og berømmelse.
Veien dit er imidlertid lang: Den går gjennom uendelige arenabaserte flerspillerkamper, hvor to lag på fire stadig ryker i tottene på hverandre. Disse kampene er svært korte i forhold til andre flerspillerspill – bare tre minutter lange – og legger sånn sett opp til eksplosive og engasjerende basketak. Og det lykkes Nintendo godt med.
Spillets hovedmodus, «turf war», er den som engasjerer klart mest, og er i tillegg et ypperlig eksempel på hva Splatoon 2 egentlig handler om: Her skal man ikke nødvendigvis drepe samtlige spillere på motstanderlaget. I stedet omfavner Nintendo en mer pasifistisk modell, hvor målet enkelt og greit er å dekke så mye av kamparenaen med ditt lags farger som overhodet mulig.
Det er derfor man løper rundt med malingsruller i stedet for kniver og bøtter fulle av blekk i stedet for pumpehagler. Der man til vanlig hadde sett blod, gørr og avkappede lemmer, fremstiller Splatoon 2 det hele som en fersk og litt vågal barnelek. Når man dør, forvandles man liksom bare til en liten skur av fiendens blekk, før man våkner til live igjen ved neste korsvei, klar for å fortsette malearbeidet.
Det er en forfriskende vri, og en kombinasjon av mitt naturlige instinkt og spillets svært intuitive konsept gjør dette til en lek.
Maler byen rød, grønn, blå, gul, rosa, oransje, lilla...
En svært pen lek som sådan. Splatoon 2 er nemlig et utrolig lekkert spill, mye takket være de forskjellige, fargerike blekktypene som sprutes overalt. De to lagene som møtes til dyst får begge utlevert én tilfeldig farge i begynnelsen av hver kamp, og dette kan være så mangt – alle regnbuens farger er med, og det gjør spillet til en visuell perle.
Uansett hvilken farge man får utdelt, ender det alltid opp med det samme, herlige kaoset: De åtte spillerne spruter maling velvillig vekk i alle mulige kriker og kroker, og til slutt er det et digert sammensurium av feiende flott fargepaletter som danderer banen. Det er rett og slett bare veldig fint.
Ved siden av det rent estetiske er det også flere andre grunner til å ville dekke flerspillerkartene med sitt eget blekk: Ved å gjøre dette, gjør du det også lettere for deg og dine å ta dere fram og tilbake på spillbrettet. Ett enkelt knappetrykk lar deg nemlig dukke ned under malingsoverflaten, så lenge det er din farge det er snakk om. Dette lar deg bevege deg utrolig mye raskere enn vanlig, og til og med oppover vegger. Slik lar hvert nivå deg eksperimentere med ulike vertikale løsninger, og det er essensielt å lære seg hvordan man raskt lager en vei opp og rundt fiendene.
Mens man er under overflaten vil man også få fylt opp blekktanken sin. Akkurat dette skjønte jeg ikke så mye av til å begynne med: Hvordan skulle jeg liksom vite når jeg var i ferd med å gå tom for blekk? Det gikk en veldig lang stund før jeg innså at spillfiguren min faktisk gikk rundt med en fysisk tank på ryggen, som helt klart viser hvor mye blekk man har.
Slike ting burde spillet kanskje fortalt litt tydeligere, og dette er langt fra det eneste irritasjonsmomentet i Splatoon 2: Du kan ikke bytte våpen mellom kamper; man har ikke mulighet til å forlate en flerspillerlobby (med mindre man går helt ut av spillet); det er kun to kart som er tilgjengelig i den vanlige spillmodusen til enhver tid; hver gang man starter spillet må man trykke seg gjennom en minuttlang forklaring av hvilke brett som er tilgjengelig der og da; og det å skyte seg av gårde til et lagmedlems posisjon fungerer utrolig dårlig (da dette som regel fører til en sikker død).
Flere av disse tingene er bare bagateller, men det er mye som hoper seg opp mens man spiller.
Gode ideer
Splatoon 2 er mer enn bare flerspiller, og byr også på malingsmoro som egner seg for de som liker å spille alene. En fersk enspillerkampanje lar deg hamle opp med hissige blekksprutmonstre, mens du hele tiden løser enkle gåter og får servert fiskeordspill som perler på et snøre.
Historien er ikke spesielt mye å skrive hjem om, men legger hvert fall opp til at man skal få boltre seg i møte med datastyrte motstandere. Og sånn sett fungerer det godt nok. Denne delen av spillet er likevel hakket for slapp i fisken for min del – de ulike nivåene er pene og forseggjorte, men ekstremt lineære og relativt enkle.
Det samme kan forsåvidt også sies om spillets samarbeidsmodus. Her kastes opptil fire spillere ut i kamp mot stadig sterkere fiendehorder. Denne gangen er det derimot merkelige laksevesener som skal til pers, men i praksis fungerer det mye på samme måte: Sprut ned motstandere og omgivelser med maling for å vinne.
Både enspiller- og samarbeidsmodusen krydres av flere fiffige sjefsfiender og kløktige ideer, og det er dette som redder disse delene av Splatoon 2 fra å bare være helt ålreite. Å «grinde» på malingsstråler. skyte vifter for å flytte plattformer, leke apport med en diger feierobot og aktivere enorme blekkfontener med et par skudd er utrolig spennende mekanikker – det er bare synd at de ikke utnyttes bedre (eller i det hele tatt i noen tilfeller) i flerspillerdelen.
Det er nemlig liten eller ingen synergi mellom de ulike delene av Splatoon 2, hverken i form av utstyr eller idéutvekslinger, og dette er kanskje spillets største svakhet.
Konklusjon
Splatoon 2 er lett og sjarmerende spillmoro – enkelt og greit. Spillet lar deg filosofere over evig aktuelle problemstillinger, slik som om man foretrekker majones eller ketchup, eller hvorvidt man identifiserer seg mer som en blekksprut eller som et barn.
Deretter kaster det deg ut i sprudlende malingsdueller med vilt fremmede på tvers av kloden. Akkurat som i originalen, er det nok en gang flerspillerdelen som står i sentrum, og dette er også den klart beste delen av spillet.
Kampene varer i tre minutter, hvert lag har åtte spillere, og det hele handler om å dekke brettet med mer maling enn motstanderne. Dette fører til en rekke evinnelig fargerike oppgjør, hvor man står fritt til å spille litt som man selv vil. Hvorvidt man løper fram og tilbake med malingsrulle for å forsøke å dekke et større areal på kortere tid; tar fram doble håndvåpen for å gå rett i strupen på fienden med spesialangrep; eller prøver seg på en solidarisk blanding av de to spillestilene, er da helt opp til den enkelte.
Gøy og enkelt er det uansett. Faktisk er det kanskje litt for enkelt.
For ja, Splatoon 2 er på ingen måte perfekt – det har en rekke små, irriterende feil som kan komme til å plage vettet av deg – men det er til syvende og sist de grunnleggende spillmekanikkenes simpelhet som gjør opplevelsen litt vel... ja, simpel. Det er riktignok mange forskjellige våpen og spillestiler å veksle mellom, men til syvende og sist løper man bare rundt og spruter ned gulv og vegger med fargerikt blekk.
Da tror jeg at de tre forskjellige delene av spillet – enspiller, flerspiller og samarbeidskamper – antagelig kunne hatt stor nytte av å låne flere ideer fra hverandre. Slik det blir nå, virker det mer som tre vidt forskjellige spillopplevelser, hvor bare én virkelig klarer å holde meg engasjert over lenger tid.
Når det er gøy, er Splatoon 2 riktignok veldig gøy, og takket være de korte, eksplosive rundene er det lett å tenke at man «bare skal ta én kamp til» før man legger Switch-en på hylla, for så å ta syv-åtte runder til. Og da gjør det kanskje ikke så mye at man ikke får gått ut av flerspillerlobbyen eller at enspillerdelen er litt slapp i blekkspruten.
Leter du etter flere gode spill til Nintendo Switch? Vi har tidligere gitt både Mario Kart 8 Deluxe og Snipperclips: Cut It Out Together solide skussmål.
