Da min kollega og venn, Marius, anmeldte South Park: The Stick of Truth for cirka tre og et halvt år siden, sa han blant annet «det føles kort sagt som om du spiller en utvidet South Park-episode». Til denne anmeldelsen av oppfølgeren The Fractured But Whole kan jeg like så godt være så frekk (les: lat) at jeg gjenbruker beskrivelsen.
The Fractured But Whole er så likt The Stick of Truth at det nesten er sprøtt å tenke på at det ble utsatt både en og to ganger. Forskjellene tre år med utvikling fører med seg er i dette tilfellet ikke store, på godt og vondt.
Referansemaskineri i høygir
Fjerdeklassingene i South Park har sett seg lei på å leke Dungeons and Dragons, alver mot mennesker, og har snudd oppmerksomheten mot superkrefter og helteroller i stedet. Plakater om en savnet katt har dukket opp rundt omkring i den lille, rolige fjellandsbyen, og det utloves dusør på 100 dollar til de som kan bringe Scrambles, som katten heter, hjem. Eric Cartmans alter ego, The Coon, ser en mulighet til å redde dyret og bruke finnerlønnen på å investere i å bygge opp sin egen superhelt-merkevare, «Coon and Friends», til å bli større enn konkurrenten «The Freedom Pals».
Som i forgjengeren langes det noen slag ut til hvor mye sosiale medier dominerer vår hverdag i disse dager. Mens Facebook fikk gjennom gå forrige gang, er det Instagram som må tåle harselas denne gangen. Din oppgave er å rekruttere nye følgere til «Coonstagram» for å øke synligheten til merkevaren på sosiale medier.
Dette er naturligvis en parodi på konkurransen mellom Marvel og DC Comics, og vi møter flere helter med tydelige referanser til velkjente superhelter fra vår egen verden. Jimmys alter ego, Fastpass, kan bevege seg lynkjapt som Flash; Craig, eller Super Craig angriper sine fiender med umenneskelig styrke som Supermann; og Timmy bruker tankekraft til å beseire ondskap slik som Charles Xavier fra X-Men.
Som rollen som den stumme, nye ungen i byen kan du som spiller sette sammen din egen helt med et bredt utvalgt superkrefter basert på hvilke klasser du velger at din helt skal være. Her kan man sette sammen et sett med nærkampsangrep, langdistanseangrep eller en god blanding. Hva slags klasser og angrep din helt består av kan endres når som helst fra basen til The Coon. Personlig benyttet jeg aldri muligheten til å endre klassevalgene mine, siden man kan sette sammen et lag med kumpaner som alle har evner fra de samme klassene, og man dermed får prøvd ut alle klassesammensetningene uansett.
Ettersom man når høyere nivåer, åpner man opp muligheten for å styrke sin figurs egenskaper gjennom noe spillet kaller «artifacts». Disse har forskjellige nivåer og styrker forskjellige egenskaper slik at man kan tilpasse sin spillestil og spille på de synergiene som passer sin lagsammensetning best.
Veldig likt på godt og vondt
Den største forbedringen The Fractured But Whole har å by på er at det denne gangen er to knapper utelukkende forbeholdt promping. Neida (joda).
Den største forandringen er naturligvis kampsystemet. I kampene i Stick of Truth sto lagene på hver sin side av skjermen, tok steget inn til midten når det var deres tur til å slo fienden, for så å tre tilbake til lagkameratene ute på siden av ringen igjen.
I The Fractured But Whole er kampene vesentlig mer dynamiske. De er fremdeles turbaserte, men figurene kan nå bevege seg fritt rundt i et rutenett, noe som åpner for en litt dypere strategi enn det som var mulig i forgjengeren. Du kan for eksempel bevege figurene dine bak fiendene slik at du dytte dem inn i en annen av dine figurer så de tar ekstra skade, eller posisjonere deg slik at du treffer flere fiender samtidig.
Misforstå ikke. Når jeg kaller kampsystemet i The Fractured But Whole «dypere», er det fortsatt ikke dypere enn at man enkelt kan nå bunnen med hodet over vann. Som i forgjengeren er mekanikkene svært enkle og like gjentagende. Kun med få unntak er kampene særlig interessante, og da skyldes det som regel at det er noe spesielt som en sjefskamp eller noe annet som vesentlig endrer dynamikken.
Som for tre år siden vandrer man rundt i South Parks åpne områder mellom kamper og oppdrag. Detaljrikdommen er heldigvis like god som i forgjengeren, så man kjenner igjen bygg og steder fra både serien og forrige South Park-spill. Man kan gå inn i alle hus, og man treffer på figurer fra serien rundt hvert eneste hjørne. Rundt omkring finnes det gåter som løses ved hjelp av diverse hjelpere. All gåteløsing innebærer flatulens. «New Kid», eller «Butthole» som man like ofte refereres til som, har et imponerende fiseapparat, og kan sågar forstyrre tidens gang med tarmgassene sine. og blir – for å være ærlig – fort ensformig og lite morsomt. Dessverre lider spillet av at mekanikkene som brukes er simple, og det føles lite givende å være på skattejakt.
Sylskarp satire
Heldigvis er ikke alt ved dette spillet kjedelig og ensformig. South Park-skaperne Trey Parker og Matt Stone står naturligvis bak historien, og tar oss stadig med på ville veier. Spillet er uten tvil på sitt beste på de mest søkte og hysteriske oppdragene i hovedhistorien. I kjent South Park-stil mangler det ikke på satire av den kvasse sorten, og det skrenses innom kjønnsdebatt, katolsk pedofili og rasisme. Akkurat passe politisk ukorrekt.
Dessverre føles spillet langdrygt mellom disse høydepunktene i historien. Ofte mangler det et skikkelig driv i historiefortellingen, og det er ikke like morsomt å reke gatelangs i South Park som det var for første gang i 2014. Flere av sideoppdragene – hovedoppdragene også for den sakens skyld – er uengasjerende. Historien skal riktignok ha at den er gjennomført, selv om den ikke er av den mest engasjerende sorten.
Med Parker og Stone på laget kan man forvente mye moro. Humoren er god. Manusforfatterne har gjort en god jobb med å stadig minne oss på at dette er fjerdeklassinger som leker. Alt fra slengbemerkningene vennegjengen kaster seg i mellom, til at kampene må avbrytes fordi de leker i veien og det kommer en bil.
Konklusjon
Hvis du likte The Stick of Truth er sjansene gode for at du vil sette pris på The Fractured But Whole også. Du vet hva du får; det samme som for tre år siden, med et litt dypere kampsystem.
Det er mulig jeg husker feil, men jeg mener bestemt at The Stick of Truth fikk meg til å le oftere enn det The Fractured But Whole makter. Den subtile humoren satt bedre i Stick of Truth, og spillet satte en ny standard for politisk ukorrekthet i spill. Med The Fractured But Whole føles det generelt som utviklerne har valgt en litt tryggere sti. Når det er sagt, har årets South Park-spill også sine øyeblikk som vil få deg til å gapskratte.
Det virker som Parker og Stone igjen forsøker å gjøre narr av rollespillsjangeren, men klarer ikke gjøre det på en like intelligent måte som med Stick of Truth. Muligens lider spillet noe av at det ikke er rollespillekspertene, Obsidian, som står bak denne gangen på akkurat det punktet.
The Fractured But Whole er noe lenger enn forgjengeren, og det er kanskje ikke en bra ting. Det er forbedringer å spore i dette spillet kontra The Stick of Truth, men de positive forandringene utjevnes av de monotone mekanikkene.
