Jeg elsket Need for Speed: Shift. Det var muligens ikke noen fullgod racingsimulator, noe som kanskje forklarer litt av den negative mottakelsen den fikk fra de spillerne som hadde forventet noe i stil med den gamle Need for Speed-klassikeren Porsche Unleashed. Men til gjengjeld leverte det en rå og actionfylt racingopplevelse man skulle lete lenge etter i andre spill. Shift 2: Unleashed fortsetter i omtrent samme spor, selv om det kanskje føles litt tammere til tider.
Heftig racing
På samme måte som forgjengeren, gjør ikke Shift 2 noe helhjertet forsøk på å ta simulatorkronen fra spillene til SimBin, Polyphony og Turn-10. Det er ikke meningen at spillet skal levere noen ultrarealistisk gjengivelse av ekte racing. I stedet er fokus på å gjenskape følelsen av ekte racing. Det inkluderer nok realisme til at følelsen av å sitte bak rattet på en GT-bil blir troverdig, og realismen er i en helt annen klasse enn i typiske bilspill utenfor simulatorsjangeren. Men samtidig er det moro og kjøreglede som har stått i fokus, ikke et kjedelig behov for at alt skal fungere som i virkeligheten.
En av grunnene til at spillet fungerer så godt er kameraet. Nei, jeg snakker selvsagt ikke om «bak bilen»-vinkelen – den er, i de aller fleste bilspill, for pyser. For å virkelig oppleve racingfølelsen og den enorme farten de beste av bilene i spillet kan skilte med, bør du velge førerperspektivet. Kameraet er flyttet helt tilbake til førerens øyne, og rister og beveger seg naturlig etter som det virtuelle hodet gjør det samme.
I tillegg flyttes «blikket» naturlig foran svinger, slik at det blir lettere å holde oversikten fra førerens perspektiv. Akkurat dette tar nok litt tid å venne seg til, men stol på meg: Det funker glimrende når du bli vant med det. Det eneste jeg ikke liker er hvordan fargene forsvinner fra skjermen når du krasjer. Det skal vel forestille at føreren blir fortumlet eller noe, men jeg synes bare det er irriterende, og det gjør det vanskeligere å få tilbake kontrollen over bilen.
Fra gatebil til GT-mesterskap
Du starter Shift 2: Unleashed med en helt ordinær gatebil, men det endelige målet er å konkurrere i FIAs prestisjetunge GT-mesterskap. Veien dit er lang og hard, og du skal kjøre mange mil før du får lov til å sette deg inn i en av disse. Det er like greit, for selv om Shift 2 kanskje ikke er noen ekte simulator, er det aldri lett. Kontrollene er ekstremt følsomme, og selv den minste feil blir straffet hardt. Det å holde seg på banen kan i seg selv være vanskelig nok, men for å vinne må du ikke bare mestre bilen din, men også banen. Hver sving er en nøtt som må knekkes, med idealspor og perfeksjonering av bremsing og gassing. Selv med visuell hjelp i form av en idealspor-linje på banen kan svingene ta lang tid å mestre – og du vinner ikke før du har kontroll på dem alle.
Antallet ulike biler er ikke like høyt som i for eksempel Gran Turismo-serien, men det er ingen grunn til å være misfornøyd med utvalget. Enten du liker amerikanske, japanske eller europeiske fartsmonstre, får du mye å kose deg med her. Utvalget inkluderer til og med noen klassiske amerikanske muskelbiler og japanske og europeiske toppmodeller fra nittitallet.
Bilene er svært godt modellert, som seg hør og bør, og det er også store forskjeller på dem. Det å gå fra en relativt tam Renault Sports Megane til en Lotus Exige S var et enormt steg; hvis ikke den bilen er besatt av demoner vet ikke jeg, men jeg elsket den. Samtidig er den ingenting i forhold til de beistene spillet disker opp med i GT3 og GT1-klassene. Første gang jeg satte meg bak rattet på min nyinnkjøpte Audi R8 CMS kunne jeg ikke annet enn å glise. Og så krasjet jeg, selvfølgelig.
De individuelle bilene kan forbedres med nye deler, og hvis du er trofast og spandabel vil du etter hvert sitte igjen med en bil helt ulik den du kjøpte i starten. Du kan også endre oppsettet foran hvert løp om du vil, og dette kan lagres slik at du kan kjøre samme oppsett hver gang du er innom Suzuka, Laguna Seca eller Donington, for eksempel.
Ekte og virtuell erfaring
Shift 2 følger samme modell som mange andre nyere bilspill, ved at du får to typer belønninger når du gjør det godt. Den ene er penger, som du bruker til å kjøpe nye biler og oppgradere de gamle. Det er som sagt rikelig med muligheter til å investere i bilene dine, så penger har du alltid bruk for. Nye biler er heller ikke direkte billige, spesielt ikke mot slutten av spillet. Kampanjen inkluderer forresten en god mengde konkurranser og løp hvor du får låne ulike biler. Dermed får du oppleve en rimelig bredt utvalg biler uten å måtte åpne den virtuelle lommeboka.
Den andre typen belønning er erfaringspoeng. Hver konkurranse gir en viss mengde poeng, og du får også poeng for å holde deg i idealsporet, mestre ulike svinger, lede i én runde, og så videre. Når du stiger i erfaringsnivå får du flere belønninger, inkludert tilgang på nye konkurranser. Det at du hele tiden får erfaringspoeng for å spille godt er med på å hindre spillet i å bli frusterende i de situasjonene hvor du må prøve samme løp på nytt en del ganger før du endelig får den forløsende seieren eller pallplassen du trenger for å bli fornøyd. Så lenge du fullfører et løp, kommer du aldri tomhendt fra det.
Det at erfaringspoengene stadig drypper inn er også med på å illustrere den tilfredsstillende mestringsprosessen man har i Shift 2 og andre gode bilspill – hvor det ikke er frustrerende, men moro, å spille samme bane om og om igjen, fordi du hele tiden merker hvordan du blir bedre. Jeg har flere ganger stått på startstreken etter å ha kjørt samme bane en rekke ganger, og korrekt forutsett at jeg kom til å vinne på neste forsøk – fordi jeg instinktivt vet at jeg har fått nok øvelse på banen, og er klar for å ta seieren.
Åpen kampanje
Enspillerkampanjen i Shift 2 er rimelig åpen, og med visse unntak er det aldri slik at du må innom spesifikke løp for å komme videre. Du får generelt stort frihet til å velge og vrake, for så lenge resultatene dine i de løpene du velger er gode, vil du låse opp nye konkurranser lenge før du har fullført de du allerede har tilgang på.
Hvis du mot formodning ikke er fornøyd med utvalget du har låst opp, kan du ta en tur online. Det å spille mot andre gir deg nemlig også rikelig med erfaringspoeng, så etter å ha kjørt noen løp på nettet har du garantert låst opp noen nye konkurranser i enspillerdelen. Glimrende.
Spillet har også flere andre smarte flerspillerløsninger. Det å for eksempel kutte en sving for mye gir deg for eksempel noen sekunder uten å kunne bruke gasspedalen, slik at du kan tenke nøye over feilgrepet ditt mens motspillerne suser forbi. Det skilter også med rikelig av muligheter til å skreddersy onlineopplevelsen, for eksempel i forhold til hva slags biler spillerne kan velge mellom og hva slags type løp det skal være.
Shift 2 støtter også Autolog-systemet som vi kjenner fra Need for Speed: Hot Pursuit. Dette betyr at rekordene dine lagres online, og hvis du har venner som også spiller Shift 2 vil du kunne sammenligne deg med dem (og få beskjed når tidene dine blir slått, slik at du kan brette opp ermene og ta igjen).
Opp og ned
Men ikke alt er like bra i Shift 2-land. Driftesekvensene fra originalen vender for eksempel tilbake, utvilsomt fordi sjefene i Electronic Arts har fått det for seg at det er slikt «kidsa» vil ha i dag. Ikke bare føles de veldig malplassert i det som ellers er et fullblods racingspill, men de er omtrent like underholdende som å sitte på venteværelset til et legekontor. Heldigvis kommer de på et tidspunkt i spillet hvor du etter all sannsynlighet har låst opp noe annet, slik at du kan hoppe rett over dem om du vil (og det vil du sannsynligvis).
Det er heller ikke slik at alle bilene og konkurransene er like underholdende. Etter å ha storkost meg med min Lotus Exige ble hoppet til nittitallsklassen rimelig antiklimatisk, for de bilene virket rett og slett ganske tamme og ordinære i forhold. Det samme gjelder flere andre biler i spillet. Jeg er også litt skuffet over at det aldri regner eller er tåke i spillet, og jeg synes det har overdrevent mange nattkonkurranser (akkurat det irritasjonsmomentet skyldes kanskje det faktum at jeg ofte spilte Shift 2 på dagen, og måtte henge pledd over vinduene for å i det hele tatt se noe når spillets sol ble skrudd av). Det er helt klart også baner jeg liker langt mindre enn resten, inkludert mange av de trange bybanene, men det er nok en subjektiv greie.
Jeg vil forøvrig ikke bli overrasket om enkelte mener kontrollene er for følsomme, for det skal veldig små bevegelser til før rattet beveger seg litt mer enn du kanskje egentlig ville. Jeg synes det fungerer, etter som det er med på å gi spillet et litt heftig og villt preg. Men det krever absolutt tilvenning, og selv etter å ha spilt det i mange timer kan det være vrient å gjøre små korrigeringer uten at spillet overdriver rattbevegelsene. Jeg har dessverre ikke hatt anledning til å teste spillet med ratt på noen av konsollene.
Konklusjon
Shift 2: Unleashed er et heftig racingspill. Det er kanskje ikke den beste simulatoren på markedet, men til gjengjeld sørger et herlig kamera og autentisk presentasjon for at racingfølelsen fanges svært godt. Det er et virkelig intenst spill der du må ha topp konsentrasjon hele tiden, spesielt hvis du kjører en av de mer utemmede bilene det har å by på. Den minste feil, og du ender opp med å surre rundt på gresset mens motstanderne ler og suser forbi.
Spillet har en mengde biler og baner, og for å vinne må du lære dem å kjenne. Det er ikke bare å hoppe ut på en ny bane og forvente å ta medalje, erfaring er nemlig også viktig. Men selv om læringsprosessen noen ganger kan være lang, er den alltid underholdende. Du merker at du blir bedre etter hvert som du lærer svingene å kjenne, og du behøver ikke å vinne for å belønnes med deilige erfaringspoeng.
På sitt beste er Shift 2: Unleashed noe av det aller råeste jeg har vært borti innenfor racingspill. Men opplevelsen avhenger nok litt for mye av hvilken bil og klasse du kjører, og noen er helt klart tammere enn andre. Dessuten inkluderes nok en gang et kjipt driftemesterskap, som overhodet ikke passer inn, og som ikke er spesielt underholdende heller. Kanskje spillet rett og slett forsøker å favne litt for bredt, i stedet for å fokusere på de tingene det er best på.
Shift 2: Unleashed er også ute for PC, men den versjonen har ikke blitt testet.
