Sherlock Holmes er en av de aller mest fascinerende figurene jeg vet om. Han er lynende intelligent, og bruker deduksjon og fantasi i etterforskningen sin.
Skapt av Sir Arthur Conan Doyle på slutten av det 19. århundre, og siden sett i et hav av ulike variasjoner og varianter. Bare de siste årene har Benedict Cumberbatch, Ian McKellen og Jonny Lee Miller alle spilt detektiven på film eller TV.
En ting alle tre har til felles er at de spiller en veldig interessant, og ofte plaget Holmes. Han har selvsagt intellektet sitt, som grenser til det fantasifulle til tider. Samtidig er det dybde, og ikke alt er like rosenrødt for den velkjente detektiven hele tiden.
Totalt uinteressant
Det er akkurat her The Devil's Daughter bommer grovest. Hovedfiguren er altfor kjedelig og endimensjonal, og på langt nær så interessant som man har sett han tidligere. Jeg sier ikke at alle versjoner av mesterdetektiven skal være plaget av stoffmisbruk, psykiske lidelser eller noe annet, men det må være lov å be om litt dybde og karakter.
Sherlock Holmes er en platt, kjedelig og veldig lite interessant figur slik han fremstilles i dette spillet. Jeg bryr meg svært lite om hva som skjer med Sherlock og figurene rundt han, og hvor utviklerne vil med spillets gjennomgående historie.
Det samme kan også sies om spillets oppbygging, som er veldig typisk og lite oppfinnsom. Atter en gang faller det uløste saker ned i fanget til Sherlock Holmes. I dette spillet er det fem ulike mysterier som skal løses, ikke ulikt slik det var i Crimes & Punishments, det forrige spillet i serien.
Selve mysteriene man skal finne ut av er ganske interessante, og byr på noen gode øyeblikk. I det første skal du hjelpe en ung gutt å finne faren sin, som har vært savnet i flere uker etter å ha tatt på seg en jobb.
Man løser saker ved å reise rundt til ulike plasser, lete etter ledetråder og observere og snakke med vitner og involverte i saken. Selve observasjonsdelen av spillet liker jeg godt, og dette er noe jeg er glad for at de videreførte fra tidligere spill. Her skal man finne informasjon om en person ved å se på klær, sår, negler eller andre ting. Det man lærer kan så brukes til å presse ut informasjon, eller ta en person i å lyve.
Ingen frihet
Selve utforskingen av åsteder eller andre plasser man må lete er ikke fullt så interessant. Her må man gå rundt, prøve å finne de rette tingene å trykke på, og forhåpentligvis finne ledetråden som trigger neste del av oppdraget. Det er nemlig ikke slik at man kan gjøre som Sherlock: bruke intellekt og fantasi til å tenke seg til hva som har skjedd. Man må, for enhver pris, finne alle ledetrådene oppdragsloggen sier at man skal gjøre, før man kan bevege seg til neste plass.
Dette skjer gjentatte ganger gjennom spillet, og er utrolig frustrerende. Allerede i første oppdraget skjønte jeg tidlig at jeg måtte innom en bar for å sjekke ut de som var der, men før jeg fikk lov til å gå inn i nevnte bar måtte jeg finne alle de uviktige ledetrådene en annen plass, noe som tok unødvendig lang tid.
Når man etter hvert har samlet sammen informasjon, kan man gå inn i Sherlocks hjernepalass. Her trekker man forbindelser mellom all den informasjonen og alle ledetrådene man har funnet i en sak, som igjen kan føre til at man trekker konklusjoner. Det morsomme her er at man kan ta feil valg, noe som i realiteten fører til at man kaster feil personer i fengsel. Akkurat denne biten av spillet er god, og er noe jeg gjerne skulle sett mer av.
Du får også presentert flere moralske valg underveis, og ikke alle disse var like enkle. Det har ikke all verdens å si på historien, men utfallene av hver enkelt sak kan endre seg dramatisk basert på hvilke deduksjoner man tar, og valgene man gjør underveis.
Underveis i etterforskningen av en sak brytes pek og klikk-utforskningen opp av en rekke ulike minispill. Dette kan være alt fra å skygge en person som en gategutt, prøve å løpe fra jegere som skyter deg, til å spille et slag bowls. Mange av disse er dårlig forklart, og når man først begynner å få grepet på dem, er de ferdig. Da dukker de aldri opp igjen, og forblir en rekke med enkeltstående avbrekk som overhodet ikke gir noe verdi til spillet.
Utviklerne selv mener at de er så uviktig at de lar deg hoppe over alle som en om du ønsker det. La meg heller bli god på færre minispill, forklar hva som skjer bedre eller dropp det helt fra spillet. Slik som de er implementert i The Devil's Daughter er de meningsløse.
Konklusjon
Dette er det åttende spillet i serien fra spillutvikler Frogware. Det er også et helt tydelig tegn på at utviklerne må finne på noe nytt med spillserien.
Det forrige spillet, Crimes & Punishments, var et godt spill som gjorde mye riktig med på figurene, historien og mysteriene man etterforsket. The Devil's Daughter er et skritt tilbake på nesten alt.
Oppbyggningen av spillet, måten det tvinger deg til å finne alt av ledetråden selv om du allerede har trukket en konklusjon og hvordan det holder igjen i stede for å la spillerne styre fremgangen i en sak er alle elementer som trekker ned opplevelsen.
Til syvende og sist er det imidlertid hvor kjedelig og lite interessant versjon av Sherlock Holmes de har greid å skape. Han er anonym og kjedelig, og langt i fra den komplekse og fascinerende figuren han fortjener å være.
