Shadow Puppeteer er det andre spillet fra kontorlandskapet i Hamar Game Collective som lanseres i år. Krillbite ga ut sitt Among the Sleep tidligere i år, og forrige uke slapp Sarepta Studio sitt Shadow Puppeteer. Skrekkspillet Among the Sleep var mørkt som få og Sarepta har lagt seg på en lignende linje med sitt debutspill.
Shadow Puppeteer, eller Skyggemesteren som er den norske tittelen på spillet, gjør mange ting riktig, og er virkelig morsomt når det er på sitt beste. Men det er også en del frustrerende elementer ved dette norske spillet, på godt og vondt.
Skyggene lever
Spillet starter i en liten landsby en mørk aften. En liten gutt, uten munn og nesebor, sitter på rommet sitt og leker med et tog. Høstkveldens beroligende vindsus blir imidlertid avbrutt av en klinkende melodi fra en spilledåse. Skyggemesteren, en høy og skurkete type, som har latt seg inspirere av Wolverine når det kommer til frisering av hår og skjegg, har kommet for å stjele skyggene til alle som bor i landsbyen. Den magiske spilledåsa suger til skyggene en etter en. Gutten og skyggen hans separeres, men før skyggemesteren får stjålet skyggen, knekker sveiva på spilledåsen. Skurken rømmer landsbyen, mens gutten og skyggen blir stående igjen og se på hverandre.
Den stumme gutten og skyggen hans blir dermed nødt til å følge etter skyggemesteren for å redde skyggene til alle de andre i landsbyen.
Spillet er uten noen form for stemmer eller replikker, men historien fortelles glimrende gjennom figurenes kroppsspråk i mellomsekvensene. Den lille gutten er en modig pjokk og det er ikke til å unngå at man blir litt glad i den lille fyren.
Gåter og plattformer
Shadow Puppeteer er designet for å være et samarbeidsspill for to spillere, hvor den ene styrer gutten i en tre dimensjoner, mens den andre styrer skyggen som bare kan bevege seg på skyggene på veggen. De to figurene må manipulere skygger og lys for å løse gåter og forsere hindringer for å stoppe skyggemesteren og hans skumle hensikter.
Gutten kan for eksempel løfte opp en plate så skyggegutten kan stå på den og løftes over kløfter av lys hvor det ikke finnes noen skygger å stå på. Skyggegutten kan på sin side ta tak i skyggen til diverse gjenstander for å interagere med de i den «virkelige verden». Det gir kanskje lite mening, men det er samtidig en interessant mekanikk for å få involvert skyggen i gåteløsningen.
Utover i spillet tilegner de to seg nye ferdigheter og egenskaper. For eksempel får skyggegutten en skyggesaks så han kan klippe over skyggetråder og skyggebomber for å sprenge vekk skyggevegger, som også fjerner vegger i den «virkelige verden». Disse nye mekanikkene introduseres på tidspunkt der de gamle mekanikkene er på randen til å bli oppbrukt, og gir spillet ny variasjon og liv en stund til.
Selv om spillet er designet for å spilles av to spillere samtidig, er det mulig å spille det alene også. Spillet styres da litt som det kritikerroste Brothers: A Tale of Two Sons fra i fjor. Stikken og skulderknappene på den ene siden styrer gutten, mens knappene og stikken på andre siden styrer skyggen. Det byr naturligvis på sine koordinasjonsutfordringer å styre to figurer samtidig, særlig når en av plattformgåtene krever at begge beveger seg samtidig. Men det er også i disse delene at spillet er på sitt sterkeste.
Gjerne er det under sjefskampene man må holde tunga ekstra godt i munnen. I starten er gåtene i overkant banale, men de blir bare morsommere og morsommere utover. Gåtene er av og til veldig smarte, men blir aldri veldig utfordrende. Til gjengjeld er sjefskampene uten unntak frustrerende vanskelige. Det er helt greit, for det er som regel din egen feil når det går galt under sjefskampene. Bossene har et mønster de følger, så dør du er det fordi du ikke følger med eller man ikke har koordinasjon til å styre de to figurene samtidig. Sammen med en venn blir de sikkert litt mer overkommelige, men planlegger du å spille alene er det bare å forberede seg på mange forsøk, spesielt på siste boss. Sjefskampene er frustrerende, men med positivt fortegn.
Dystert og fargerikt
Man vil kanskje ikke kalle grafikken i Shadow Puppeteer direkte vakker, men spillet har en veldig distinkt stil som er veldig lett å kjenne igjen. Det er en barnlig steampunk-stil blandet med Tim Burton, spesielt i skyggeskapningene som dukker opp av og til.
Selv om det stort sett er veldig dystre omgivelser, er de på samme tid ofte fargerike. Og selv om vakkert, kanskje ikke er helt det riktige ordet for å beskrive Shadow Puppeteer, er det viktigste at spillet har en stil som passer innholdet, noe jeg synes Sarepta har truffet godt med i Shadow Puppeteer.
Musikken og lydbildet sitter som et skudd, og den varierer i takt med omgivelsene. Når man er nede på brygga er musikken preget av trekkspill, mens det nede i grottene er roligere jazzlignende musikk. Det som sitter igjen sterkest er imidlertid den skumle musikken fra spilledåsen til skyggemesteren.
Barnesykdommer
Det er mye bra ved Shadow Puppeteer, men det lider også av noen barnesykdommer. For det første kunne kontrollene med fordel vært noe mer presise. Hovedproblemet er dog at Sarepta har oversett en del feil i poleringsprosessen. For eksempel skjedde det flere ganger at skyggegutten satt seg fast i et skyggegjerde, eller at han var låst i «dødsanimasjonen» etter at figurene «respawnet» etter å ha falt i døden, eller blitt tatt av en fiende.
Ekstra irriterende blir det når dette skjer på et sted hvor man har brukt de siste ti-femten minuttene på å komme forbi på grunn av litt slappe kontroller, eller at klippeanimasjonen fra skyggesaksen spilles av dobbelt så man ikke rekker å hoppe av plattformen man akkurat kuttet ned. Jeg er også rimelig sikker på at jeg beseiret en boss fordi den satte seg fast så jeg bare kunne slippe kasser med eksplosiver i hodet dens uten å bekymre meg for unngå klørne dens etterpå.
I tillegg slet jeg voldsomt med ytelsesproblemer, selv på lave innstillinger. Disse problemene avtok i noen grad etter at det har kommet et par oppdateringer til spillet, men jeg slet spesielt med hakkete mellomsekvenser, selv etter oppdateringene. Spillet kan fortsatt optimaliseres noe gjennom framtidige oppdateringer.
Konklusjon
Som sine naboer og venner i Krillbite, har Sarepta Studio klart å sette sammen et godt spill i sin store debut.
Til tross for litt slappe kontroller er plattformelementene ypperlige, og gåtene blir bare morsommere og mer utfordrende utover i spillet. Klimakset kommer i sjefskampene, som alle er frustrerende vanskelig, spesielt om man spiller alene. Det krever en del å holde tunga rett i munnen mens man styrer to figurer samtidig, men med litt øvelse kommer det seg.
Historien er ganske så god, selv om den fortelles uten noen form for dialog, men med kroppsspråk fra figurene. På grunn av vanskelighetsgraden kan det være fristende å gi opp, men jeg anbefaler å holde ut for å få med seg den søte slutten. Spillet er noe kort, men likevel passe langt, da særlig mye mer ville blitt langtekkelig.
Jeg anbefaler å prøve Shadow Puppeteer, men kanskje ikke før spillet har fått noen flere oppdateringer. Shadow Puppeteer har litt å gå på, men skinner når det er på sitt beste.
Shadow Puppeteer ble lansert mandag 29. september. En Wii U-versjon er også på vei, men har ikke fått lanseringsdato ennå. Spillet var i tillegg planlagt å komme ut på Xbox 360, men de planene er lagt på is.
