Når du tenker over at en stor del av rollespillsjangeren handler om å finne skatter er det nesten rart at ikke flere har tenkt på ideen om å lage et piratrollespill. Lite er vel så appellerende som tanken på å seile på det åpne hav på utkikk etter eventyr og rikdommer som kan plyndres. Det er akkurat dette utviklerne i Piranha Bytes har satset på, men de innfrir bare nesten.
Fra Gothic til Risen
Det tyske utviklerfirmaet har tidligere laget Gothic, Gothic II og Gothic 3, før de mistet rettighetene til dette navnet og startet på nytt igjen med nye utgivere og Risen-serien. Det har alltid vært noe sympatisk med spillene deres. De er svært ambisiøse og de vektlegger frihet for spilleren til å utvikle sin egen figur. Men spillene har ofte vært plaget med masse alvorlige feil, og de har ikke alltid levd opp til sitt eget høye ambisjonsnivå.
Så langt har Gothic 3 vært høydepunktet for meg i deres portefølje, men Risen 2: Dark Waters seiler opp som en god nummer 2. For første gang mener jeg de har løftet blikket og sett til hva andre driver med i sjangeren. Dette har ført til at Risen 2 bygger på en del ideer som gjør det mer interessant enn sin forgjenger.
God gammel tradisjon
Risen 2 starter med en kort introduksjon av den underliggende historien. Det handler om noen titaner, mektige skapninger som har herjet planeten, men nå har en ny makt gjort seg gjeldene. Dette lover ikke bra for menneskene, og noen, altså du, må gjøre noe for å stoppe dette. For å være helt ærlig så er denne historien så generisk og kjedelig at selv om jeg nå har sett introduksjonsvideoen tre ganger på rad har jeg vanskelig for å få med meg detaljene. Kort fortalt truer en ond gudinne menneskenes eksistens og du må ut å lete etter en håndfull magiske våpen som sammen er mektige nok til å stoppe henne.
Du kontrollerer en navnløs fyllik som i starten av spillet er en løytnant i inkvisisjonen. Oppdraget ditt er å gå «under cover» blant piratene og finne ut av hva de vet om denne trusselen. Den offisielle historien er at du er avskjediget i skam og kun to av de øverste sjefene vet at du faktisk fortsatt jobber for inkvisisjonen. Sammen med Patty, datteren til en berømt piratkaptein, setter du ut for å finne ut av hvordan denne slemme gudinnen kan stoppes.
Spillverdenen er en slags fantasikopi av kolonitidas Karibia. Inkvisisjonen, utstyrt med musketter og andre skytevåpen, patruljerer mellom øyene og beskytter det siviliserte samfunnet. I konflikt med dem er piratene som lever av rom og nedgravde skatter, og det er et vanskelig avhengighetsforhold mellom de to fraksjonene. Til slutt har du de innfødte som med sin voodoomagi og gamle tradisjoner strever med å forholde seg til de mer moderne nykomlingene i regionen.
Du har muligheten til å vandre fritt mellom de ulike fraksjonene og du får etter hvert tilknytning til dem alle. Tidvis må du også velge side i konflikter dem imellom, en praksis som Piranha Bytes har opprettholdt i alle spillene sine. Det er interessant å utforske de ulike miljøene og jeg koser meg når jeg kan være med på å påvirke utfallet av hvem som blir den neste stammelederen, eller når jeg velger å hjelpe inkvisisjonen i kampen mot de innfødte. Jeg vil nok si at den historien du spiller deg gjennom i Risen 2 er ganske strømlinjeformet, og de valgene du tar har ikke fullt så stor effekt. Der tidligere spill fra denne utvikleren har sluppet deg løs for å finne din egen vei, velger Risen 2 å holde deg godt i hånda mens det veileder deg gjennom historien.
Forglemmelige omgivelser
Ingen av spillene til den tyske utvikleren har noen gang sett skikkelig bra ut. Det står rett og slett ikke høyest på prioriteringslista. Samtidig er de gode på å lage spennende miljøer du kan utforske. I Risen 2 går det for det aller meste i tropiske jungler, gamle templer og nybyggerbyer. Rent grafisk er det lett å se at de ikke har midler til å holde tritt med sine mer pengesterke konkurrenter, men like fullt er det kjekt å utforske de ulike øyene i spillet. De kunne gjerne kostet på seg litt større variasjon i omgivelsene, men de er troverdige i forhold til den karibiske estetikken de har gått for.
Animasjonene på figurene i spillet er også svært begrenset og det blir ganske tidlig klart at man må fire litt på kravene for å nyte dette spillet. De ulike figurene du møter er aldri virkelig interessante, men noen er underholdende nok til at man må trekke på smilebåndet innimellom. Spillet gir deg etter hvert muligheten til å rekruttere personer til skuta di, ikke ulikt det man er vant til i Mass Effect-spillene. Dette fungerer, men de burde fremhevet dette mer, og lagt mer vekt på historien til de ulike personene du får med deg.
Så var det dette kampsystemet da
I Risen 2 samler du opp erfaringspoeng, her kalt «Glory», ved å gjøre oppdrag og drepe monstre. Disse kan du fordele på fem ulike ferdigheter, fektevåpen, skytevåpen, tøffhet, sluhet, og voodoo. Spillet trenger en modernisering av ferdighetssystemet. Slik det er i dag er det unødvendig kronglete og det er vanskelig å få oversikt over utviklingen din. De har kastet det gamle magisystemet og valgt å innføre voodoo i stedet. Dette passer til pirattemaet, men det begrenser også kampene veldig da voodooen ikke kan påføre direkte skade på noen, og brukes mest for å forvirre eller svekke fienden.
Våpenmessig står valget mellom sverd og musketter. Muskettene er rett og slett kjedelige. Pek, skyt, og drep er oppskriften, og det ikke utfordrende. Derimot har fektinga litt potensiale. Du er nødt til å investere noen av ferdighetspoengene dine i dette for å låse opp muligheten til å sparke, blokkere og gjøre motangrep. Det vil si at fra starten av er fektekampene en øvelse i knappetrykking, men etter hvert blir det mer sofistikert. Når du møter fiender som også har sverd kan det tidvis være ganske gøy å forsøke å utmanøvrere hverandre. Du kan også bruke tilleggsangrep som å fyre av en pistol, kaste sand i øynene på fienden, eller kommandere papegøyen din til å angripe.
Når du derimot møter ulike monstre som ikke slåss med våpen viser kampsystemet seg fra sin verste side. Noen monstre har angrep som ikke lar seg blokkere, ofte kan de komme inn i en angrepsrekke hvor de får inn masse angrep uten at du har mulighet til å respondere, og av og til beveger de seg meningsløst rundt deg mens du fritt kan hakke løs på dem. Dermed blir monsterkampene ofte noe du bare må gjennom på din vei mellom to steder.
En ting som har blitt «mote» i rollespillverden etter Fallout 3 er den såkalte «kill cam»-funksjonen. Dette vil si at i det du dreper en fiende så går spillet over i sakte film og viser deg nådestøtet fra en annen vinkel. Dette forsøker også Risen 2 på, men det tilfører ingenting. Det var gøy i Fallout 3 fordi fiendene døde på så makabert brutalt vis. I Risen 2 ser du bare at protagonisten svinger med sverdet og en liten blodsprut. Har du sett det en gang så har du sett det nok.
Bare en runde til
På tross av sine mange feil liker jeg Risen 2. Det er underholdende å spille, og du vet det er et bra tegn når klokka er to på natta og du fortsatt ikke vil gå og legge deg. Jeg liker å utforske de ulike øysamfunnene. Jeg synes det er spennende å blande seg inn i lokalpolitikken. Det er overraskende gøy å samle ledetråder for å finne legendariske gjenstander som gir deg en permanent ferdighetsoppgradering. Spillet lokker meg hele tiden videre ved å kontinuerlig gi meg nye oppdrag som jeg ønsker å fullføre.
Spillet er også ispedd en god mengde humor. Spillfigurene kaster rundt seg med bannskap og grove fornærmelser. De kommer med sexistiske og rasistiske bemerkninger, noe som passer godt inn i pirattemaet. Hovedfiguren balanserer mellom komisk oppgitthet og en overdreven tro på egne ferdigheter. Selv om dialogen er langt fra like god er det tidvis vanskelig å ikke la tankene flyte til Guybrush Threepwood fra Monkey Island-spillene.
Noe som kanskje er verdt å merke seg er at utviklerne av Risen 2 ikke bare har latt seg inspirere av sine konkurrenter hva gjelder retningen på spillet. De har også funnet ut at man kan selge nedlastbart innhold. Som spiller er det selvfølgelig fint at spillet kan bygges på med nytt innhold underveis, men jeg synes det skurr når man kan kjøpe nedlastbare pakker allerede første dagen spillet er ute. Da føles det mer som om man har fjernet noe fra spillet i stedet for å tilby noe ekstra. Det er en utvikling jeg personlig synes er problematisk.
Konklusjon
Risen 2: Dark Waters er et rollespill som følger i god tradisjon fra Piranha Bytes tidligere spill. Noe av friheten og utforskingselementene har blitt ofret for å levere en mer regissert opplevelse. Jeg syns de har funnet en god balansegang her. Noen gamle fans vil sikkert savne den enorme åpne verdenen fra for eksempel Gothic 3, men dette spillet er mer tilgjengelig og vil nok kunne tiltrekke seg litt flere spillere på grunn av det.
De mange platte spillfigurene og den generiske historien tyder på at det fortsatt er enkelte utviklere som ikke mener det er verdt pengene å leie inn profesjonelle forfattere til å gjøre denne jobben. Like fullt er det kampsystemet som er dette spillets store problem. Du tvinges til å utvikle figuren din i retning sverdkamp for å få noe som helst ut av det, og likevel er mange av spillets fiender dårlig balansert i forhold til dine evner. Dermed blir også savnet av et magialternativ mye større.
Til tross av alle sine mangler koser jeg meg med spillet. Dersom du klarer å svelge et par kameler er underholdningsverdien stor. Det er fortsatt gøy å utforske, og det at spillet har et pirattema fungerer veldig bra. Det leker med noen spennende konsepter som det gjerne kunne utforsket litt mer. Selv om Dark Waters har potensiale til å underholde i mange timer føler jeg at det bare er et godt skritt på veien til det neste spillet deres som burde bli virkelig bra.
Risen 2: Dark Waters er til salgs til PC. Det er planlagt å slippes til Xbox 360 og PlayStation 3 i løpet av sommeren.
