Rayman 2: The Great Escape kom for første gang ut høsten 1999 på Nintendo 64, PC, Dreamcast og PlayStation. Da fikk plattformspillet tonnevis av skryt. Ubisoft har gitt ut spillet til en rekke formater siden, og Nintendo 3DS er nummer ti i rekken – Da under navnet Rayman 3D. Dermed er det betimelig å spørre seg selv om denne kua faktisk er melket helt knusktørr. Eller er det fortsatt like moro å spille The Great Escape, også på 3DS?
Rompirater!
I Rayman 3D trues verden av en invasjon av robotpirater fra det ytre rom. De har allerede gjort stor skade, og det må Rayman fikse på ved å frigi personer piratene har fanget og samle små lyskuler ved navnet Lums. Selv om Rayman mangler bein og armer, betyr ikke det at han ikke har ryggrad. Han løser de fleste oppgaver med bravur. Ja, for utfordringene står ikke akkurat i kø når det gjelder å navigere 3D-landskapet og kjempe mot pirater – det er først og fremst samling av gjenstander som er hovedjobben.
Spillet tar utgangspunkt i en slags verden av dører. Etter førstebrettet er det herfra du går fra brett til brett gjennom portaler. Disse låses opp ved at du fullfører brett, men du kan når som helst gå tilbake til tidligere brett for å utforske. Dette synes jeg er en ryddig og god løsning. Når man skal samle lyskuler, som gjerne er skjult på obskure plasser, gjør man gjerne ikke det på første gjennomgang av et brett. Samlefantaster får dermed lett tilgang på opplåste brett, og kan når som helst dra tilbake for å fortsette sin leting – da vanker et kanskje et bonusbrett eller to også.
Rayman 3D er et «moderne» plattformspill i den grad at man ikke bare navigerer 2D-miljøer fra side til side. Her utforsker man verdener som også går i dybden, og Ubisoft skal ha skryt for at man bruker høydeforskjeller aktivt. Rayman er en akrobat, og det hjelper godt på at han kan sveve takket være sitt flotte hår. Dette kan bli helikopterrotorer når han faller, det åpner for interessant gameplay. I én sekvens må du bruke disse i oppstrømssoner for å stige til værs. Her navigerer du fra sone til sone, noe som er både morsomt og spennende.
Helikopterhode
På samme måte kan håret brukes til å sveve ned i underjordiske verdener, samtidig som du for eksempel plukker opp Lums. Dessuten kan du låse opp muligheten til å slynge deg over umulige gap etter hvert også. Akkurat slike ting er et stort pluss i Rayman 3D. Du låser stadig opp nye krefter, som igjen gjør gamle brett interessante og «friske» å spille.
Et annet viktig verktøy for Rayman er skyting. Han slenger ut små hvite energiballer fra neven som er nyttig både når miljøet skal navigeres og mot fiendene. Robotpiratene dukker nemlig opp med jevne mellomrom, og de kan skyte ildkuler. Kampene blir imidlertid aldri veldig interessante. Det er bare å holde inn sikteknappen, fyre løs og hoppe litt. Da er slemmingen raskt historie. Du møter et par fiender litt ute i spillet som angriper med mer fynd og klem, men de fleste brasene løses ganske så kjapt i kampsituasjoner. I alle fall når kamera funker som det skal, for det er ikke alltid det henger med i svingene.
Enkelte steder kan man skylde på litt knotete brettdesign, der kamera rett og slett blir skviset inn i et hjørne, men det skjer også feil i helt åpent landskap. Det er irriterende når man skal takle litt vanskeligere plattformelementer og skyte ned ellers kurante fiender. Når et kamera ikke vil gjøre som du sier, selv med en hurtigknapp for å rette det opp, er det soleklart at man dessverre vil oppleve frustrerende øyeblikk.
Jeg synes også den visuelle stilen er i overkant homogen. Selv om man har ulike settinger, og ulike actionsekvenser, er fargepalletten småkjedelig og flere av brettene ender opp med å se ganske like ut. Videre merkes det at Rayman 3D i utgangspunkt er et nesten 12 år gammelt spill. Jeg lar meg i hvert fall ikke sjarmere nevneverdig av det ganske grelle designet på flere av figurene i spillet.
Hvor er 3D?
Nå er en av de store fordelene med Nintendos 3DS nettopp det at man kan spille i 3D, uten briller. Flere av lanseringsspillene har vist hvor bra denne teknologien fungerer, Rayman 3D er ikke et av dem. Det er faktisk påfallende hvor svak 3D-effekten er, og den begrenser seg egentlig til en liten gimmick eller to – og den ellers kjedelige pausemenyen. Spillet ser omtrent like bra ut i klassisk 2D, og da har man slett ikke gjort jobben sin når det kommer til det visuelle.
Det samme gjelder egentlig lyden. Den høres skikkelig gammel ut, og fremstår nærmest som dvask. Videre virker det også som om enkelte lydeffekter mangler, spesielt under kampene. Din egen og fiendens skuddvekslinger foregår i absolutt stillhet, noe som bare er merkelig. Musikken ble jeg heller aldri spesielt glad i, den er mer irriterende og påtrengende enn innbydende.
Vi har vært inne på at kameraføringen ikke overbeviser, heldigvis reddes spillet litt inn av kontrollmulighetene. Rayman 3D er laget for at den analoge stikken skal kunne utnyttes skikkelig. Det betyr at man både kan gå og løpe avhengig av hvor mye trykk man bruker på stikka. Dessuten liker jeg hvordan man kan sentrere seg inn på fienden under kamp, det løser et par potensielle floker.
Konklusjon
Nå har jeg testet ganske mange av lanseringstitlene til Nintendo 3DS, og Rayman 3D er nok det som har imponert meg minst så langt. Det er en såkalt port av et klassisk plattformspill i Rayman 2: The Great Escape (1999), men alderen begynner virkelig å vise seg nå. Det føles lett utdatert i flere faser av spillopplevelsen, og selv nostalgikere må vel snart begynne å få nok av denne tittelen.
Spillet har selvsagt sine øyeblikk, og fra tid til annen er dette lettfattelig moro. Likevel er det ikke vanskelig å se at dette også er hastverksarbeid fra Ubisoft. Kameraføringen er langt i fra god nok, og frustrerer mer enn den hjelper deg på de ulike brettene. Lyddesignet er kjedelig og mangelfullt, og kampene er stort sett over på et blunk. Da blir ikke Rayman 3D annet enn søtt og fargerikt, og det synes jeg ikke holder.
