Jeg sitter og spiller Professor Laytons andre eventyr, knapt et år etter at jeg var ferdig med hans første; et mysterium i en landsby der alle jeg møtte på var totalt oppslukt av gåter, rebuser, tankenøtter, hemmeligheter og matematiske problemer. Hjernetrim var spillets formål, men pakket inn i en underlig og forlokkende historie.
Er oppfølgeren, kjent som Professor Layton and Pandora's Box i Europa, like sjarmfult fengende? Eller blir ender det opp med bare å bli sjarmøretappen?
Layton og Luke, sammen mot gåtene
Hershel Layton er professor, arkeolog og kriminolog. Han er sammen med sin flosshatt og sin læregutt, Luke, enigmaens nemesis; en gentlemans gentleman. Luke er Watson til Laytons Sherlock, og sammen løser de gåter i evig kamp mot mysteriefylte landskap, mysteriefylte hendelser og mysteriefylte personligheter med mystiske neser.
Stemmen til Layton, beroligende cockney-britisk, ledsager oss i et eventyr tegnet og animert av japanere som husker godt sin Ozamu Tezuka. Vi plasserer i overnaturlige land et lite stykke tilbake i tid, hvor befolkningen alltid er besatt av gåter. Lik ekte gentlemen er Layton og Luke alltid beredt til å hjelpe alle mennesker de møter på sin ferd, selv om det innebærer alt fra å oppklare mord, lete etter bortkomne bikkjer, få overvektige hamstere til å avta vekt, reparere kameraer, koke te, eller å finne ut hvor mange kombinasjoner av et flagg det er mulig å lage ved å benytte seg av dette motivet og disse fargene.
I denne omgang er professoren på jakt etter en diabolsk boks, hvor alle som åpner den visstnok dør. Boksens siste offer er professorens nære venn, og i leiligheten til den avdøde finner Layton og Luke en billett til Molentaryekspressen – et luksuriøst og mystisk tog som bare Agatha Christie kunne ha fantasert frem. Det gåtefulle eventyret kan starte.
En boks full av nye gåter
Allerede i de første spilleminuttene dukker det opp flere kjente fjes fra forgjengeren. I Pandora’s Box er det mer stemmelegging og flere animerte sekvenser enn før, og balansegangen mellom narrative intriger og gåteløsning er litt jevnere denne gang. Ikke det at det dukker opp færre gåter. Alle du møter på har en gåte til deg. De oppstår på dører, vegger, objekter og hindringer i landskapet. Verden er fylt av gåter.
Som før benytter du deg av DS-pennen til å lete frem gjemte gåter eller snakke med det fargerike persongalleriet blant pene, todimensjonale landskap. Man kan bruke mynter man finner for å kjøpe tips til gåtene man sitter fast på. En nyvinning i dette spillet er at gåteskjermen har en memofunksjon hvor du kan kladde tall og geometriske former – alt etter som – der du vanligvis måtte ha funnet frem penn og papir (noe som ofte gjorde forgjengeren vanskelig å spille på farten).
Gåtene virker i denne omgang mer relatert til selve hovedspillet. Så når toget man reiser med møter på et motgående godstog dukker det opp en gåte hvor du må reorganisere togvognene på sporet. På dette viset unngår Pandora’s Box tidvis gåter som virker totalt irrelevante, og hele opplevelsen føles mer sømløs. Noen gåter er bygd på samme lest som noen av forgjengerens, og det vil derfor være lettere å løse disse siden man allerede (forhåpentligvis) vet metoden.
Noen nye minispill, som allerede nevnte hamsterfedmeavvenning, kamerareparatørrolle og tekokeri er verdt å nevne, og disse distraherer akkurat nok til å gjøre hovedspillet stadig oppløftende.
En Lady lar ingen gåte forbli uløst
En av disse gåtene jeg stod absolutt fast på var en variant av hvordan få en brikke til å komme fra punkt A til B ved å flytte på noen Tetris-aktige klosser. Mye tok derimot form da jeg lot min samboer ta en titt på denne og andre gåter jeg ikke kom noen vei på. Hun tok ett, glødende blikk før hun – en som vanligvis aldri spiller videospill – ved noen enkle sveip og noen få tastetrykk med DS-pennen løste alle gåtene i en fei.
Dette, mer enn mye annet, bekreftet for meg at mennesker tenker logisk veldig forskjellig; ikke minst at én gåte kan få en person til å gå ut av sitt gode skinn, mens den samme gåten kan få en annen person til å gjespe. Det er det som er magien ved Laytons spill.
Det musikalske lydsporet, til tross for bare nyanseforskjeller fra forgjengeren, er fortsatt svært bra, om ikke aldri så lite enerverende i lengden. Enkelte musikkstykker er som tatt ut fra Trillingene fra Belleville eller Amélie fra Montmartre. Noe som er litt paradoksalt siden spillet er satt til England, ikke Frankrike – ikke minst i henhold til spillkarakterenes mange franskkarikerte neser.
Ved veis ende, etter å ha møtt enda et utall personligheter, like oppsatt av gåter, rebuser, tankenøtter, hemmeligheter og matematiske problemer som sine frender i St. Mystere, har et dusin eller et snes timer har gått forbi. Men jeg lurer fortsatt på hvordan jeg skal få to av fem liter væske opp i en beholder ved å benytte meg av tre forskjellige litermål.
Konklusjon
Level 5 har en velfungerende oppskrift de ikke akter, ei heller trenger, å forandre på. Kombinasjonen av dialogdrevet, vaskeekte krimhistorie og hjernetrim i fasong av 150 gåter er like spennende og intuitivt som i fjor, og oppleves kanskje hakket mer variasjonsrikt. Det er i midlertid noe vanskelig å sette karakter på et slikt spill. Når man har å gjøre med en oppfølger til et godt spill, vil man gjerne ha både mer av det samme og samtidig noe genuint nytt. Slik virker det ikke å være med Pandora’s Box, men til gjengjeld føles spillet mer som en forlengelse og en foredling av forgjengerens konsepter.
Dermed lar jeg konklusjonen som Herr Furevik satt på Professor Layton and The Curious Village i fjor vinter – «Gåteløsning blir ikke stort bedre enn dette» – fortsatt stå. Om så dette er et spill for deg er en gåte du må løse selv.
Professor Layton and Pandora's Box kommer i salg for DS førstkommende fredag, 25. september.
