Playerunknown's Battlegrounds, også kjent som PUBG, ble den store snakkisen i år 2017. Flerspillerskyteren spratt opp mot slutten av mars og oppnådde en voldsom suksess nærmest over natta.
Med millioner av solgte kopier og utallige Steam-rekorder i baklomma kan spillsjef Brendan «Playerunknown» Greene nok si seg fornøyd med spillets start på livet, og nå begynner fortsettelsen på reisa. Etter ni måneder i Early Access er fullversjonen omsider lansert på PC, men som utvikleren villig innrømmer gjenstår det enda mye arbeid før jobben er ferdig.
La meg si det først som sist: Selv etter lanseringen er PUBG intet ytelsesmessig vidunder, og den som hadde håpet på noe annet vil nok bli skuffet. Det hindrer det imidlertid ikke i å være vanvittig moro, og på sitt beste skaper PUBG adrenalinfylt action som bare ytterst få spill kan matche.
Spenning på øverste nivå
«Battle Royale»-konseptet er enkelt nok å lære. Så mange som hundre spillere kaster seg ut i fallskjerm og får fritt spre seg over et stort område. Vel nede på bakken finner man forhåpentlig våpen og annet utstyr, som brukes for å oppnå PUBGs endelige mål – å være den eneste som overlever.
Etter noen minutter begynner spillområdet å skrumpe inn, markert med en tilfeldig plassert sirkel på kartet. Spillere utenfor har kun kort tid på seg til å komme inn i sirkelen, for å unngå å sakte, men sikkert ta skade helt til de mister livet. Helt til slutt tvinges overlevende inn i et bitte lite område, der den avgjørende kampen om liv og død må utkjempes.
Å holde koken hele veien er selvfølgelig lettere sagt enn gjort, og med mindre man er en dreven skytespillentusiast, et naturtalent eller bare veldig heldig kan veien til toppen bli lang, gjentakende og svært så frustrerende. Første gangen de fire magiske ordene – «Winner Winner Chicken Dinner!» – dukker opp på skjermen husker man riktignok i lang tid, og derfra blir trangen etter å vinne mer bare større og større.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at alle mine seire har vært glamorøse og prestisjefylte, men det ville vært en stor løgn. Faktisk har jeg ikke engang vært i live for alle sammen, men har i stedet bare sett på mens lagkameratene mine ordnet opp. Likevel kan jeg ikke huske en seier, eller topp ti situasjon for den saks skyld, der spenningen ikke var på topp.
Viten om at opptil 99 andre spillere har måttet bøte med livet for at én kan krones til kongen på haugen sender nervene i høygir gang på gang. Det tror jeg er en av de største grunnene til at spillet har blitt så ekstremt populært siden det kom til Early Access.
Forskjellige måter å spille
PUBG skilter med de tre forskjellige modusene Solo, Duo og Squad, som lar deg spille henholdsvis alene, sammen med én venn eller sammen med opptil tre andre. Som så ofte i flerspillerspill er sjansen størst for å ha det morsomt i godt lag, men det betyr ikke at opplevelsen nødvendigvis taper seg hvis man spiller for seg selv.
Flere av mine stolteste øyeblikk har kommet i Solo-modusen, og takket være spillets imponerende reprisefunksjon er det enkelt å dele de beste blinkskuddene med andre via sosiale medier, YouTube eller lignende. Uansett hvilken modus du foretrekker er det nok av spenning å hente, og seieren smaker like godt enten du oppnår den selv eller deler den med andre.
Hver av modusene kan spilles med enten første- eller tredjepersons synsvinkel, avhengig av preferanse. Den som har fulgt PUBG-miljøet litt har sikkert fått med seg at det hersker stor uenighet om hvilken vinkel som er mest eller minst rettferdig, der argumentet går på at det å kunne se ut av vinduer og rundt hjørner uten å vise seg i tredjeperson er en ubalansert fordel. Til syvende og sist er det riktignok helt opp til den enkelte hva man liker. Det finnes ingen rett eller gal måte å spille Playerunknown's Battlegrounds på.
Igjen fordeles moduser og kameravinkler på to forskjellige brett: skogkledde Erangel og ørkenbrettet Miramar. Som med resten av spillet ønsket Bluehole opprinnelig at valg av brett – samt væreffekter som tåke og regn – skulle være tilfeldig, en tanke jeg i utgangspunktet er enig i. Problemet er at mange spillere begynte å protestere ved å stikke av dersom de ikke fikk den kombinasjonen de ville ha, som resulterte i at kamper begynte med altfor få spillere.
Til slutt gav utvikleren etter for presset, og en gang etter lansering vil det bli mulig å velge akkurat hva man vil ha. En konsekvens av det blir trolig at mange søker seg vekk fra enkelte kombinasjoner, og uten spillere vil de dø ut.
Misforstå meg rett, jeg kan ikke fordra regn og tåke, men spillet handler om overlevelse og da bør man være i stand til å overleve i all slags vær. I forbindelse med lanseringen er væreffektene fjernet helt, men om det er en permanent endring eller ikke er foreløpig uklart.
Tilfeldighetene råder
Som jeg var inne på tidligere er Playerunknown's Battlegrounds veldig enkelt å lære, men å mestre det er ikke bare vanskelig, men faktisk klin umulig. I Battle Royale er det nemlig tilfeldighetene som råder, og for å stikke av med seieren må svært mye gå riktig vei.
Allerede ved å hoppe ut av flyet har man tatt et valg som påvirker vinnersjansene drastisk, takket være spillets tilfeldig genererte gjenstander. Er man heldig er husene man lander ved stappfulle av de kraftigste våpnene, det beste av kroppsbeskyttelse og nok førstehjelpsutstyr til å holde en hel armé i live. Neste gang har de samme husene kanskje bare et par bukser, noen hansker og en kanne med bensin.
Alt skal egentlig være tilfeldig, men like ting har en tendens til å klumpe seg sammen. En hel by kan derfor ikke ha et eneste kikkertsikte, men i den neste ligger det minst fire oppå hverandre i hvert eneste hus. Den voldsomme variasjonen i hva man finner føles ofte urettferdig, men det er også en stor del av sjarmen i PUBG.
At motspilleren som lander ved siden av deg kan finne et automatvåpen på få sekunder, mens du bare finner en stekepanne, øker intensiteten flere hakk. På samme måte er selvtilfredsheten på høyt nivå hvis du plukker opp en hagle og han kommer ut av sin bygning med bare en ny t-skjorte. Hver kamp forteller sin egen unike historie, og som protagonist må du forsøke å forme den som best du kan.
Klarer du å raske med deg over middels utstyr på kampens første minutter er bare den første, og enkleste, delen av jobben unnagjort. Dernest venter den evige kampen mot sirkelen, som kan ødelegge enhver god begynnelse.
Kappløpet mot det blå
Hvor sirkelen lander på kartet er nemlig også helt tilfeldig, og hvor langt du må forflytte deg fra landingsplassen din varierer dermed fra kamp til kamp. Er du rett så heldig kan du bli sittende på akkurat samme sted gjennom hele spillet, noe som slettes ikke er så spennende, men det øker i det minste vinnersjansene dine.
PUBG opererer til enhver tid med to sirkler, en hvit og en blå. Den blå er dødssirkelen – som skader enhver spiller som oppholder seg utenfor den – mens den hvite markerer området spillere hele tiden må forflytte seg mot. Noen minutter etter den første hvite sirkelen dannes begynner den blå å skrumpe inn, helt til den tar igjen den hvite. Deretter flytter den hvite seg, før den blå følger etter ved stadig synkende tidsintervaller.
Sirkelen sørger for at kampen går sin gang, ved å tvinge spillere ut fra gjemmesteder og presse frem skuddvekslinger. Fordi den hele tiden flytter på seg nytter det ikke å plukke ut ett tilholdssted og håpe på det beste, og vinneren er gjerne den som er i stand til å tilpasse seg raskt.
I spillets nåværende stand er man dessverre bare så tilpasningsdyktig som kjøretøyet man har funnet seg tillater. Sirkelen beveger seg ofte altfor fort til at man er i stand til å løpe inn til fots, og uten en bil, båt eller motorsykkel er sjansen ofte lik null for å bevege seg trygt gjennom åpne områder.
I et spill der alt er tilfeldig føles det feil å tvinge spillere til å finne én bestemt ting – nemlig et kjøretøy. Bluehole har sagt at de vil fortsette å justere på samtlige systemer i spillet etter lansering, inkludert sirklene. For min del håper jeg hastigheten på den blå sirkelen vil reduseres noe, både så biler ikke lenger blir like viktige og så man får mer tid til å planlegge og ta opp kamper med andre mens man ferdes inn mot den hvite.
Ytelse på rett spor
Noe utvikleren allerede har forbedret fra Early Access-perioden er spillets ytelse. Ujevn bildefrekvens og slarkete kommunikasjon mellom klient og server har preget spillet i mange måneder, men med lanseringsversjonen ser Bluehole så absolutt ut til å være på rett spor.
PUBG sliter fortsatt som mest i landingsfasen, når det prøver å laste inn gjenstander på bakken og samtidig spore bevegelsene til alle spillerne rundt deg. I løpet av det første minuttet går det ofte langsomt å plukke opp ting, og rett som det er kan man oppleve «rubberbanding» – det vil si at man beveger seg i én retning og plutselig forflyttes bakover den veien man kom.
Når det er sagt er problemet langt mindre utbredt etter 1.0-oppdateringen, og også bildefrekvensen leverer på det jevne god flyt. Med alle grafikkinnstillingene på full guffe ligger jeg stort sett mellom 70 og 90 bilder i sekundet. I områder med flere bygninger og mange folk i nærheten, spesielt på Erangel-brettet, daler bilderaten av og til så lavt som 30. Der har utvikleren med andre ord fortsatt en jobb å gjøre, men som sagt virker ting å gå rette veien.
Utseendet er det lite å utsette på, selv om kantutjevningen nok kunne trengt en aldri så liten finpuss. Med innstillingene på topp er spillet riktig så pent, men den visuelle kvaliteten taper seg litt når man er i bevegelse, da særlig trær og skygger mister noe av glansen. At omgivelsene ser vakre ut er selvfølgelig ikke så viktig i et spill som dette, og PUBGs virkelige skjønnhet kommer fra innsiden.
Konklusjon
Når alt skal sies er Playerunknown's Battlegrounds et solid stykke spillunderholdning, som byr på adrenalinfylt action på øverste plan. Joda, ytelsen er fortsatt et problem og det gjenstår enda mye jobb for utvikleren, men i det store og hele er opplevelsen storartet.
Tilfeldighetene rår i PUBG, og spillet vil helt klart frustrere like mye som det gleder. Ingen ting er surere enn når det bare er én annen spiller igjen og sirkelen lander på huset hans, og du får valget mellom å dø av sirkelen eller av kulene hans idet du løper over en åpen slette. Den lange veien til toppen gjør øyeblikket når du endelig vinner så utrolig mye søtere, og trangen etter å vinne mer slipper aldri helt taket.
Bluehole og Brendan «Playerunknown» Greene har for alvor satt Battle Royale-konseptet på kartet, og sjangeren vil nok bare vokse seg større i årene som kommer. Etter hvert som flere større utviklere hiver seg på blir det spennende å se hvor lenge PUBG blir stående som kongen på haugen. Dersom Bluehole fortsetter å pusse på opplevelsen og introdusere nytt innhold tror jeg imidlertid at spillet vil nyte stor suksess i lang tid fremover.
LES OGSÅ: PUBG-spilldagbok: Del 1 – Del 2
LES OGSÅ: Early Access-inntrykk av Xbox One-versjonen av PUBG »
