Helt siden Q-Games begynte å gi ut spill med PixelJunk-navnet i 2007 er små tilleggspakker det nærmeste serien har kommet en direkte oppfølger. Så da det ble annonsert at seriens kanskje beste spill, PixelJunk Shooter, skulle bryte denne trenden med en fullblods oppfølger skapte det noen forventninger. Sitter Q-Games virkelig med så mange ubrukte idéer at de kan fylle et helt nytt spill uten å stagnere?
Keiserens gamle klær
Spillet er delt opp i tre verdener, alle med fem brett hver. Hvert brett er delt inn i flere skjermer, og man kommer seg videre til neste skjerm ved å redde alle de strandede forskerne. Du har kontroll over et lite romskip som styres med de to analoge spakene. Du skyter med høyre skulderknapp og plukker opp forskere og midlertidige oppgraderinger ved hjelp av en festekabel med venstre skulderknapp. Du må også huske å sanke inn diamanter som er gjemt i brettene siden det siste brettet i hver verden krever at spilleren har funnet et vist antall for å komme seg videre.
Hvis du ved et uhell presterer å drepe fem forskere i løpet av brettet må hele brettet startes på nytt, noe som stort sett aldri skjer så lenge du ikke fyrer av våpnene dine i hytt og pine som en galning. Det lille romskipet kan også bli overopphetet, for eksempel i kontakt med magma. Blir det for varmt så kræsjer det, noe som fører til at du må spille skjermen om igjen.
Du kan også spille hele kampanjen sammen med en kompis, og dere kan da redde hverandre om skipet blir overopphetet. Det er bare å gripe fatt i skipet med festekabelen og føre det til nærmeste vannkilde for en forfriskende avkjøling.
Med andre ord er grunnstrukturen i spillet helt lik forgjengeren, noe som ikke er så rart med tanke på at denne oppfølgeren plukker opp tråden akkurat der hvor det første spillet sluttet. Etter å ha blitt slukt hel av et svært monster må du nå finne veien ut igjen ved å navigere deg gjennom monstrets indre kanaler. Jeg vil ikke avsløre mye om hva som skjer videre i spillet, men jeg kan si at du vil få utforske en del annet enn bare monsterinvoller.
Som å leke med et kjemisett
Originalspillets beinmarg var de ulike væskene og gassene som kunne manipuleres rundt om i brettene. Du kunne for eksempel bruke vann til å forsteine flytende magma for så å skyte deg en egen vei gjennom den stivnede massen, eller du kunne blande vann og en magnetisk væske for å skape en eksplosiv gass. Man kunne også finne drakter underveis som ga skipet midlertidige egenskaper, slik som å skyte magma i stedet for kuler.
Q-Games har tydeligvis tenkt at «more is more» og har slengt med en ny dose av både væsker, gasser og drakter samtidig som de har bevart alt fra det første spillet. Nå må du også passe deg for syre som kan ødelegge skipet ditt på kort tid, slenge deg med festekabelen din fra punkt til punkt igjennom en type gass som gjør at skipets motor ikke virker, samt skyte deg igjennom en cellelignende materie som etter kort tid fyller igjen hullene du nettopp har lagd.
Det mest drastiske av de nye konseptene er i de brettene hvor spillet leker med mørket og lys. I mørket dukker det nemlig opp monstre som fester seg til deg og bryter deg ned. Derfor blir det nødvendig å ta på en drakt som spyr ut et skarpt lys for å holde monstrene på avstand.
Denne lysbaserte mekanikken føles litt halvhjertet, og langt fra så omfattende og oppfinnsom som det opprinnelige konseptet med blanding av væsker og gasser. Det tilføyer ikke spillet så mye, og føles mer ut som et påklistret hinder som skal gjøre de siste brettene vanskeligere å komme seg gjennom. De nye væskene fungerer derimot godt og byr på noen genuint interessante brett hvor selv den mest hardbarkede spilleren vil få testet sine evner.
Ved slutten av hver verden møter du også på en stor sjefskamp hvor du må avdekke monsterets svake punkt for så å skyte det sønder og sammen. Disse kampene er hesblesende moro fra ende til annen og hvert eneste skudd som treffer sjefsmonsterets svake punkt føles som en seier i seg selv. De er også litt vanskelige, og du må nok belage deg på å prøve et par ganger før monsteret til slutt må gi tapt.
Avhengighetsskapende flerspiller
Men det som for min del legitimerer spillets status som oppfølger i stedet for tilleggspakke er den splitter nye flerspillerdelen. Kampene utspiller seg én mot én hvor den ene prøver å snappe til seg forskere som er strødd omkring i brettet og plassere dem i sitt eget avmerkede felt. Den andre spilleren skal samtidig prøve å hindre motstanderen i å samle forskere ved å plaffe han ned. Ved nevnte nedplaffing byttes rollene, og den som sitter igjen med flest forskere når tiden er omme vinner kampen.
Man kan også velge opp til tre våpen eller hjelpemidler før kampen. Disse kan være alt fra en varmesøkende missil til mer omfattende grep, slik som å bytte plass på de to konkurrerende spillerne eller å reversere fiendens styring. Dette gir kampene en grad av strategi og planlegging som sårt trengs om denne flerspillermodusen skal kunne leve forbi sin første måned, noe jeg virkelig håper den gjør.
Det hele toppes med et system hvor man tjener penger etter hver kamp som man kan bruke til å låse opp flere våpen og hjelpemidler. Man låser også opp flere brett etter hvert som man stiger i gradene, og man kan vedde spillpenger på sine egne kamper. Hvis man vil spille med en venn på PlayStation Network kan man også gjøre det, men da uten å tjene penger eller stige på rankeringsstigen.
Det virker som om Q-Games har lagt grunnlaget for en virkelig avhengighetsskapende flerspillerdel her, og om spillet får en stødig og trofast brukerbase kan dette bli virkelig moro. Det hele virker litt ubalansert med tanke på at nybegynnere kun har midler til et hjelpemiddel i starten, men det vil nok jevne seg ut etter et par kamper, og det er godt å merke at man blir bedre og bedre kamp for kamp.
Spillets stil er også helt likt forgjengeren, uten at det er noe å klage over. Guttene i High Frequency Bandwidth har nok en gang levert et fantastisk trip-hop-lydspor som setter seg på hjernen samtidig som de makter å bygge opp under spillets huleutforskende atmosfære. Grafisk sett er brettene tydelig definerte, og hver verden har sitt eget underliggende tema. Dette er minimalisme på sitt aller beste.
Konklusjon
PixelJunk Shooter 2 er en klassisk oppfølger som gir deg mer av det samme, samtidig som det også tilbyr noe nytt. Spillets kampanjedel følger forgjengeren så tett at det nesten føles ut som om de kan ha vært en hel kampanje på et tidligere tidspunkt før de til slutt ble delt i to. De to henger faktisk sammen i så stor grad at jeg på det sterkeste vil anbefale å spille PixelJunk Shooter først før du gir deg i kast med toeren.
Det er i spillets flerspillermodus det virkelig blir interessant. Med en slags variasjon på den velkjente «capture the flag»-modusen, hvor man låser opp flere og flere hjelpemidler og baner etter hvert som man spiller flere kamper, har utvikleren lagt til rette for en langtgående, involverende og dynamisk flerspillerdel som jeg mer enn gjerne vil spille mer av.
Jeg sitter likevel igjen med en følelse av at dette er et spill uten den samme kreativiteten fra PixelJunk Shooter. Mer av det samme er vel og greit det, men jeg føler at lys/mørke-mekanikken mangler dybden fra det første spillet. Den kjemisettaktige fryden jeg fikk da jeg blandet vann med magma for aller første gang for litt over et år siden blir ikke tangert her. Det er fremdeles utrolig moro, men det holder nok med én oppfølger i denne serien.
PixelJunk Shooter 2 er kun tilgjengelig på PlayStation Network.
