Norske D-Pad Studio er sikkert på dette tidspunktet lut lei spørsmål om hvorfor deres hjertebarn Owlboy har drøyet såpass lenge med å bli lansert. Heldigvis trenger vi ikke lenger å dvele ved det, fordi plattformeventyret om den lille uglegutten er endelig her.
Du spiller som Otus, en ung ugle som lever i den lille uglelandsbyen Vellie høyt over bakken. Historien begynner ikke akkurat på en glad måte, da Otus tydelig er plaget av mareritt; mareritt om å ikke passe inn i Vellie, og det som verre er. Han er muligens en nykomling i landsbyen, og det plasserer han lavest på den sosiale rangstigen. Marerittet, så slem som den er, fungerer også som en smart innføring i spillets kjernemekanikker.
Til tross for sin mangel på sosial status, er Otus en av de aller sterkeste flyverne, så når rapporter om mistenksomme skikkelser rundt om i byen dukker opp, er det opp til ham å bevise hvor ressurssterk og besluttsom han kan være. Bestekameraten Geddy slenger seg også med på lasset, og slik begynner et eventyr om en knippe usannsynlige helter og deres heltemodige gjerninger.
En luftig verden trenger et luftig lydspor
Virkeligheten er heldigvis langt mer hyggelig enn marerittet – i det minste for øyeblikket. Spillverdenen er rett og slett nydelig, med livlige farger og varierte, detaljerte miljøer.
Musikken er også glimrende utført. Miljøene, fra de luftige utendørsområdene til de klaustrofobiske hulene, er tonesatt til musikkstykker som ser ut til å passe som hånd i hanske, samtidig som de ikke oppleves som for pågående eller masete.
Ettersom man gjerne tilbringer en god del tid i hvert område, er det veldig kjærkomment å ha musikk som ikke gnager på spillerens tålmodighet. Den ettertenksomme musikken reflekterer også hvordan spillet flyter generelt; bombastiske rockesymfonier av typen Shovel Knight og Mega Man X ikke ville ha stått i stil med den mer metodiske og forsiktige tilnærmingen til plattformspilling som Owlboy legger opp til.
Et visuelt uttrykk som aldri går av moten
Den visuelle stilen fortjener mye skryt. Variert bruk av farger, små detaljer og store bakgrunner gjør at man sjelden føler at man flyr gjennom de samme landskapene. Hele spillet har en distinkt, håndlaget kvalitet til seg, som gjør at det aldri åpenbart minner om andre spill. Det er tydelig at D-Pad tar pikselgrafikk på alvor som et kunstuttrykk, og får betalt i form av et spill som ser fantastisk ut nå, og som kommer til å se fantastisk ut om ti år, tyve år og femti år frem i tid.
Owlboy er et glimrende eksempel på at pikselgrafikk kan brukes til mer enn enkel retro-tilbedelse, da det er veldig lite ved spillet som åpenbart refererer til eller minner om klassiske plattformspill fra Nintendo- og Super Nintendo-æraen. Owlboy har helt klart en varm, gjenkjennelig stemning, men D-Pad vekker denne stemningen uten å spille på nostalgiske strenger, men heller gjennom en estetikk som føles ut som deres egen.
Monstre har et imponerende detaljnivå som viser sinnstilstander, særtrekk og eventuelle svakheter på en sjarmerende og forklarlig måte. En favoritt er de flammesprutende øglene. Disse fiendene kan kun angripes bakfra, og retter seg inn mot Otus og spruter ild hvis de ser ham. Trikset er altså å holde seg utenfor synsfeltet deres og skyte de i ryggen med pistol. Gjennom kroppsholdning og ansiktstrekk er det veldig lett å se når det er trygt å skyte, og når man bør komme seg unna.
Dette er et eksempel på at spillet klarer å formidle informasjon til spilleren uten at Geddy eller en magisk hjelper bjeffer til deg om hva du skal gjøre. Dette setter jeg veldig stor pris på, og det viser at D-Pad har stålkontroll på å formidle historie og informasjon, ikke kun gjennom dialog, men også gjennom detaljer i miljøer og monstre.
Utforsking i to dimensjoner
Grunnmekanikkene i Owlboy er litt mer komplekse enn i vanlige plattformspill, og tar derfor mer tid å mestre. Å kun styre Otus er like enkelt som det er gøy, da flyvingen oppleves som kjapp og responsiv.
Det blir litt mer å tenke på når en skytter bistår Otus: da skal man nemlig styre både flyvingen og skytingen samtidig. Så snart man har mestret styringen, blir det hele plutselig veldig gøy. Nye egenskaper og skytterpartnere innføres med jevne mellomrom, men da har spilleren allerede rukket å bli såpass godt kjent med mekanikkene, slik at de nye elementene kun oppleves som morsomt krydder som gjør spillet enda mer interessant.
Siden Otus sin fremste egenskap er flyving, er brettene i langt større grad enn andre plattformspill utformet med hensyn til vertikalitet. Dette får brettene til å føles store og åpne, selv om man for det meste følger veien som spillet ønsker at du skal følge. Brettene har likevel nok av valgfrie hemmeligheter å oppdage, og siden hvert rom føles åpent og uformelt, blir spilleren oppfordret til å utforske alle rommene så godt de kan. Det er til syvende og sist ikke en voldsom dybde til Owlboys verden, men belønningene man får for å utforske, er nok til å rettferdiggjøre en slik tilnærming til nivådesign.
Variasjonen i brettene blir bare større og større jo lengre ut i spillet man kommer. Du bruker mesteparten av tiden på å utforske store grotter, templer og åpne områder, men disse brytes opp med genialt utformede snike- og forfølgelsessekvenser og sjefskamper, for å nevne noe. Slike sekvenser øker eller senker tempoet i spillingen, og tester spillerens tålmodighet og plattformmanøvrering på en litt annen måte.
Her blir vi gjort oppmerksomme på at Owlboy er veldig god på å sette brettene sine i en eller annen kontekst. Hvis det dukker opp et digert monster som ønsker å tramper ned Otus og vennene hans, er det i tråd med omgivelsene og historien som allerede er etablert. Spillets første snikesekvens er for øvrig hysterisk morsom, og straffen for å bli oppdaget er på det rent spillmekaniske planet knallhard.
Best å være forsiktig
Som nevnt tidligere oppfordrer Owlboy til en metodisk og forsiktig fremgangsmåte. Hvis spillere løper inn i det neste rommet uten å se an situasjonen, vil man ofte bli straffet med et bakholdsangrep eller en felle. For den utålmodige spilleren som i plattformspill er vant til å elegant løpe forbi og hoppe over hindre, vil strukturen i Owlboy innledningsvis virke noe frustrerende, men så snart man imøtekommer spillets ønske om en mer forsiktig fremgangsmåte, blir frustrasjonene langt færre og tilfredsstillelsen langt større.
Om det er én ting å klage på, er det at spillet litt vel ofte kaster mange fiender mot spilleren inne i et trangt rom for å heve vanskelighetsgraden. Kontrollene passer best i større, åpne områder med relativt få fiender om gangen, så kaoset som oppstår av å ha mange fiender på seg er nok til å koste Otus livet i løpet av sekunder. Tingen er at Owlboy er utfordrende nok ellers, slik at spillet ikke behøver disse korte rykningene med økt vanskelighetsgrad for å gjøre spillingen interessant. Det er større fare for at disse oppleves som irritasjonsmoment, og ikke som interessante utfordringer. Heldigvis blir det ikke mange av disse kampene.
Gikk det bra, Geddy?
Owlboy er meget god til å knytte spilleren både mekanisk og følelsesmessig til bifigurene. Otus sin bestekompis i Vellie, ingeniøren Geddy, er den første av flere skyttere du rekrutterer til den heroiske banden din. Skytterne er av ulik størrelse og har ulike skytevåpen, og det er opp til spilleren å vite hvilken skytter som passer best i ulike situasjoner.
Det er også viktig å vite når Otus bør være alene, og når det er lurt å teleportere en skytter til deg. Det er kanskje enklest å snike seg forbi fiender alene, men hvis fiendene må nøytraliseres én etter én, er det muligens best å benytte tung skyts. Bytting og teleportering av skytterpartnere er meget intuitivt integrert i styringen, da man benytter hjulet i datamusen, slik at byttingen skjer øyeblikkelig.
Dialogen i pratesekvensene mellom lagkompisene dine blir stadig bedre for hvert nye medlem du rekrutterer; den illustrerer på glimrende vis dynamikken i et figurgalleri som man bare blir mer og mer glad i. Du må ofte kaste partnerne fra deg for å plukke opp gjenstander, og dette åpner for mange potensielle slapstick-øyeblikk hvor partneren smeller inn i en steinvegg eller ned en avgrunn – uten at stakkaren gjør et særlig stort nummer ut av det. Spesielt Geddy får kjørt seg mens spilleren fremdeles jobber litt med å lære grunnmekanikkene.
Glimrende manus
Owlboy har ganske mye dialog til et plattformspill å være, men det er også fordi spillet har en historie å fortelle. På mange måter er Owlboy en klassisk oppveksthistorie hvor hovedpersonen forlater sin velkjent hjemby for å utforske en stor, ukjent verden, og opplever personlig vekst basert på hva han har opplevd.
Denne velkjente historien blir gjort mer unik av at den blandes med fantasy-litteratur. Dette vises i hvordan spillet bygger opp en mytologi rundt uglene og deres kultur og historie. Det vi får av bakgrunnshistorie underveis, hjelper å gjøre uglenes verden litt mer troverdig, og ikke så fåfengt som den ellers kanskje ville ha vært.
Det er også tydelig at Owlboy ønsker å ta opp tung tematikk som mobbing og vanskeligheten av å ikke helt passe inn i en rigid samfunnsstruktur. Otus er stum og kan ikke snakke for seg – derfor er det heldig at han har gode venner som kan snakke for seg. Geddy og det voksende kobbelet av venner og eventyrpartnere er glimrende rollemodeller for hvordan man skal behandle noen som ikke passer helt inn. Tematikken er enkel men effektiv, for ikke å si veldig tidsriktig.
Manusets aller fremste kvalitet er likevel at det med jevne mellomrom makter å frembringe både smil og latter. Her benyttes både klassisk og samtidsrelevant humor til aller beste effekt, med en god del øyeblikk hvor man bare må le høyt.
Konklusjon
Owlboy kan lett måle krefter med andre moderne plattformspill som Shovel Knight og Super Meat Boy. Det gir nok ikke et like eksplosivt inntrykk, men det er forståelig ettersom dette spillet i større grad tar sikte på å utforske mørkere og mer personlig tematikk, og at ikke det legger opp til en mer metodisk og forsiktig tilnærming til selve spillingen.
Spillet lykkes i stor grad i å skille seg fra andre plattformspill, både gamle og nye. De kreative utfordringene, fargerike rollefigurene og nydelige omgivelsene er med på å forme et spill som til syvende og siste er større enn summen av enkeltdelene. Inntrykkene man sitter igjen med er mange, men det Owlboy likevel er aller best på, er å formidle en hel masse glede til oss som spiller.
Det lille store plattformeventyret om uglegutten Otus innfrir i aller høyeste grad. D-Pad Studio har i form av Owlboy levert det beste norske videospillet siden Den Lengste Reisen. Det er så lite å irritere seg over og så veldig mye å glede seg over, slik at det helt til slutt blir veldig enkelt å anbefale Owlboy til alle som setter pris på videospill. Owlboy er et spill som i aller høyeste grad viser hva som er mulig å skape med plattformsjangeren i år 2016.
Endelig kan vi kaste vekk den unnskyldende bisetningen «bra til norsk å være»; Owlboy er nemlig et glimrende spill uansett målestokk.
