Det er nesten ikke til å forstå den klassereisen Hello Games har vært gjennom. Fra å ha utviklet motorsykkel-spillene Joe Danger, har de nå reist ut i verdensrommet for å utforske det store intet. I over tre år har No Man’s Sky prikket seg inn til så godt som alles spillradar, og forventningene har mildt sagt stått i taket. Slik «hype» er imidlertid en bittersøt ting. Vil produktet ende opp som ønsket, om ikke bedre? Eller kanskje spillet aldri kan bli så fantastisk som det man drømte om i førsteomgang? Dømt etter mengde forventning er det ikke helt bak mål å si at No Man’s Sky er kandidat til tittelen «årets mest etterlengtede spill», og det er ganske fantastisk med tanke på at medlemmene i teamet bak kan telles på drøyt to hender og en fot.
I No Man’s Sky skal vi reise galaksen rundt på leting etter mot og mening, ferdes forbi planeter og stjernesystemer, handle, kjempe, og overleve. Spørsmålet er hvor godt et spill som prøver å gjøre så mye på en gang klarer å hamle opp med storspillene som spesialiserer seg på hvert av disse feltene – og om ikke ambisjonsnivået burde vært senket et ørlite hakk.
En himmel full av stjerner
Etter å ha samlet sammen ressursene som trengs for å kunne reparere både motor, kanoner og skjold, kom jeg meg så raskt av gårde fra den gudsforlatte planeten jeg tilsynelatende hadde krasjlandet på. Jeg presset R2-knappen sakte ned for å simulere dyttingen av en forestilt spak, og snart var jeg endelig i luften. Jeg cruiset over og forbi landområdene jeg tidligere hadde brukt lang tid på å krysse, og gjorde meg noen tanker rundt det herlige fenomenet «transport». Overalt befant det seg fjell og daler, og alt badet i et nydelig, brennende lys.
Som den ivrige utforskeren jeg er tok jeg sats i vertikal stilling. Mørke skyer nærmet seg med stormskritt, men før jeg mistet stedsansen kunne jeg tyde asteroider og stjerner i det fjerne. Jeg hadde ankommet verdensrommet, og galaksen lå ved mine føtter.
Sannsynligvis er det mange som har opplevd akkurat det samme som jeg gjorde. Mindre sannsynlig er det at andre begynte sin reise på akkurat samme planet som meg. No Man’s Skys univers er nemlig et som består av over 18 trillioner planeter, alle skapt av algoritmer istedenfor på manuelt vis av spillutviklerne selv. I praksis vil dette bety at ingen planeter er eksakt like hverandre, og det høres definitivt enestående ut i et såpass gigantisk univers.
Rundt meg er det planeter, måner og romstasjoner. Hvis jeg nå skulle flydd rundt om i et stjernesystem ved hjelp av ikke annet enn de enkle turbomotorene mine, ville det potensielt tatt flere timer å komme frem. Ved hjelp av pulsmotorer derimot, kan man kutte ned på tid brukt på reise betraktelig. Ettersom tid er penger, er dette viktig å huske på. No Man’s Sky handler likevel ikke bare om å skulle reise fra planet til planet innenfor et stjernesystem, men det overordnede målet er faktisk å nå hele universets sentrum. Hva som møter deg der vil jeg ikke røpe, men at det vil kreve mye tid er sikkert.
Det er vanskelig å beskrive størrelsen på det hele. Kanskje er det umulig, for det er bare så mye vi mennesker kan forestille oss. Ved å ta i bruk stjernekartet for intergalaktisk reise kan man imidlertid få et godt overblikk over hva det er som venter. Et hav av lysende juletrekuler som bare gleder seg til å bli utforsket stirrer stumme tilbake, men bare ved hjelp av «warp-celler» og en velfungerende «hyperdrive» er det mulig å reise inn i uendeligheten.
Leting og samling i all evighet
«Bare ved hjelp av X» eller «nå trenger jeg Y» er tanker du ofte kommer til å gjøre deg. Jeg unnlot bevisst å nevne at jeg travet meg gjennom den første planeten i rundt én time på jakt etter ressurser og materialer før jeg omsider steg til himmels. Det er nemlig slik at så godt som alt av utstyr man har i eie krever ressurser som livnærer dem, være det romdrakt, våpen eller skip. Straks kommer du til og med over materialer som trenger andre materialer som igjen krever flere ressurser for å bli skapt. Det blir klart tidlig at det er her spillets tyngde ligger, noe som kan være overraskende for mange.
Selv om vi har hørt at No Man’s Sky baserer seg på søyler som ressurssamling og handel er det forbausende hvor mye kverning eller «grinding» man må gjennom for å oppnå det man ønsker.
Jeg opplever faktisk stadig at No Man’s Sky spilles på linje med hvilket som helst massivt nettrollespill. Ulempen er dog at dette ikke er noe flerspillerspill i det hele tatt, men en svært ensom opplevelse. Å jakte ned materialer i Destiny kan være morsomt når man gjør det i lag med venner, men å skulle gjøre det samme alene er en helt annen sak. Nå har vi et eneste enormt spill som bygger på akkurat dette, og det blir for hard kost. Jeg er sikker på at så godt som 80 prosent av tiden jeg har brukt i galaksen har gått til å finne frem til plutonium, jern og andre lignende metaller, men det er ikke slik jeg ønsker å bruke tiden min.
Det positive med skapingssystemet i No Man’s Sky er hvor raskt man samler gjenstandene til å skape det man ønsker seg. Å finne frem til det man ønsker seg er ikke det store problemet heller. Ved hjelp av en skanner finner man frem til så godt som alt i universet, være det metaller eller større ting som utkiksposter. Problemet oppstår når det man skraper sammen ikke er noe man trenger bare én gang, men til evig tid. Én slik ting er romdrakten man går med, som jevnt og trutt må lades opp igjen da den alt for raskt går tom for energi. Alt av oppgraderinger trenger ressurser, og du trenger ressurser for å tjene penger, «units», via handel.
Det blir 10 units
Ressurser er som sagt alfa omega i No Man’s Sky. Ikke bare kan de brukes til å skape nye oppgraderinger eller gi deg full tank, men du kan også selge dem for valuta. Valuta kan igjen benyttes til å kjøpe alt fra antimaterie til splitter nye romskip, så vær sikker på at det er nødvendig å lovprise kapitalismen.
Ikke overraskende er det mulig å inngå forhandlinger med andre vesener, men handelspartneren jeg har brukt mest tid sammen med er det intergalaktiske handelssystemet selv – i form av en robotball. Denne metallkulen av en handelspartner er til stede på hvert eneste marked i universet, slik at du alltid vet hvor du kan skaffe deg grunker og gryn. Hvis du skulle befinne deg i den situasjonen at du mangler visse ressurser eller spesielle gjenstander, er det ofte hit du vil om du ønsker å betale for å slippe ressursjakten i noen få øyeblikk.
Man skulle kanskje trodd at det var en uendelig mengde våpen og forskjellige gjenstander man kunne kjøpt, men det koker svært ofte ned til de samme materialene, oppgraderingene og modifikasjonene. Det er riktig at det finnes både små og store pistoler der ute, men disse må finnes ute i villmarken, og selv da er det oppsiktsvekkende hvor like de er.
Mer av det samme
Mye av forventningene rundt No Man’s Sky har vært basert på hvor enormt spillet er, og hvordan ingen planet er lik sine søsken. Det er imidlertid merkelig hvor raskt denne påstanden ble dorullspapir for min del. Det tok ikke mer enn én til to timer med utforskning før jeg følte at jeg hadde besøkt det nøyaktig samme området som jeg hadde gjort tidligere. For å gjøre opplevelsen mer spennende er hver planet prydet med et varierende antall mystiske monumenter, lagringspunkter og handelsutposter, men utenom monumentene (som også ofte er svært like) er disse andre bygningene hundre prosent identiske. Det samme gjelder de «intelligente» karakterene i spillet, der ethvert individ fra en rase er en blåkopi av en annen.
Det er absolutt variasjon til en viss grad mellom planetene, men ikke i nærheten så mye som det burde være. Svært mange av dem bygger sin karakter på grønt, gult eller rødlig sollys, som bidrar til at nytt snart føles gammelt. Alt for mange av planetene ser i tillegg ut som verdener snytt ut av nesen på The Elder Scrolls III: Morrowind, bare uten detaljene det spillet nyter av. At så godt som alt ser ut som oppdaget territorium med mindre modifikasjoner eller endringer gjør at å kverne seg gjennom ressurssamlingen blir enda mer slitsomt enn det det burde være. Det er ingen nytelse i å samle materialer i seg selv, og spillet gjør veldig lite for å gjøre opplevelsen bedre.
At alt fra drakt til skip trenger materialer for å fortsatt fungere høres kanskje spennende ut, og er en stor del av spillets overlevelsesfokus. Dessverre er ikke realisme gøy i seg selv, og mangel på ekstra utforskningsinsentiver, som kule karakterer, gjør at det å alltid skulle være på jakt blir til en plikt jeg helst vil være foruten.
Selv ikke kampsystemet er noe å skrive hjem om, da skytefølelse og taktikk er så godt som ikke-eksisterende. Litt bedre er det når man kjemper romskip mot romskip i kamp mot intergalaktiske pirater, men med tanke på at man ikke kan utføre ordentlige unnamanøvre eller andre triks blir det ofte mer bry enn moro. Piratene sverger heller ikke til noen fraksjon, og det er ingen fraksjoner spilleren kan slutte seg til for å gjøre kampen mot de lovløse litt mer spennende.
Et ambisjonsnivå av en annen verden
Det er nesten trist å meddele hvor mye jeg mener det er som går galt i No Man’s Sky. For jeg har faktisk hatt ett og annet «wow»-øyeblikk, og jeg er imponert over spillets premiss og det konseptet det er bygget på. Når man tenker over hvor enormt det er og at man faktisk kan reise fra planet til planet og galakse til galakse – helt uten egne lastetider – er det synd hvor mye som feiler det. Hver gang jeg har åpnet munnen og gispet over hvor mange lyskuler det er å finne på stjernekartet, er det ikke bare positive tanker jeg gjør meg. For på hvilket punkt blir «stort» om til «for stort»? Når blir «lyst og håp» om til «meningsløst»? Det er til og med klart fra starten av, og fra hva utvikler har sagt, at det ikke er meningen at noen - noen sinne – skal oppdage hver eneste planet og hver eneste skapning.
Nå kan man tenke minst to ting. Man kan se for seg No Man’s Sky ikke utelukkende som et underholdningsprodukt, men som et kulturelt eksperiment og moderne kunst. Det er større enn noe annet spillunivers vi noen sinne har opplevd, og du er den eneste spilleren der ute. Du er oppdageren, den hvileløse reiser som bare eksisterer for å tjene det målet du selv setter deg. Så lenge dette målet er innenfor spillets grenser, selvfølgelig, men hva betyr grenser i et uendelig univers? Kanskje kommer du over en oppdagelse noen andre har gjort før deg, men det er det nærmeste man kommer andre mennesker. Slik kan dette spillet prises som en opplevelse utenom det vanlige.
Eventuelt kan man tenke seg at No Man’s Sky ikke er mer enn et spill som bygger på eldgamle regler, og som attpåtil er uten noe særlig mål og mening. Det finnes en slags fortelling i spillet, men den er så lite lineær og så uengasjerende at det nesten ikke kan kalles det. Det er en anelse mystikk der, men hva enn som eksisterer av spenning svekkes av alt for lite substans og ordentlig interaksjon med spilleren. I tillegg er det ingen faktisk dialog å få ut av de mange generiske karakterene man treffer på, noe som fører til at No Man’s Sky rett og slett virker svært lite personlig. I det hele tatt fungerer disse figurene mer som brusautomater istedenfor ekte individer. Det er imidlertid interessant at de forskjellige rasene har sitt eget språk og at man må lære seg disse. Problemet er at å finne ut av hva helt spesielle ord betyr er enda en form for oppdagelseskverning, og selv når man kan forstå hva motparten faktisk sier er det ingen faktiske samtaler å ha, bare enda mer enkel handel.
Det er nok klart at jeg tilhører den siste av de to tankegangene. No Man’s Sky er rett og slett for ambisiøst for sitt eget beste. Et spill på en enorm skala, men med svært få detaljer. Det hjelper heller ikke at grafikken veksler mellom å være av PlayStation 4-kvalitet og det vi var vant med fra PlayStation 2. Lyseffektene og fjell i horisonter kan være enestående vakkert, men de store områdene ser av og til så stygge ut at jeg lurer på om år 2005 snart kommer til å ringe meg for å høre om de kan få grafikken sin tilbake. Det er heller ikke så imponerende når enorme mengder land plutselig lastes inn rett foran øynene våre, men det er kanskje en pris mange er villige til å betale for et såpass gigantisk univers.
Konklusjon
Jeg innser at det er veldig mange som kommer til å være uenig. Det godtar jeg helhjertet. Jeg ser nemlig potensiale spillet har, jeg forstår at det er de som elsker å samle ressurser, å finne nye skapninger, ja rett og slett å oppdage nye ting uten et overordnet mål. No Man’s Sky er sånn sett et flott lerret mange vil male sine opplevelser på, deres vilje til oppdagelse og nyte det å reise rundt i sitt eget romskip på vei ut i alt og ingenting.
Dessverre klarer jeg ikke å behandle dette spillet på den måten. Jeg ser og forstår hvor enestående det er, men i et så gigantisk rom blir det enda tydeligere hva som ikke er til stede. No Man’s Sky mangler unike karakterer og dialoger, det mangler spenning, det mangler rett og slett substans. Spillet forsøker febrilsk å legge opp til en fortelling som er mystisk og gåtefull på linje med fjorårets Everybody’s Gone to the Rapture og science-fiction novellen The Electric Ant av amerikanske Philip K. Dick, men klarer det så absolutt ikke grunnet mangelen på dybde og relaterbare øyeblikk.
Jeg erkjenner helt og holdent at det jeg savner ikke nødvendigvis er det utviklerne i Hello Games har lovet, men det jeg trekker frem som mangler er de samme tingene som gjør at spillet rett og slett ikke er morsomt. Akkurat nå, i dagene etter utgivelsen, virker No Man’s Sky mer ut som en bare relativt imponerende teknisk demonstrasjon enn et fullverdig spill man er forventet å ha det gøy med; en middelmådig reise det ikke er verdt å ta romskipslappen for.
No Man's Sky ble sluppet 10. august til PlayStation 4 (testet). En Windows-utgave av spillet slippes 12. august.
