Strømmegiganten Netflix fortsetter sine eskapader i spillenes magiske univers, og denne gangen har turen kommet til en vaskekte adaptasjon av den omfattende bok- og spillserien The Witcher. Med på laget har de fått erfarne manusforfattere, et ganske stort budsjett og selveste Supermann, Henry Cavill, og resultatet er omtrent som forventet.
Dette innebærer ikke bare at vi får masse heftig slåssing, magi og erketypisk fantasy-moro, men at det også blir en del kløning og litt for «campy» for sitt eget beste underveis.
Tid til ettertanke
The Witcher er fortellingen om Geralt of Rivia, en såkalt «witcher» i et ganske typisk fantasy-univers. Witchere er muterte mennesker som har i jobb å jakte monstre på tvers av en magisk verden.
Dette er omtrent alt jeg visste om The Witcher i forkant av min rundtur med TV-serien. Fra tidligere av har jeg fablet i et snaut dusin timer med det første spillet i rekken, samt en bitteliten time i The Witcher 3: Wild Hunt. Likevel var det relativt enkelt å bli med på moroa når serien først setter i gang.
Den første episoden tar seg god tid, og det er tydelig at serieskaperne på ingen måte har dårlig tid der de nesten tilforlatelig lar oss bli med en tur rundt i den lille landsbyen Blaviken.
Geralt er helt klart kjernen i serien, og mye av den spede begynnelsen blir brukt til å bli kjent med en rekke fasetter av hans personlighet. Her er serien god, og det er spennende å se hvordan den første episoden ender i et nesten urtypisk spilldilemma med massevis av grånyanser. Vi rekker å filosofere litt sammen med Geralt i denne åpningstimen, og det er egentlig ikke så verst.
Med på notene kommer også en helt annen skikkelse i form av den unge prinsessen Cirilla (også kjent som Ciri). Hun befinner seg et helt annet sted på det magiske kontinentet og må hanskes med helt andre problemer idet kongeriket hennes blir angrepet av en sedvanlig bøling med slemminger.
Ciris del av sesongen er markant annerledes: Her er fortellingen mye mer konkret, men samtidig også ikke fullt så gripende. I stedet får hun mye scenetid i starten og slutten av hver episode, med en rekke intetsigende «cliffhangere» hvis lovnader nesten aldri blir innfridd.
Den siste delen av seriens hovedtrekløver er Yennefer. Jeg har ikke lyst til å avsløre for mye av hennes historie, annet enn at den stort sett engasjerer hele veien, mye takket være Anya Chalotras nærmest fandenivoldske tilnærming til rollen.
Cavill er best
Serien lar seg tydelig inspirere av den visuelle stilen spillene sogner til, og underveis er det en rekke direkte koblinger til spillserien. For eksempel er handlingen i den tredje episoden en direkte parallell til åpningen av det første spillet i serien, med en rekke sekvenser som er som direkte hentet fra spillets åpningsfilm. Spillene er selvfølgelig også kraftig inspirert av bøkene akkurat her, men noen av kameravinklene i den spesifikke sekvensen er mistenkelig like de CD PROJEKT RED bruker.
Det er tydelig at dette mer enn noe annet er som en hyllest å regne – både serieskaper og hovedrolleinnehaver har tidligere sagt at de har stor respekt for arbeidet CD PROJEKT RED har gjort, og det synes.
Særlig Henry Cavill, mannen som ikler seg rollen som Geralt fortjener mye skryt. Han har gjentatte ganger utbasunert hvor glad han er i opphavsmaterialet, og han har angivelig brent for å få være en del av denne filmatiseringen. Det kan man merke, for Cavill spiller ikke bare Geralt of Rivia, han er Geralt of Rivia – sjelden har jeg sett en skuespiller som passer så perfekt inn i en rolle, fra måten han håndterer den sedvanlige raspete røsten vi kjenner fra spillene til hvordan han visuelle uttrykk passer som hånd i hanske med bøkenes beskrivelse av figuren.
Nesten like viktig er Cavills evne til å gjennomføre seriens actionsekvenser med overbevisning. Den første sesongen er nemlig ikke lens for slåssing med sverd og magi, og Geralt er tydelig godt vant med den slags. Sesongen brenner riktignok mye av kruttet i en spektakulær actionsekvens i én tagning i den første episoden, men Cavill leverer stadige drypp av den rå, nærmest dyriske energien witcher-en er kjent for.
Figurens tørrvittige likegyldighet får også stor plass, og det er dette, sammen med Geralts «sidekick» Jaskier som står for de mange humreverdige øyeblikkene i løpet av sesongen. Det kommer godt med oppi alt alvoret – og selvfølgelig har internett (med rette) sluktdethelerått. Det må også nevnes at sangen Toss a Coin to Your Witcher er en deilig landeplage av ypperste sort.
Mo' monsters, mo' problems
Sesongen er i all hovedsak basert på bøkene av Andrzej Sapowski, med en klar overvekt av inspirasjon hentet fra den første boken i serien, The Last Wish. Slik jeg har forstått det er, er denne boken lite mer enn en rekke mindre fortellinger som er løst knyttet sammen, og det bærer også store deler av den første sesongen preg av.
Det foregår helt tydelig en klar utvikling av de ulike figurene fra episode til episode – spesielt Ciri og Yennefer – men mye av tiden blir også brukt til et ganske alminnelig «monster of the week»-konsept, mye ala The X-Files eller hvordan krimserier som Criminal Minds og Hawaii Five-0 håndterer kriminelle.
Her får Geralt et nytt oppdrag hver episode, slik at han i det ene øyeblikket må hanskes med etiske dilemmaer i Blaviken, før han i det neste hamler opp med en uhåndterlig demonskapning i Temeria.
Konseptet fungerer for all del, men det er på ingen måte veldig nytt eller nevneverdig. Det faktum at de visuelle effektene er en del under pari hjelper heller ikke på å gjøre de unike monstrene og deres historier veldig tiltalende.
Tidskluss
Da er det overhengende plottet langt mer interessant, men nøyaktig hvordan dette henger sammen er det imidlertid ikke helt lett å bli klok på. Det tar litt tid, men det åpenbarer seg ganske tidlig at det de ulike figurene opplever ikke nødvendigvis foregår samtidig.
Jeg skulle gjerne sett at skaperne gjorde dette annerledes – slik det fungerer nå, virker det som om de har forsøkt seg på en typisk plottvist, men bommet helt underveis. Det er rett og slett unødvendig rotete, og selv om jeg fikk med meg tegninga relativt tidlig, har jeg hørt om mange som klødde seg beskjedent i hodet til langt ut i sesongen.
Det er først når episodene begynner å trekke sammen fortellingene og fokuserer på samspillet mellom de ulike hovedpersonene at The Witcher blir veldig, veldig bra.
Mitt personlige høydepunkt er når det hele koker ned i en syvende episode som mesterlig snører mange av de løse trådene sammen. At den siste og åttende episoden dernest kludrer det meste til igjen med en tidvis melodramatisk actionsmørje er noe skuffende. Sesongen gir seg likevel på et lyspunkt takket være godt skuespill og en rekke meget spennende «cliffhangere».
Jeg ser med andre ord svært fram til den neste sesongen av The Witcher. Allerede nå vet vi at Netflix har gitt serieskaperne klarsignal for 2021. Det føles fryktelig langt unna akkurat nå, men da har man alltids bøker og spill å falle tilbake på mens man venter. Det er det visst flere som har fått med seg, og jeg tror jaggu jeg skal prøve meg på et av disse spillene selv i nær fremtid.
Konklusjon
Den første sesongen av Netflix' The Witcher er en sammensatt affære som har store oppturer og en liten håndfull mindre nedturer. Det serien gjør bra veier stort sett opp for det den gjør dårlig, og det hjelper selvfølgelig også at det aller, aller meste som foregår på skjermen tydelig er lagd med flere doser selvinnsikt. Det bøter ikke helt for den generelt litt keitete stemningen som preger deler av serien, men er man villig til å bli med på notene, skal dette likevel gå helt greit.
Noen svakheter kan man imidlertid ikke overse like lett, slik som hvor lite spennende Ciri har å gjøre, hvor svake de visuelle effektene er og den heller rotete håndteringen av de ulike tidslinjene. Serien er rett og slett litt klønete til tider, med klare røtter til typisk kabel-TV-underholdning.
Likevel er det svært underholdende å følge med på de ulike eskapadene til hovedpersonene, og de respektive skuespillerne leverer meget godt der det trengs. Spesielt Henry Cavill imponerer i rollen som Geralt of Rivia, en rolle han helt klart brenner for. Og det synes. Henry Cavill er Geralt, og han står for de klart beste delene av denne første sesongen, enten det er brutale sverdkamper, hans interaksjoner med Jaskier eller de titalls «hmm»-ene han lirer av seg.
Hvor serien beveger seg videre er det ikke godt å vite (med mindre man har lest bøkene og spilt spillene), men den første sesongen ender på et sted som tilsier at det aller meste er mulig på veien videre. At vi må vente helt til 2021 på den andre sesongen er selvfølgelig en liten nedtur, men følger den den samme utviklingen som den første sesongen, tror jeg dette kan bli riktig så bra.
