Det er ikke til å komme utenom at Need for Speed-serien har hatt en del trøbbel denne konsollgenerasjonen. Det startet allerede skakkjørt med det ensformige Need for Speed: Rivals; den løse reboot-en i 2015 var enda litt svakere; mens 2017-spillet Need for Speed Payback hadde en håndfull gode ideer som ble holdt nede av mikrotransaksjoner og lave ambisjoner.
Årets tilskudd i den tilårskomne rekken, Need for Speed Heat, sløyfer dette og klarer dermed å heve seg flere hakk over det som har kommet tidligere. Her får vi ikke bare servert et av de lekreste bilspilluniversene i nyere tid, men i tillegg en spennende vri på de tradisjonelle politi-og-røver-mekanikkene serien er så kjent for.
Trygg trafikk (for store og små)
Som seg hør og bør har spillet en historie å fortelle, og dette er omtrent akkurat som forventet. Du hopper inn i rollen som aspirerende råkjører og må vinne løp og være vågal for å jobbe deg oppover i gatebilhierarkiet. Underveis møter man det godhjertede søskenparet Ana og Lucas, en korrupt politisjef og et par andre landeveisrøvere som spesialiserer seg på ulike disipliner innenfor bilkjøring.
Eventyret er med andre ord ganske typisk Fast and Furious-trøyte, hvor den eneste grunnen til at man heier på de utagerende gatebilsjåførene er det faktum at politifolkene om mulig er enda verre. Fortellingen skal ha for at den hverken drøyer for lenge eller er for kort – jeg begynte sågar å like et par av figurene mot slutten – men det er fremdeles ikke mye å skrive hjem om.
Da er spillets univers langt mer interessant. Det hele foregår i hjertet av den uttalt Miami-inspirerte storbyen Palm City. Spillet kjører løpet fullt ut med en stor og fargerik åpen verden – dette innebærer at man kan ta turen fra bykjernens høyblokker, til palmetrær ved strandkanten, opp til observatoriet i fjellene og hele veien til et steinbrudd på andre siden av kartet uten å snuble over lasteskjermer.
Etter hvert som man når nye nivåer og kommer lenger i fortellingen, låser man opp stadig flere og mer utfordrende løpsutfordringer, slik at man må oppgradere bilen sin og kjøpe nytt utstyr for å holde tritt med konkurransen. Det er utrolig mye innhold å spore her, og for den som virkelig koser seg med å kjøre om kapp, samtidig som man pusser opp biler og kapper av tideler, vil finne veldig mye å være glad i her.
Som dag og natt
Så langt høres dette imidlertid ut som alle andre bilspill som har kommet ut de siste ti årene, og det skyldes rett og slett det faktum at Need for Speed Heat ikke gjør så uhorvelig mye nytt.
Faktisk er det kun én ting som er virkelig, virkelig unikt her, og det er spillets forhold til dag og natt. Der andre åpen verden-spill for det meste lar døgnet gå upåaktet hen i bakgrunnen mens du gjør ditt, er det i stedet en svært sentral del av Need for Speed Heat. Spillet er nemlig todelt, hvor man på dagen kan delta i lovlydige gatebilløp, mens man på kvelden egger på seg lovens lange arm ved å delta i ulovlige race som skaper furore rundt omkring i Palm City.
Og slik har det seg at man om dagen tjener om penger («bank») som man kan benytte for å kjøpe bildeler og nye kjøretøy, mens kveldsaktiviteter gjør deg mer beryktet i miljøet («rep»). Resultatet er en spennende balansegang hvor man aktivt må finne ut av hva man trenger til enhver tid og faktisk må tenke litt taktisk før man kaster seg veggimellom.
Er et nattløp litt for vanskelig? Hopp til neste dag, tjen deg noen grunker og kjøp et nytt chassis. Vil du låse opp nye biler og flere dagløp? Vent til det blir natt, hiss på deg politiet og bruk «rep» for å nå nye nivåer.
Helt om natten
Nettene er den klart beste delen av spillet, hvor man over tid bygger seg opp et stadig større «Heat»-nivå. Jo mer ugagn man gjør, jo flere og mer hissige politifolk får man etter seg, men samtidig øker også antall erfaringspoeng man tjener for det man gjør.
I disse sekvensene koker spillet ned til hvor risikofylt du liker å leve – du kan delta i nattløp og terge purken så lenge du bare vil, men blir du tatt, blir brorparten av det du har tjent opp den kvelden konfiskert i samme slengen. Det er utrolig surt å miste flere tusentalls erfaringspoeng, men jaggu er det ikke tilsvarende deilig å slippe helskinnet ut av tilsynelatende umulige situasjoner med både livet og poengpremien i behold.
Balansen mellom risiko og belønning fungerer stort sett veldig godt, og selv om politiet av og til kan bli litt vel innpåslitne, må jeg si at den kunstige intelligensen er blant de bedre jeg har sett i nyere bilspill.
For neon og enhver
Nattemørket tjener også vanvittig mye på å være den desidert lekreste delen av Need for Speed Heat. Spillet ser for all del pent ut i dagslys også, men når natten faller på og byens lys tennes, er det noe helt eget som skjer. Spillet har en særegen bruk av neon, med knæsj rosa og lys, lys blå som de viktigste fargene , og det ser rett og slett helt fenomenalt ut i møte med mørk asfalt, lyskjegler og politilykter i det fjerne.
Når det i tillegg begynner å pøsregne, kan man fort komme til å snakke om et av generasjonens best designede bilspill. Det ser altså så utrolig pent ut!
Lyddesignet er på sin side helt som forventet, med ulik klang, dur og eksospottebråk avhengig av hvilke av de mange bilene man har sett seg ut.
Musikken utviklerne har valgt faller på sin side ikke i smak i denne gården. Også her støtter utviklerne seg på Fast and Furious, med enorme mengder anmassende latinsk pop og middelmådig hiphop, og for min del blir det utrolig ensrettet i lengden.
Heldigvis er det mulig å skru av musikken og i stedet diske opp med sin egen (hvis man har Spotify). Selv satt jeg meg ned i flere timer og kokte ihop en spilleliste med noen personlige favoritter fra andre bilspill og den personlige platesamlingen. Sjekk den gjerne ut her hvis du som meg har fått nok Despacito for et langt liv – forvent en blanding av nostalgisk åttitallsmoro, en del elektronisk spenning, masse CHVRCHES og en klype fartsfylt k-pop.
Full fart for flerspillerdelen
Som tidligere nevnt er spillet hakket for trygt for sitt eget beste. Utenom natt-og-dag-symbiosen og det flotte utseendet, er det egentlig ikke så mye å som skiller seg nevneverdig ut her. Det er et spill som leverer det man kan forvente, men som ellers ikke makter å stikke seg ut blant konkurrentene.
Dette bærer også slutten av spillet preg av: Når historien er over, er det lite som gir meg lyst til å fortsette å spille videre.
Situasjonen hadde nok stilt seg annerledes hvis jeg hadde en gjeng å kappkjøre med, men den gang ei. Det er for så vidt mange man kan kaste seg ut i kappløp med hvis man spiller på nettet – da flyr andre spillere fram og tilbake i den åpne verdenen sammen med deg – men heller ikke flerspillerdelen er engasjerende nok i lengden.
Det er riktignok veldig spennende å se hvordan ulike politijakter sømløst møtes og flettes sammen til en stor smørje av blinkende lys og sirener når flere spillere jages og havner på samme sted, men dette skjer for sjeldent til at det i seg selv er noe stort trekkplaster.
Konklusjon
Need for Speed Heat gjør veldig mye riktig: Det har en slående visuell stil hvor neon, kveldmørke og regnskyll utgjør en fremragende enhet; dynamikken mellom lovlydig racing på dagtid og spinnville politiløp på natten er svært spennende; og universet er stort og fylt med massevis av innhold for den kjøreglade.
Likevel føles det stadig som om det er noe som mangler, og etter endt gjennomspilling av den snaut 15 timer lange historien, er det lite som frister meg tilbake til Palm City. Spillet har rett og slett ikke det lille ekstra som skal til for å skille det fra røkla, og det faller dermed i skyggen av andre, bedre bilspill.
Likefremt står jeg ved at dette er det beste Need for Speed-spillet på mange, mange år, og er vi riktig heldige, benytter Ghost Games seg av det de har lært her for å lage et enda bedre spill neste gang. Enn så lenge er Need for Speed Heat mer enn godt nok – spesielt hvis du har savnet et skikkelig gatebilspill.
Vil du ha enda bedre bilspill? Da kan vi trygt anbefale Forza Horizon-spillene og årets nyutgave av Crash Team Racing.
