Når jeg er på besøk hos min kones bestemor, titter jeg ofte opp på de broderte strameibildene som henger på veggen. Hver gang reflekterer jeg over hvor likt det egentlig er pikselkunst. Bildene består av ruteformet mønster med relativt få farger, og er ikke fryktelig store. Tankene går da til tidlige Sierra- og LucasArts-spill jeg spilte for over 25 år siden. Den viktigste forskjellen er at motivene på bildene gjerne har noe norsk ved seg, som en budeie i bunad eller en hoppende hjort.
Da jeg så det første bildet fra Milkmaid of the Milky Way, tenkte jeg umiddelbart på disse korsstingbroderiene. Her var det norske motiver puttet inn i en pikslete verden – et eventyrspill med grafisk stil lik spillene fra min barndom.
Spillet er faktisk laget i all hovedsak av én person: Mattis Folkestad. Kanskje tenkte han det samme som meg – at norske motiver manglet i barndommens dataspill. Uansett har han klart å fange fantastisk norsk kultur og ikke minst folkelig sjarm i en lavoppløslig verden. Heldigvis er ikke dette det eneste interessante med spillet.
Vestlandsmystikk
Milkmaid of the Milky Way foregår altså i Norge, nærmere bestemt på en enslig gård i fjellveggen ved en fjord. Året er 1929 og her bor Ruth alene på gården sin. Helt ensom er hun ikke for hun legger ikke skjul på sin kjærlighet til kyrne sine. Likevel må hun utføre gårdens tunge plikter selv: Melke kyr, kverne smør, følge dyrene til beitet – hardt, men nødvendig arbeid. Men noe rart er på ferde. Merkelige ting skjer om natta, og noe ser ut til å true kyrne hennes.
Eventyret begynner veldig sterkt med mysteriet om hva som egentlig foregår på seteren. Oppgavene kan kanskje være en smule dagligdagse, men jeg har ingenting imot jordnære gåter i et spill. Dette står derimot i stor kontrast til de etterfølgende delene i spillet. Her forsvinner dessverre mye av mystikken, og enkelte av gåtene er rimelig søkte. I tillegg synes jeg det er vanskelig å vite hva som må til for å komme videre i spillet, og det finnes intet hintsystem tilgjengelig.
Noe av spillets særpreg synes jeg også forsvinner mot slutten. Det er riktignok aldri slik at jeg ville legge det fra meg, det bare er ikke like unikt som jeg hadde håpet på. Men for all del, det er et sjarmerende spill med noen morsomme plottvister.
Så er det dette med pek-og-klikk, da. Selv Telltale Games, som fikk skryt for å bringe sjangeren tilbake fra dvale, har selv gått bort fra tradisjonelle eventyrspill. Selv jeg som var en ihuga pek-og-klikk-fan i sin tid må innrømme at sjangeren til tider oppleves som tung idag. Likevel gjelder det bare å gjøre spillet interessant på andre måter, så er ikke styringen veldig viktig lengre. Det føler jeg definitivt at Folkestad har mestret.
Brukergrensesnittet er minimalistisk og veldig enkelt. Ruth beskriver eller gjør noe med alt du trykker på. Tingene du har plukket med deg legger seg nederst, og du bruker disse ved å dra de dit du vil bruke dem. Nettopp enkeltheten gjør at spillet egner seg like godt på iPhone som på PC-skjermen. Selv med tjukke pølsefingre på en liten mobilskjerm går det stort sett greit å få tak i små objekter. Men om jeg absolutt skal sette fingeren på noe ved mobilversjonen må det være å finne de minste tingene på den lille skjermen. Det er riktignok noen ganske få, men bittesmå hotspots som man må treffe. Da er det definitivt enklere å få tak i disse på en stor skjerm.
Dialogen er fin, den er nemlig alltid på rim
Det er altså et tydelig retrodesign med overdrevent store pikselerte animasjoner. Det er definitivt noe jeg kan like. Derimot er det litt tyngre å svelge at ingenting av dialogen er spilt inn, men foregår i sin helhet i tekstform. Sist jeg spilte et eventyrspill uten stemmer må ha vært før jeg anskaffet min førte CD-ROM-spiller på midten av 90-tallet. Likevel overrasket jeg meg selv ved å glemme dette aspektet i løpet av få minutter.
Dialogen må forøvrig også berømmes for å være ganske poetisk. Jeg merket det ikke før jeg hadde spilt en liten stund, men nesten hvert eneste tekstsegment går på rim. Dette tror jeg kunne vært slitsom om det var tale i spillet, men i ren tekstform fungerer det overraskende bra. Det bidrar definitivt til å gjøre Milkmaid of the Milky Way til et spill med særpreg.
Jeg må også gi kudos for den unike musikken. Igjen er det utvikler Mattis Folkestad som har fylt spillet med alt fra munter munnharpespill til dyster synthmusikk. Alt går naturligvis som hånd-i-hanske til de vakre miljøene som han også har skapt selv. Selv uten tale og få lydeffekter opplever jeg at hver scene har sin egen stemning.
Til slutt må jeg få skyte inn at jeg synes det er litt trist at en nordmann ikke tilbyr spillet på morsmålet. Samtidig har jeg ingen problemer med å forstå prioriteringen. Jeg vil tro målgruppen behersker engelsk godt, og arbeidet med å oversette et slikt spill er ikke ubetydelig. Spesielt med tanke på alle rimene som nødvendigvis må gjendiktes.
Konklusjon
Det finnes lange spill, det finnes grafisk tunge spill og det finnes avanserte spill. Milkmaid of Milky Way er ingen av delene. Men de timene man bruker er vel verdt den femtilappen spillet koster. Et spill med mange særegenheter, flotte områder og en uventet historie kompenserer godt for enkelte klisjeer og rare gåter. Det at kodingen, historien, musikken, ja stort sett alt sammen er laget av en person er ikke bare imponerende. Det vitner om en mann med mange talenter.
Milkmaid of the Milky Way er et sjarmtroll av et eventyr jeg unner alle nordmenn med interesse for eventyrspill å sjekke ut. Med sitt retrodesign minner det helt klart om spill fra noen tiår tilbake i tid, men ikke la deg lure. Det føles nemlig veldig unikt og jeg klarer ikke å finne noen enkeltspill det ligner veldig på.
Fikk du med deg norske Owlboy i fjor?
Vi mente at Owlboy var det beste norske spillet siden Den lengste reisen »
