Av og til kommer det et spill som får meg til å glemme alt av faste måltider, husarbeid og personlig hygiene. Spill av denne typen får meg til å sitte pal foran skjermen en hel kveld, helt til jeg tilfeldigvis ser på klokken og tenker «Jøss, er uret halv fem allerede?», og når jeg omsider køyer og lukker øynene fortsetter spillet bak øyelokkene og langt inn i drømmeland.
Du har kanskje gjettet det allerede – Might & Magic: Clash of Heroes HD er soleklart et spill av denne arten, med et avhengighetsskapende spillsystem som tar et krafttak i konkurranseinstinktet ditt og nekter å slippe deg løs før det er ferdig med deg.
Godt og blandet
Og det er akkurat spillsystemet som skinner sterkest i denne lapskausen av et videospill. Her får vi servert en liten klatt med rollespill, en bit turbasert strategispill og en stor skje med logisk hjernetrim. At spillet da til en viss grad kan sammenlignes med kult-tittelen Puzzle Quest, kommer sikkert ikke som noen stor overraskelse.
I bunnen for selve kampsystemet ligger en velkjent spillformel der du skal sette sammen tre figurer av samme farge – vertikalt for å forme et angrep, og horisontalt for å bygge en mur. Kampene foregår på et todimensjonalt brett sett fra fugleperspektiv, der fiendens enheter er plassert øverst på skjermen og spillerens er nederst. Det er om å gjøre å tømme motstanderen for helsepoeng – noe som gjøres ved å utføre angrep som er så sterke at de pløyer gjennom fiendens kampenheter og murer, før de tilslutt treffer helselinjen bakerst på brettet.
Enhetene har forskjellig slagkraft og størrelse, og hver fraksjon har unike spesialenheter med særegne egenskaper som kan snu en kampsituasjon fra å være nær et rystende tap, til en herlig triumf. De tre mest grunnleggende enhetene er grunnsteinene i enhver kampformasjon, og må være med i alle typer angrep og forsvar, mens spesialenhetene må settes sammen med grunnenheter av samme farge for at de skal fungere. Ikke vær redd for å bruke grunnenhetene til å blokkere motstanderens angrep; de kommer tilbake på brettet med ett trykk. Men du må passe godt på spesialenhetene dine! Om de blir overkjørt av et angrep vil du miste dem, og de blir borte helt til du får kjøpt nye.
For å virkelig slå fra deg i kampsituasjonene bør du eliminere egne enheter – med ett enkelt tastetrykk – som sperrer veien mellom de fargekodede figurene. Om du klarer å eliminere en enhet slik at tre grunnenheter av samme farge får kontakt vertikalt eller horisontalt, får du tilbake trekket du brukte på å gjøre denne manøveren. Det er lurt å prøve å få til så mange slike suksessfulle elimineringstrekk som mulig, siden du da får gjort betydelig flere trekk hver runde.
Rollespillelementet begrenser seg i all hovedsak til erfaringspoengene som kampenhetene og helten din mottar etter hver vellykkede kamp. Enhetene og helten blir da sterkere og tåler mer hver gang de når et nytt erfaringsnivå. Du kan også velge mellom en rekke relikvier som kan påvirke enhetenes og heltens egenskaper, og du kan benytte deg av hver helts egne magiske formel.
«Bare én kamp til!»
Ikke vær redd – det er ikke så komplisert som det kanskje kan virke her, og spillet er dyktig på å lede deg gjennom systemene i starten. Og når jeg først begynte å skjønne spillets mer intrikate strategiske muligheter ble jeg fort sittende flere timer i strekk og kjempe kamp etter kamp. Det er noe svært tilfredsstillende over å samle sammen enheter til et godt planlagt angrep og se motstanderen febrilsk forsøke å kaste sammen et desperat forsvar. Når erfaringspoengene så strømmer inn etter nok en vunnet kamp gnir jeg meg i hendene og leter øyeblikkelig etter en ny motstander.
Sjefskampene i kampanjen byr også på helt andre utfordringer enn de du vanligvis møter, og krever ofte presisjon og kløkt fremfor rå angrepsstyrke. Disse kampene gjør at du må tenke helt annerledes, og kan fort bli uoverkommelige hvis du ikke er villig til å tilpasse deg situasjonen.
Men alt er ikke bare fryd og gammen. Kampanjedelens vanskelighetsgrad er ofte ujevn i en slik grad at du kan knuse motstanderen sønder og sammen i en kamp, før du plutselig må bygge opp en del erfaringspoeng for å klare den neste. Jeg føler også at noen av heltenes magiformler virker en smule for kraftige eller dårlige i forhold til resten – for eksempel synes jeg at Aidans formel som omgjør eventuelle forsvarsmurer til en angrepsstrøm virker svak i forhold til Fionas konsentrerte og plasserbare energiangrep.
Lastetidene mellom de ulike skjermene virker også av og til litt lange, og kan i verste fall nå opp mot 20 sekunder. Dette blir heldigvis bare et problem når du må bevege deg mellom flere skjermer for å komme frem til neste mål, og påvirker dermed ikke spillopplevelsen i veldig stor grad utenfor disse isolerte hendelsene.
Episk fantasy-klisjé
Spillets svakeste punkt er nok den generiske og forutsigbare historien som gjennomsyrer kampanjedelens gang. Det er ikke det at den er hårrivende dårlig, men heller at den virker skapt med middelmådighet i tankene. Du har den vanlige regla der en ond skurk vil ha fingrene i en mystisk gjenstand, og det er opp til våre fem helter å forkludre storeslemmens onde planer. Disse fem heltene er generiske fantasy-personligheter som sier akkurat det du forventer til enhver tid, og som alle kontrollerer én av de fem ulike fraksjonenes spillet byr på.
Kampanjen er delt i fem deler, og i hver del – sett bort fra en liten bit av den siste delen – styrer du en av de fem heltene i hvert sitt unike område. Områdene varierer med alt fra grønn og dunkel alveskog mens du har kontroll over alvejenta Anwen, til flammende lavasjøer og demoner i menneskegutten Aidans del. I disse delene beveger du helten rundt omkring i området mens du utkjemper kamper, finner verdier i kister, løser hjernetvistende kampgåter, kjøper inn tapte spesialenheter eller tar på deg dusørjegeroppdrag. Her er det mye å henge fingrene i, og kampanjen vil by på et sted mellom 25 og 50 timer, alt etter hvor mye du velger å gjøre.
Might & Magic: Clash of Heroes HD er egentlig en nylansering, og spillet ble opprinnelig gitt ut på Nintendo DS i 2009. For anledningen har utvikleren Capybara Games naturlig nok valgt å gi spillets presentasjon en betydelig overhaling – og endte opp med et eksepsjonelt vakkert resultat. Den tusjerte tegnestilen som preger både figurene og universet oser av personlighet og farger, og stillbildesekvensene som brukes under kampanjedelens viktigere øyeblikk er av samme herlige art. Musikken understreker det hele med pompøse arrangement og dramatiske komposisjoner.
Dramatiske nettkamper
Når du så omsider har pløyd gjennom den lange kampanjedelen men fremdeles er sulten på mer, kan du få stilnet tørsten over internett med både kjente og ukjente motspillere. I likhet med kampanjedelen får du erfaringspoeng etter hvert som du spiller kamper, noe som leder til opplåsing av nye relikvier til flerspillerbruk, samt en høyere rangering på ledertavlen. Det er også mulig å spille to mot to – og om internettilkoblingen skulle nekte å virke kan man ta en lokal kamp i sofaen med en god venn.
Nettdelen er minst like avhengighetsskapende som kampanjedelen, og selvfølgelig gjør det mye at man faktisk spiller mot en virkelig person i stedet for mot en til tider lett manipulerbar kunstig intelligens. Man skulle kanskje ikke tro det – basert på spillets turbaserte natur – men adrenalinet begynner å pumpe og svetten renner som en elv når du er midt i en hektisk og nervepirrende kamp. Og om du skulle oppnå et virkelig høyt nivå vil du nok måtte overrumple motstanderen ved å bløffe og late som om du planlegger trekk.
Jeg håper at spillets internettsegment makter å overleve i en lang tid forover og ikke dør ut tidlig slik normen virker å være for de fleste spill uten et gigantisk budsjett bak seg. Slik det er nå går det svært kjapt å finne en motstander med hurtigsøksfunksjonen, og jeg slipper å måtte ta til takke med vennelista for å ta en kjapp og uhøytidelig kamp.
Konklusjon
Might & Magic: Clash of Heroes HD er et spill som det er umulig å legge fra seg når basillen først har slått rot. Forvent søvnløse netter, avlyste avtaler og indignerte foreldre eller partnere – særlig om du er av typen som alltid har tid til «Bare én kamp til!» Du er herved advart!
Et bunnsolid kampsystem som krever strategisk kløkt, tålmodighet og erfaring er basisen som driver spillet fremover, mens godt brukte elementer av rollespill og hjernetrim gjør at spillet på merkelig vis blir til noe helt unikt når de ulike delene er satt sammen til en enhet. Med en herlig visuell stil som er behagelig å se på og en godt uttenkt nettdel har spillet det som skal til for å tilby uendelig med moro.
Og noen lange lastetider, en middelmådig historie og rare balanseskeivheter regnes bare som små og nesten ubetydelige problemer når selve hovedretten er så fantastisk engasjerende som dette. Men nå må jeg avslutte teksten før abstinensene slår inn for fullt – du finner meg på nettet med et klamt og intenst grep om spaken mens jeg klekker ut heftige strategier.
Might & Magic: Clash of Heroes kan kjøpes på Xbox Live Arcade og PlayStation Network (testet).
