Romoperaen Mass Effect har fått et nytt kapittel i form av Mass Effect: Andromeda. Dette er det første Mass Effect-spillet som er laget for den nye konsollgenerasjonen, og slippes da til PlayStation 4, Xbox One og PC.
Ute på tur med pappa
Dette er en ny start for serien; hendelsene fra den opprinnelige serien er glemt, og kommandant Shepard er ikke å se noen steder. Denne gangen spiller vi som enten Sara eller Scott Ryder. De to er søsken, og er begge romspeidere i enheten til deres far, Alec Ryder. Den av de to du velger våkner etter 600 år på is, og slutter seg med en gang til Andromeda – et prosjekt hvis mål er å finne nye verdener som menneskeheten kan befolke.
Som Sara eller Scott skal du utforske, kartlegge, og forske på fremmede verdener, og i prosessen forhåpentligvis finne ett eller flere nye hjem for mennesker og de andre rasene som utgjør flåten i Andromeda-prosjektet. Eventyret begynner så snart pappa Alec tar oss med på vår første ekspedisjon til den tilsynelatende gjestmilde planeten Habitat 7. Pappa Alec er en meget mannlig mann, som er så dyktig og modig at man nesten blir litt mo i knærne. Nevnte jeg at stemmen hans er som sjokolade og fløyel i ørene?
Allerede innledningsvis er det tydelig at Andromeda legger seg på en litt annen linje enn den opprinnelig trilogien. Det er i kjent stil masse prating og mange filmsekvenser, men det virker som tematikken som ligger under all dialogen legges til side til fordel for tøffe replikker og småvittige kommentarer.
Grafiske fremskritt?
Rent grafisk føles ikke Andromeda som noe stort fremskritt. Figurmodeller og andre detalj-modeller som rustninger og våpen er meget imponerende utformet, både kunstnerisk og rent grafisk. Av og til kan imidlertid ansiktene virke ganske merkelige, da de har en tendens til å låse seg til et uttrykk mye lenger enn de egentlig skal. Det var ganske rart da Sara lente seg forsiktig tilbake og smilte mens alle andre var stresset og bekymret over en kritisk teknisk feil i romskipet vårt.
Planetene er også imponerende utformet, og detaljerte nok slik at de skiller seg tilstrekkelig fra hverandre. Det skorter imidlertid på teksturarbeidet i landskapet og bakgrunnene. Å se de detaljerte figurmodellene kollidere med de tidvis grøtete bakgrunnene er ikke akkurat et heldig skue.
Spillet yter noe bedre grafisk på Playstation Pro og Xbox One S sammenlignet med de vanlige konsollene, men på begge konsollutgaver er spillet låst til tredve bilder i sekundet – dog relativt stabile tredve bilder i sekundet. På PC kjører spillet stabile seksti bilder i sekundet. Vanligvis er ikke jeg den spilleren som bryr seg stort om ting som ytelse og bildefrekvens, men jeg ser helt tydelig at Andromeda kler seksti bilder i sekundet langt bedre enn tredve – spesielt i flerspillermodusen.
Mange personer, få personligheter
I kjent stil er det veldig mange rollefigurer som fyller gallerier. Vi har også fått med oss at utviklerne har snakket om mengden dialog som er spilt inn. 1200 rollefigurer har dialog, noe som er et imponerende tall rent teknisk, og et tall vi ikke har noen grunn til å ikke tro på. En såpass overveldende mengde med dialog og rollefigurer omsettes dessverre ikke til interessante rollefigurer med interessant dialog. Som vanlig i Mass Effect var jeg nøye med å «intervjue» hver eneste rollefigur om alt mulig mellom himmel og jord, men jeg merket også at tålmodigheten min rant ut og motivasjonen min for å gjøre dette ble mindre og mindre da jeg nærmet meg slutten av spillet.
BioWares evne til å på elegant vis ta opp samfunnsrelevante, gjerne tunge, tema som toleranse, fremmedfrykt, politiske styresett og homoseksualitet har vært et av seriens aller fremste kvaliteter, for ikke å snakke om de glimrende stemmeskuespillerne BioWare hyrer for å hamre manuset hjem. Disse kvalitetene er dessverre langt mindre synlig denne gangen; manuset er noe mer klisjépreget, og rollefigurene er da følgelig mindre nyanserte.
Hvorfor svever fjellene i luften?
La det ikke være noen tvil; BioWare er fremdeles mestere på å regissere mektige opplevelser – både i sine filmsekvenser og gjennom selve spillingen. Å utforske det første potensielle hjemmet for menneskeheten, en planet Andromeda-prosjektet har kalt «Habitat 7», er en voldsomt mektig opplevelse, og dette og et par andre tilsvarende virkningsfulle øyeblikk berger egentlig hele spillet. Habitat 7 er en herlig bisarr, ugjestmild planet med merkelig flora og fauna – akkurat slik en fremmed planet skal skildres. Det spraker og dundrer i himmelen grunnet et mystisk værfenomen, og merkelig skapninger svever rolig i himmelen over deg. Svever gjør også planetens fjell og bergstrukturer. Det føles ut som å være i en episode av Discovery Channels «Alien Planet», og jeg elsker det.
På slutten av dette temmelig intense oppdraget kommer det en tilsvarende mektig filmsekvens som fint setter opp hva som skal skje videre i spillet. Herfra og inn mister dessverre historien fokus, og det hele begynner å føles langdrøyd og tynnslitt. Andromeda skal visstnok være det største spillet i serien så langt, og den latterlig store nedlastingsfilen vitner vel om det. Like før jeg gikk inn i spillets siste del, hadde jeg rundet 35 timer med spilling. Da hadde jeg vært rimelig grundig, men det var sikkert enkelte ting jeg gikk glipp av. Jeg ser også for meg at det er mulig å kjøre gjennom spillet på langt kortere tid, hvis man utelukkende fokuserer på hovedhistorien.
Det er imidlertid langt i fra alt man kan gjøre i løpet av historiedelen som føles meningsfullt. For eksempel oppleves det som veldig spennende å skanne fremmede livsformer og teknologi, og rett og slett bare være romforsker, men å faktisk samle på fremmed teknologi og gjenstander oppleves som tilsvarende meningsløst, da disse ikke ser ut til å ha spesiell innvirkning på spillets øvrige gang – og ei vekker det nevneverdig respons fra noen av spillets teknofile bifigurer.
Flerspiller ingen ba om
Jeg aner ikke hvor mange som har etterspurt en flerspillermodus i et Mass Effect-spill, men her innfrir Andromeda likevel. Det er faktisk ikke så veldig mye å si om flerspilleren, ettersom den ter seg meget likt andre moderne skytespill med sci-fi elementer, som Star Wars: Battlefront, Titanfall 2,Call of Duty: Infinite Warfare, Destiny og Halo 5: Guardians for å nevne noen. Flerspilleren minner meg mest om Star Wars: Battlefront og Titanfall 2, med lignende mekanikker, som jetpack-hopp og tredjepersons synsperspektiv. I motsetning til i disse spillene, er flerspilleren her baserer seg på samarbeid, hvor man skal spille på lag med andre for å løse ulike oppdrag. Med unntak av enkelte problemer med å finne medspillere, som sikkert blir enklere til lansering, fungerer flerspilleren som den skal.
Flerspilleren oppleves ikke som nevneverdig bedre enn den i noen av de andre nevnte spillene, men derimot noe tregere og mer uinspirert. I det hele tatt er det vanskelig for meg, som ikke spiller Mass Effect for å skyte folk over nettet, å skjønne hvorfor en slik funksjon i det hele tatt befinner seg i spillet. Den raskere flyten er en forbedring fra den tunge fysikken i tidligere Mass Effect-spill, men den er likevel ikke i nærheten av å oppleves som like lett, ledig og gøy som fysikken i for eksempel Titanfall 2.
Søk dekning, igjen og igjen
Selve utforskningsdelen i Andromeda er temmelig lik den i tidligere spill, men den økte bevegeligheten gjør at utforsking av planeter blir en mer leken opplevelse, og det settes stor pris på. Dessverre blir det raskt tydelig at de aller fleste planetene består av tette korridorer og ikke så mye annet. Utforskingen avbrytes med jevne mellomrom med kamper mot fiendtlige romvesener. De fremmede miljøene, som ellers oppleves som troverdige, (sett at man klarer å se bort fra at man stadig vandrer gjennom korridorer), blir da plutselig til en åpen skytearena med helt åpenbare objekter man kan gå i dekning bak. Dette bryter innlevelsen veldig.
Istedenfor å gjenta det dekkbaserte kampsystemet fra tidligere, skulle jeg gjerne ha sett flere muligheter å kjempe på. Den forbedrede fysikkmotoren tillater økt bevegelighet, og derfor burde det ha vært mulig å kombinere dekkskyting med mer aggressive kampteknikker. Dekkskytingen var ikke et like stort problem i den opprinnelige trilogien, men siden Andromeda har mer fokus på utforskning og action enn på historie, oppleves den obligatoriske dekkskytingen som fartsdumper, og ikke som den fartsfylte spenningen den burde være.
Konklusjon
Hvis den opprinnelige Mass Effect-trilogien var en romopera, er Mass Effect: Andromeda mer som en «roadmovie» satt til verdensrommet. Dette er for all del et velgjort romeventyr som grunnet sitt brede omfang kan appellere til ganske mange, men dessverre har det vide spennet kommet på bekostning av magien som gjorde Mass Effect-serien så spesiell i utgangspunktet. Mange sterke øyeblikk underveis berger en ellers nokså trygg og langdrygt historiedel, mens den nye flerspillermodusen dessverre drukner i mengden av spill som dedikerer seg til nettopp denne delen av opplevelsen, og er derfor mye bedre på skyting over nettet enn Mass Effect: Andromeda.
Mass Effect: Andromeda gjør egentlig ingen nevneverdige feil, og lykkes også godt med alt det prøver på, men mangelen på modige, nye grep, og mangelen på dybde i rollefigurer og historie gjør at dette føles som en mer generisk lettversjon av hva Mass Effect har vært tidligere. Det er som sagt mye å ta seg til og oppleve, men den generiske fremtoningen vil nok gnage på tålmodigheten til de som har spilt de foregående spillene i serien. Som en inngang til Mass Effect er Andromeda derimot et helt greit sted å begynne.
For min egen del føler jeg meg nå veldig mett på Mass Effect, uten at jeg tror sulten vil komme tilbake med det aller første. Hvis noen av de glimrende hodene i BioWare sitter på ideer til nye spillserier, er kanskje tiden moden nå. Såpass dyktige historiefortellere bør få lov til å slå ut vingene sine uten at sluttproduktet heter enten Dragon Age eller Mass Effect. BioWare er nok klare for å prøve noe nytt nå.
Vi har testet spillet med en vanlig PlayStation 4. Mass Effect: Andromeda er ute til PlayStation 4, Xbox One og PC torsdag 23. mars.
2017 har så langt ikke vært snau hva angår å gi oss glimrende eventyrspill. Blant disse kan vi anbefale Horizon Zero Dawn og Nioh, som begge falt i god smak her på huset.
