– HVA?!?!? UTE??!!??!! ER DU HELT BLIND???!!!???
Jeg kaster kontrolleren nesten veldig hardt ned på sofaputene ved siden av meg.
– Den var ikke ute. Den var inne. Enhver idiot kunne da se det.
Reprisen er derimot uenig. Tennisballen treffer akkurat utenfor streken. Jeg slår av konsollen og forbanner hele opplegget. Jeg skal aldri røre en virtuell tennisracket igjen.
Fem minutter senere sitter jeg med switchen mellom nevene igjen. Bare én runde til …
Mario Tennis Aces er det siste sportsspillet fra Nintendo hvor overbetalte toppidrettsutøvere er byttet ut med rørleggere og skilpadder som tevler om heder og ære. Som vanlig har Nintendo sin egen, spesielle vri på idrettene, men mye er nytt denne gangen.
Mario Tennis-spillene har endret seg mye opp gjennom årenes løp, fra actionspill med sterke rollespill-elementer til partyspill for hele familien. Kvaliteten har variert like mye: Det forrige spillet, Camelot Software Plannings Mario Tennis Ultra Smash, bar preg av å være utviklet på svært kort tid, sannsynligvis for å dekke over det faktum at selv Nintendo på dette tidspunktet hadde begynt å gi opp konsollen. Nå er Camelot imidlertid tilbake med et nytt forsøk, og det med et av de beste spillene i serien til nå.
Imponerende dypt
Mario Tennis Aces ser kanskje ut som et vanlig tennisspill med den typiske Nintendo-staffasjen, men dette er et mye mer avansert spill enn som så. Skuddmekanikken er nemlig overraskende dyp, men svært enkel å lære seg. I kombinasjon med en energimåler, samt det taktiske spillet på selve banen, gjør alt dette at spillet har mer til felles med for eksempel Street Fighter V enn Wii Sports.
Slapp av, det finnes mer familievennlige måter å spille på også – men mer om det senere.
Foruten fem typer standardskudd (Topspin, Slice, Flat, Lob og Dropshot) kan du også lade opp ekstra kraftige skudd (men da beveger figuren din seg mye saktere). Star Shots er enkle, veldig harde returskudd, mens Zone Shots gjør at tiden går svært sakte slik at du kan fininnstille skudd som er svært vanlige for motstanderen å nå. Zone Speed lar deg løpe rundt på banen mens alt annet går i sakte film, mens spesialskuddene dine er så harde at motstanderens racket kan gå i stykker om de prøver å blokkere dem på feil tidspunkt. Du kan alltids blokkere skudd, men dette krever presisjon.
Alt du gjør lar deg bygge opp energi til å utføre disse mer krevende skuddene. Nytt er det at du underveis i kampanjedelen kan samle nye racketer. Det vil du trenge, for racketene dine kan nemlig gå i stykker. Alle racketene har ulike styrker og svakheter, noe som gjør at du bør planlegge i hvilken rekkefølge du vil bruke dem. Jo flere racketer du har, jo bedre – for går du tom i løpet av en match, har du tapt. Så enkelt er det.
Legg så til at banene ofte har sine særegne hindringer som gjør selve spillet enda mer krevende (og en anelse uforutsigbart) og du aner hvor komplekst det faktisk kan bli.
Alt dette gjør Mario Tennis Aces til et imponerende dypt tennisspill som krever at man spiller smart. Alle som har en viss kjennskap til nyere slåssespill vil kjenne igjen flere elementer her, men det betyr ikke at løpet er kjørt for mer uerfarne spillere. Du får nemlig alle redskapene du trenger for å lykkes i spillets kampanjedel.
Tidenes teiteste
Nintendo-spill kan ha overraskende mye (og mørk) bakgrunnshistorie, men handlingen er ofte en ettertanke. Sportsspill generelt har heller ingen tradisjon å snakke om når det kommer til å veve engasjerende fortellinger om fantastiske bragder og knusende nederlag – men det får da være måte på. Mario Tennis Aces er det kleineste forsøket til nå på å sy sammen en noenlunde sammenhengende historie om hvorfor disse rørleggerne og skilpaddene plutselig er bitt av tennisbasillen:
Det var en dag da Mario (som er irriterende god i alt han gjør) spilte tennis med vennene sine. Da kom Wario og Waluigi (som var forhekset) med en mystisk, skinnende racket. De ville gi den til ham som et tegn på respekt, men Mario takket nei (smart og flink som han er). Luigi (den feige, dumme klossmajoren) er derimot ikke vanskelig å be, og slapp dermed løs en tennis-demon som igjen forhekset ham også. Dermed må Mario spille seg gjennom hele kongeriket for å løse mysteriet med den forheksede racketen.
Kremt.
Denne kampanjedelen består av vanlige tenniskamper, mer spesielle utfordringer som å holde ballen i spill, eller mer avanserte sjefskamper hvor du må bruke teknikkene du har lært underveis. Den første tredjedelen av spillet vil du klare deg rimelig greit bare ved å kline ballen i retninger hvor motstanderne ikke befinner seg, men det blir fort vanskeligere. Imidlertid virker det som om spillet tilpasser seg en smule dersom du stanger hodet mot veggen altfor lenge, men ikke mer enn at du fremdeles må spille dine kort fornuftig.
Underveis tjener du erfaringspoeng, som igjen gjør Mario til en bedre tennisspiller. Det tar tid før du merker noe særlig forskjell, men til gjengjeld tjener du nesten like mye på å tape en kamp der du gjør ditt ytterste som å vinne en enkel kamp.
Den slappe historien og en del lite givende utfordringer gjør imidlertid at enspillerdelen aldri blir til noe mer enn en glorifisert øvingsdel. Dette er ikke noe som frister til gjentakelse. Heldigvis er det mer å hente når man spiller mot andre.
Laget for å deles
Det er som flerspillerspill at Mario Tennis Aces virkelig skinner. Swing Mode lar deg spille med bevegelsesstyrte kontrollere, akkurat som i Wii Sports, Com Tournament er klassiske turneringer mot datastyrte motstandere, mens onlineturneringer lar deg bryne deg mot andre motstandere over nettet.
Onlinedelen virker også rimelig robust: etter fire timers spilling over nettet kunne antall ganger vi merket noe til forsinkelser telles på én hånd. Det tok også sjelden mer enn noen sekunder fra vi logget inn og til kampene var i gang.
Du kan også sette opp egne kamper over nett der du inviterer spillere fra vennelisten din – men dere kan ikke ha egne turneringer. Akkurat hvorfor dette er utelatt er mildt sagt uforståelig.
Onlinekampene lider imidlertid av at et ordentlig sorteringssystem for spillere ennå ikke er på plass. Det vil si at nybegynnere kobles med svært erfarne spillere, noe som kan bli temmelig frustrerende for dem som ennå ikke har fått ordentlig tak på spillmekanikkene. Slik sett minner Mario Tennis Aces mer om Smash Bros. enn Mario Kart: her handler det til sjuende og sist om ferdigheter, ikke flaks.
En artig detalj er at Nintendo har laget papirversjoner av trofeene i spillet – i tillegg til mye annet tilbehør – som du kan skrive ut og sette sammen selv. Litt snålt, men artig for de minste.
Konklusjon
Mario Tennis Aces er et av de beste sportsspillene fra Nintendo til nå. Det er overraskende dypt, med mange ulike mekanikker som gjør at man må spille både teknisk godt og taktisk for å kunne hevde seg blant de beste. Med de nye spesialslagene og racketer med ulike styrker og svakheter er dette et spill som minner mer om et moderne slåssespill enn tennisspillet fra Wii Sports. Slik sett er dette en klar forbedring fra Mario Tennis Ultra Smash på Wii U.
Heldigvis kan man også spille enklere former for tennis, både med og uten bevegelsesstyrte slag, mot både venner og ukjente.
Selve enspillerdelen er ikke mye å skrive hjem om, men den er helt nødvendig for å lære seg alle teknikkene som spillet er bygget opp rundt. Da er det mye mer underholdning å hente i flerspillermodusen, både over nett og sammen med venner og familie i sofakroken.
Det virker som om Nintendo satser hardt på online-delen denne gangen. Ved å delta i turneringer på nett kan man nemlig låse opp nye figurer, noe som gjerne er den viktigste drivkraften for å få folk til å fortsette å spille slike spill. Det er imidlertid litt rart at ikke utviklerne har lært mer av Super Smash Bros. Og Mario Karts mange muligheter for å lage egne turneringer med unike regler, men dette kommer forhåpentligvis i en senere oppdatering.
Mario Tennis Aces kan anbefales både til dem som er på jakt etter et underholdende familiespill, men også til dem som krever et dypt og utfordrende spill som våger å gå nye veier.
Mario Tennis Aces er ute til Nintendo Switch nå.
