Ved siden av kramgode spill i eminente serier som The Legend of Zelda og Super Mario, er Nintendo også kjent for sine mange spinnville ideer. Dette gjelder ikke bare for de lettere sagt underlige konsollene selskapet lager, men også for mange av deres mest unike spill.
Sist ut i denne rekken er Mario Kart Live: Home Circuit, et konsept som lar spillere forsøke å gjenskape deler av den fenomenale Mario Kart-følelsen i sin egen stue. Det er en spennende og tidvis enestående idé, som etter en stund dessverre ikke føles som så veldig mye mer enn ganske god gimmick.
Klar, ferdig, gå!
For de som ikke har fulgt med i timen, er dette et spill hvor man tar kontroll over en radiostyrt bil via Nintendo Switch-konsollen sin og bruker papp-plater for å sette sammen hjemmelagde bilbaner på gulvet i sitt eget hjem.
Den fysiske bilen man styrer kommer utstyrt med et kamera som fanger opp ting som befinner seg i den virkelige verdenen, slik at man i tur kan bruke AR-teknologi for å legge typiske Mario Kart-elementer over omgivelsene sine. Dette lar deg for eksempel kaste digitale bananskall på kjøkkengulvet, drifte forbi thwomp-er ved lenestolen i stua og kjøre i toppfart langs en undersjøisk utgave av yttergangen din.
Det er lett å forstå seg på når man først har brettet og klargjort pappbitene man bruker for å lage hver bane: Dette er fire fargerike porter som man må plassere rundt omkring og deretter kjøre gjennom for å lage nivået man har lyst til å kjøre om kapp på. Og så er man i gang.
Fantasien setter grensen
Herfra går spillet rett på sak. Det er i alt tre forskjellige moduser man kan utforske, hvor hovedretten helt klart er sedvanlige Grand Prix-turneringer. Her må man hamle opp med digitale utgaver av Bowsers avkom for å stikke av med pokaler og gullmynter på tvers av en rekke baner og fartskategorier.
Disse turneringene byr også på en rekke unike bakgrunner og omgivelser som blir lagt til i spillverdenen, fra tropiske skoger til iskalde grøss. Mange av disse omgivelsene har også spesielle effekter som kan påvirke hvordan man kjører, og det er alltid spennende å se hvordan den fysiske radiobilen reagerer på det spillet kaster etter deg.
I ørkenen vil bilen for eksempel kunne bli blåst bortover, representert ved at man stadig skjener til siden, mens en tur innom Magikoopas rike gir deg en speilvendt utgave av banen du kjører på. Spenstig!
Dernest byr spillet på klassiske Time Trial-utfordringer – hvor man kan knuse hverandres bestetider – og en «custom race»-mulighet som lar deg velge musikk, omgivelser og hva slags egenskaper de fire portene skal ha.
Det er en kompakt pakke med aktiviteter, og brorparten av moroa kommer nok derfor til å bestå av å lage og dekorere egne baner. Selv koste jeg meg med å kjøre under bord og stoler, rundt potteplanter og gjennom provisoriske områder med ulike temaer: «Krydderglass-svingen», «Pokémon-hjørnet» og «Creepy dukke-dalen» er bare eksempler på noe av det jeg har skapt sammen med familiemedlemmer og venner over helga.
Man kan bruke stort sett alt man vil for å lage og piffe opp nivåene sine, og det er nesten bare fantasien som setter grenser.
For de små
Jeg sier «nesten», for i realiteten er det egentlig ganske mange små ting som er med på å ødelegge for moroa.
Noe av det aller første man merker (hvis man har en litt langstrakt planløsning i huset sitt), er det faktum at signalet fra den radiostyrte bilen ikke er noe å skrive hjem om. Havner man for eksempel mer enn fem-syv meter unna Switch-en, blir bildekvaliteten gradvis dårligere, før man til slutt mister tilkoblingen helt. Man kan også nesten bare glemme å kjøre rundt hjørner og inn i andre rom uten å følge etter med konsollen i lanken.
Det hjelper ikke at den generelle kvaliteten på kameraet er noe svakt til å begynne, noe som blant annet betyr at man er nødt til å ha godt opplyste rom hvis man skal kunne se hva som skjer langs banene på kveldstid.
I tillegg er man selvfølgelig nødt til å ha relativt god plass, særlig hvis man har tanker om å lage mer enn et par ulike konfigurasjoner. Det er for all del morsomt å leke seg med formatet og komme fram til nye måter å sette sammen nivåer på, men det begrenser seg selv noe hvis man ikke har all verden av gulvplass å boltre seg på. Og selv da føles det etter hvert som et større og større tiltak – ideene kommer ikke like lett og jeg merker at jeg sakte, men sikkert går litt lei.
Dette problemet vil man antagelig ikke støte på i like stor grad hvis man har barn man kan dele opplevelsen med. Spillet slo øyeblikkelig an hos undertegnedes nieser, og det er tydelig at dette mest sannsynlig er en opplevelse som er aller mest beregnet på barnefamiliene.
Konklusjon
Mario Kart Live: Home Circuit er et fiffig konsept som evner å glede og begeistre i kraft av å være noe helt unikt. Det tar ikke lang tid før man skjønner nøyaktig hvordan spillet fungerer, og da er det nesten bare ens egen kreativitet som setter stopper for moroa. Det er veldig lett å lage egne baner, og dette gjør at både små og store kan få mye moro ut av det spillet har å by på.
Hvor lenge moroa varer vil nok variere en del avhengig av hvor kreativ man er. Selv om spillet oppfordrer til å kjøre turneringer flere ganger ved at man låser opp kostymer, bakgrunner og radiokanaler, er det rett og slett litt for mye som skal til, særlig når man allerede etter et par konfigurasjoner begynner å gå tom for nye måter å benytte gulvplassen på.
Det bør også nevnes at spillpakken er ufordelaktig dyr her i Norge, med en prislapp på mellom 1300 og 1500 kroner i skrivende stund. Man får riktignok en relativt robust og passe stor lekebil med på kjøpet, men jeg tror likevel jeg hadde blitt skuffet om jeg faktisk hadde betalt i så dyre dommer for Mario Kart Live: Home Circuit.
Spillet byr likevel på en del barnlig forundring og lek: Enten man koser seg med å pynte nivåene sine eller lar seg positivt overraske når en spennende idé fungerer akkurat som den skal, er det noe å hente her, særlig for den yngre garde.
PS: Det følger ikke med et fysisk spillcover i pakken – i stedet må spillet lastes ned gratis fra Nintendo eShop.
