Allerede før platen er kommet inn i Playstation 3-konsollen, setter MAG to rekorder. Den første kommer for flest spillere i et skytespill på en gang. Hele 256 skyteglade gærninger med fulle magasiner slippes løs på oppdrag i mektige 128-mot-128-kamper.
Den andre tilegnes for tidenes mest fårete tittel, som jeg tviler på har noen annen dyp indianermening enn bare å peke på antallet spillere. Jeg har vært veldig spent på dette spillet fra det ble lansert, og tidligere spillerfaring tilsier meg at et stort antall spillere slett ikke er proporsjonalt med hvor mye moro det er.
I en ikke alt for fjern fremtid
MAG er et onlinebasert førstepersons skytespill utviklet ene og alene for Playstation 3. Spillets snerktynne historie finner sted i en globalisert verden i det herrens år 2025. Av diverse årsaker har det vokst frem tre konkurrerende private hærer som tar oppdrag rundt om i verden.
Du må ta et standpunkt første gang du starter spillet, og verve deg for enten S.V.E.R.-, Valor- eller Raven-hæren. Førstnevnte består av gamle krigere fra Russland, samt de konflinkutsatte landene i Midt-Østen. Raven er en høyteknologisk gjeng fra Vest-Europa, mens Valor består av veteraner fra blant annet USA. Valget du foretar her er mer kosmetisk enn det er konsekvensfylt, så man trenger ikke frykte at man går glipp av noe.
Litt av problemet med de innomhus-utviklede skytespilltitlene til Stor, Svart, Kraftig Boks, er at de er så innmari sjelløse. Killzone 2 viste seg i fjor som et spill med god grafikk og en helt kurant skytespillmekanikk, men med en historie og et brettdesign som er like interessant som Keno-trekningen på NRK.
MAG fortsetter litt i den tralten, men siden det utelukkende er onlinebasert, er ikke historien eller det omsluttende universet så veldig nøye. Utviklerne prøver til en viss grad å skape en form for tilhørighet mellom deg og fraksjonen du jobber for, men dette blir fåfengt, ettersom det ikke er så alt for mye som skiller dem.
Enkelt og greit
Det er tre ulike spillmoduser å velge mellom, hvor det stort sett koker ned til om du vil spille 32 mot 32, 64 mot 64 eller 128 mot 128. Oppdraget er uansett så enkelt som at du og laget ditt enten skal angripe eller forsvare sentrale områder på ulike steder rundt om i verden.
Til tross for at hver av de tre mulighetene egentlig betegnes som ulike spillmoduser, er essensen svært lik, og ligner igjen mye om den vi så i Enemy Territory: Quake Wars i 2007. Spillets gang foregår langs frontlinjer hvor det angripende gradvis skal kjempe seg gjennom en serie hendelser før tiden går ut.
Et eksempel her er et brett med en oljeinstallasjon, hvor man spiller 256 spillere samtidig. Det angripende lag skal først ta ned ulike kjøletårn, før de må komme seg gjennom forsvarsverker og til slutt inn i installasjonens senter. Med en gang de for eksempel har tatt ned kjøletårnene, flyttes fronten fremover for at de skal prøve neste mål. Dette er en flott måte å legge opp slike spill på. Det blir en naturlig flyt av stridsområdene, noe som hindrer at man finner seg statisk på de samme brettene hver bidige gang man spiller.
Det kunne nok vært litt mer variasjon mellom modusene, for i de aller fleste tilfeller handler det om å armere og desarmere bomber, hvilket i klartekst vil si å komme til en gitt posisjon og holde inne en knapp i ti sekunder før en fra motstanderlaget skyter deg.
Klassisk oppbygning
MAG er bygd opp etter et ganske klassisk mønster for førstepersonsskytere, med klare innflettede elementer fra rollespill. Før du velger å gå inn i kamp kan du fritt sette opp og utstyre din soldat med det våpenet og utstyret han behøver, så lenge du holder deg innenfor en poenggrense.
Dette lar deg lage dine egne oppsett på en sanitetssoldat, snikskytter eller hva det måtte være, og fungerer ganske godt. Når du spiller tjener du erfaringspoeng etter hva du gjør, i likhet med for eksempel Battlefield-spillene, og du kan tjene gode poeng innenfor medisin og ingeniørvitenskap så vel som helmantlet pryl.
Erfaringspoengene lar deg oppgradere og låse opp ulike egenskaper og våpen mellom kampene, og dette er i stor grad med på å gjøre deg til en bedre soldat. Poengene gjør også at du stiger i gradene (i likhet med i mange andre skytespill), noe som igjen gjør at du kvalifiserer deg for lederskap.
Organisasjonskultur
Den overordnede spillmekanikken er avhengig av ytterligere en faktor for at spillet skal fungere slik som utviklerne ønsker seg. Med 127 andre spillere på laget ditt, er det ganske åpenbart at spillet må ha et element av koordinering i seg.
I de største kampene blir et kompani på 128 spillere underlagt èn kompanileder som under seg har fire troppssjefer som igjen har kommandoen over fire lagførere som leder lag på åtte spillere hver.
Kaos tenker du kanskje. Ja, i utgangspunktet skulle det ligge til rette for et kjempekaos, men ved hjelp av gulrot og pisk, klarer Zipper Interactive å få spillerne til å fungere i et militært hierarkisk system i et spill.
For min egen del var KZ2 et like stort gjesp som KZ1. Har ikke orket å spille det igjenom, en gang. Gamer sin anmeldelse av spillet var spot on, og jeg angrer på kjøpet... Det var det første spillet jeg kjøpte når jeg omsider gikk til innkjøp av en PS3. Burde heller kjøpt noe annet.
