Se vår videoanmeldelse av Mafia: Definitive Edition over.
Det var en gang en innflytelsesrik italiensk-amerikansk familie. Familiemedlemmene brydde seg om hverandre. Lojalitet var den kjæreste egenskapen de kunne tenke seg. Dessverre var familien uvenner med en annen familie, og etterhvert begynte de å slåss. Mange døde, og det var trist. En syklus av hevn førte til situasjoner hvor i utgangspunktet ordinære mennesker entret et system hvor makt regjerte, hvor lojaliteten til ett kriminelt hierarki fremfor et annet betydde forskjellen på liv og død, i et samfunn preget av et sosioøkonomisk fundament som i svært liten grad tok vare på sine mest utsatte medlemmer.
Ja, jeg snakker om Gudfaren. Men jeg snakker også om Mafia Definitive Edition, nyutgaven av et 17 år gammelt spill som startet den mest velkjente mafia-spillserien noen sinne. Mafia har definitivt drukket av ungdomskilden, men hvordan er det å innta rollen som Tommy Angelo i 2020?
Taxisjåføren Tommy
Tommy Angelo er en taxisjåfør når vi først møter ham. Han sliter økonomisk, og oppgavene han utfører – som spilleren også må utføre – er relativt kjedelige. Skjebnen fører ham likevel snart inn i klørne på en lokal mafia-familie, og snart er han blitt et fullverdig medlem av gjengen ledet av Don Salieri. Derfra går ting raskt, og Tommy blir dratt dypere og dypere inn i denne kriminelle underverdenen hvor penger og makt rår.
Likevel endrer ikke Tommys oppgaver seg så ufattelig mye. Okei da, det er nok litt mer skyting, banking, sniking, og raning enn tidligere, men det er også utrolig mye kjøring som skal gjøres. Faktisk er jeg sikker på at rundt 60% av spilletiden i Mafia går med til kjøring alene, noe som vanligvis nok ville vært en fartsdemper på stemningen. I Mafia Definitive Edition er det morsomt nok motsatt; å kjøre rundt i Lost Heaven er det desidert kuleste man gjør, kanskje bortsett fra når man har tilgang på en Tommygun og et fullt magasin.
San Chicago?
Lost Heaven utgjør nemlig et helt nydelig bakteppe for hendelsene i Mafia, og imponerer til de grader med sin estetikk, variasjon, og detaljer. Byen er på vakkert vis delt inn i forskjellige distrikter, og er akkurat passe stor nok til et spill av denne størrelsen. Med sine skyskrapere, broer og trikker, føles Lost Heaven ut som en kul blanding av San Fransisco og Chicago, noe man sjelden ser.
Spesielt om natten og i regnvær, når lyset blir reflektert i vannpytter og metall, skinner Mafias oppdaterte grafikk på sitt aller, aller beste, og jeg elsker radioen som spytter ut tidsriktige toner fra 30-tallet.
Det er spesielt én ting som skiller Mafia fra andre åpen verden-spill. For selv om Mafia strengt tatt lar deg kjøre rundt i en stor og åpen by, er fortelling stram, og lar deg ikke gjøre mye annet enn å gå fra ett oppdrag til et annet. Man er ikke så vant med denne typen spill i dag, og hadde Mafia hatt en engasjerende fortelling ville nok ikke dette vært et stort problem.
Før du lader haglen og peker den mot meg for ikke å falle pladask for Tommys fortelling, skal du høre dette. Mafia byr på en fortelling som er så grunn og generisk at den rett og slett ikke holder vann i 2020. Dette betyr ikke at mellomsekvensene i spillet ikke er godt laget – for det er de, og de utgjør et av spillets aller beste sider. Fortellingen sliter heller når det kommer til hva den vil si. Den mangler en dybde som skinner fra start til slutt, intriger og plott-twists, og figurer med flere sider. Øyeblikkene hvor fortelling senker farten og tar for seg de mer menneskelige sidene til Mafias hovedpersoner huskes derfor best, som når Tommy først knytter bekjentskap med det som blir kvinnen i hans liv. Jeg skulle ønske det var flere slike sekvenser.
At fortellingen foregår i fortid, altså at den blir gjenfortalt i en samtale mellom Tommy og en politi-agent, preger også flyten i spillet. Visse sekvenser fører med seg store hopp frem i tid, og at Tommy plutselig er gift og har barn, men forblir den samme, endimensjonale mafia-tøffingen, gir meg ingen empati for denne karen. Hadde fortelling vært dobbelt så lang eller utformet på en annen måte, kunne dette vært unngått. Istedenfor sitter jeg igjen med følelsen av å savne Vito Scaletta fra Mafia II, som i det aller minste hadde attitude og et morsomt vennskap med Joe Barbaro.
Tapt potensial
Mafia er så vakkert og innbydende at det er leit at spillet byr på så få muligheter. Her finnes ingen butikker eller ingen sideoppdrag, og selv om det står i stil med det originale spillet fra 2003, kunne de veldig gjerne i det minste oppdatert mekanismene til Mafia IIs nivå. Jeg føler Lost Heaven skriker etter mer innhold, og selv om det finnes en «Free Ride»-modus hvor du kan kjøre rundt så mye du vil, er det likevel svært lite annet å finne på.
Samtidig sitter skytefølelsen igjen på andre siden av 2010. Å sikte er ofte litt kinkig og rart, og fiendene oppfører seg ofte som kulesvamper, noe som demper den realistiske tonen resten av spillet går for. I tillegg er nærkamp-systemet helt sørpe dårlig i det at det fremstår som både mekanisk og tungt, og igjen føles det ut som at Mafia bruker systemer fra gamledager.
Konklusjon
Mafia Definitive Edition både overrasket og engasjerte i begynnelsen. Den store byen, de flotte bilene og den tunge, men kule kjøringen gjorde meg gira på mer. Dessverre endte den noe tamme og klisjefylte fortellingen, den tomme verdenen og de utdaterte systemene opp med å skuffe. Det betyr ikke at Mafia ikke er gøy å spille – tvert i mot er det både genuine øyeblikk, spennende og overraskende gode kjøresekvenser, og noen kule showdowns med andre skurker å snakke om, og man kan ikke glemme hvor flott og saftig alt ser ut. Mafia burde likevel vært så mye mer enn en simpel nyutgave av et spill fra 2003, og det er synd at et så stort potensial er gått tapt. For meg er Vito Scaletta fortsatt den kuleste mafiosoen i serien, som merkelig nok gjør meg litt lei, for jeg skulle ønske Tommy Angelo hadde mer å by på.
Mafia: Definitive Edition er tilgjengelig til PlayStation 4, Xbox One X, og Windows PC.
