Tarsier Studios er et lite, svensk spillstudio på knappe 40 personer som til nå har jobbet mest med barnevennlige spill som LittleBigPlanet og Tearaway Unfolded. I 2014 annonserte selskapet at de jobbet med et spill kalt Hunger, et spill som fort fikk mye oppmerksomhet på grunn av sitt skumle innhold.
Nå er spillet endelig her med den minst like treffende tittelen Little Nightmares, og resultatet er en annerledes og til tider overraskende ubehagelig opplevelse.
Liten og forsvarsløs
Little Nightmares kan best beskrives som Unravels onde tvillingsøster. Se for deg et fysikkbasert fiklespill med plattformelementer à la Limbo og Escape Plan, ispedd en god porsjon snikespillmekanikk og dynket med den nagende uroen fra Among The Sleep, Roald Dahls grusomste historier eller psykologiske horrorfilmer som The Babadook, så aner du hva vi har med å gjøre.
Du styrer en liten, ni år gammel jente i gult regntøy ved navn Six som er fanget i The Maw, en enorm labyrint av marerittaktige rom. Hvert rom fungerer også som en liten historie i seg selv. Målet ditt er å rømme fra den dødelige labyrinten, men på veien må du hanskes med glupske monstre og groteske misfostre – for ikke å snakke om din egen frykt.
Alt i spillet er laget for å få deg til å føle deg liten og forsvarsløs. Six er veldig liten og puslete, mens figurene du møter er store, skumle vanskapninger med lange armer, store mager og skarpe tenner. I tillegg kommer alle farene du ikke kan se ved første øyekast, noe som gjør at du alltid er på tå hev hver gang du kommer til et nytt rom. Disse kan også være ganske vanskelige å lese helt med en gang, noe som understreker følelsen av å være på veldig dypt og mørkt vann.
Har aldri helt kontroll
Little Nightmares bruker lyd og lys på en smart måte. Med deg har du en liten lighter som du kan bruke for å navigere gjennom labyrinten, men jo mer du bruker den, jo større er sjansen for at du tiltrekker deg uønsket oppmerksomhet. Spillet er lydsatt både for å lede deg i riktig retning, men også for å sette deg ut av spill, slik at du aldri skal bli for trygg på hva det er som venter.
Det mest engasjerende grepet er nok kamerabruken. Ofte er det nødvendig å styre det slik at du kan se hva som venter deg lenger fremme, men kameraet er ustabilt og tungstyrt, noe som gjør at man aldri har helt kontroll over hva som skjer. Ved første øyekast kan dette virke som et uanselig grep, men saken er at det underbygger følelsen av å aldri ha helt kontrollen over hva som skjer. Slik sett er dette en av de mer interessante måtene spillutviklere kan styre spillerens blikk på som jeg har vært borti på ganske lenge.
Little Nightmares er et kort spill; det tar mellom fem og åtte timer å fullføre selve historien. Hvert av de fem kapitlene er i hovedsak snekret sammen rundt én grunnleggende spillmekanikk, som å lyse opp dine omgivelser med en lighter, eller å liste seg forbi fiende så stille du kan.
De ulike rommene er konstruert slik at det ikke tar lang tid før du mister retningssansen. Dermed blir man aldri helt klok på hva slags labyrint man egentlig er fanget i. Er det et skip? Et fengsel? Kanskje en fabrikk? Du er heller ikke den eneste som holdes her mot din vilje, men hvem er de andre? Vil de deg vondt, eller kan du stole på dem?
Pølsehorror
Den visuelle stilen er skrekkelig flott. Tarsir Studios har latt seg inspirere av den gotiske stilen til stop motion-mestre som Henry Selick og Tim Burton. Figurene beveger seg smidig og fint, men med dukkeaktige gester. Dette understreker ubehaget i det som utspiller seg på skjermen på en utmerket måte. Dessuten har figurene et svært kjøttaktig preg. Det er nesten som om man kan både lukte og føle den skrukkete lærhuden til den tykke kokken som roter med begge hendene dypt inne i den ubestemmelige skrotten han nettopp har kuttet opp på kjøkkenet sitt.
På overflaten handler Little Nightmares om å finne veien ut av en labyrint, men uten å avsløre for mye kan vi si at bak denne enkle fasaden skjuler det seg en enda mørkere historie om sult, fråtsing og hvordan ekstreme situasjoner kan endre deg. Little Nightmares starter som et temmelig enkelt spill, men når du nærmer deg slutten blir det hele atskillig mer ambisiøst.
Little Nightmares byr på mange typer skrekk og gru. Noen ganger går spillet for enkle virkemidler for å sette en støkk i spilleren, andre ganger er det langt mer subtilt. Tidvis er det mer en uhyggelig stemning som gjør at det går kaldt nedover ryggen på en, mens andre ganger må man flykte hals over hode fra skumle monstre som kommer stadig nærmere. Underveis vil spilleren også stilles ansikt til ansikt med en langt mer problematisk og rystende form for ondskap, en man ikke kan flykte fra. Det er i disse aller mørkeste stundene, når spillet forsøker å utforske og å problematisere ondskapen, at det er på sitt mest interessante.
Skrekkelige perspektiver
Spillet gjør mye riktig, men på et par områder snubler det. Little Nightmares har som nevnt lånt mye fra noen av de største spillene i sin sjanger. Den største forskjellen er at mens for eksempel Limbo var i 2D, forsøker Little Nightmares seg i større grad på et 2,5D-perspektiv, hvor man også må manøvrere i dybden. Det fungerer utmerket når man løser oppgaver i sitt eget tempo, men innimellom endrer spillet reglene og tvinger deg til å både tenke og reagere fort. På den ene siden er dette prisverdig; Little Nightmares gjentar aldri seg selv, men føles gjennomgående nytt, friskt og annerledes fra begynnelse til slutt. På den andre siden krever enkelte av disse oppgavene såpass mye presisjon at du må regne med å dø gjentatte ganger før du klarer å finne akkurat den rette fluktruten som får deg helskinnet gjennom rommet.
Det hjelper heller ikke at Six kan være såpass seig å kontrollere, og rommene såpass vanskelige å lese, at disse nederlagene ofte føles direkte urettferdige. Det er helt greit at et spill stiller krav til spilleren, men når man dør om og om igjen på samme sted fordi man bommer på en åpning med noen stakkarslige piksler, føles det som en temmelig utdatert måte å straffe spilleren på.
Et annet irritasjonsmoment er at det noen ganger er vanskelig å tyde hva som er trygg grunn ene og alene på grunn av kameravinkelen. I en scene skal man for eksempel hoppe fra en kant og gripe tak i et tau. I og for seg en enkel oppgave, men hvis man ikke treffer dønn på tauet, ramler man ned og dør i stedet. På grunn av vinkelen man ser scenen fra, er det heller ikke godt å vite om man hopper i rett vinkel mot tauet. Slike irriterende aspekter kunne vært unngått med litt strammere design.
Ikke noe av dette er direkte ødeleggende for spillopplevelsen, men det kan likevel være et skår i gleden for enkelte.
Konklusjon
Little Nightmares er et annerledes grøsserspill som aldri føles langtekkelig eller kjedsommelig. Hver gang du tror at du har fått tak på spillet, kaster det seg rundt og serverer deg en ny vri eller en ny spillmekanikk som gjør at du må tenke annerledes for å komme deg helskinnet i mål. Little Nightmares har lært mye av Limbo, Inside og de mange andre, lignende indiespillene som er kommet de siste årene, men har et helt unikt preg som gjør at det skiller seg ut i mengden.
Noe klabb og babb må du regne med. Det er ikke alle oppgavene som er like enkle å løse, og ikke alt er like intuitivt lagt opp. Noen ganger gir spillet deg litt for få forklaringer på hva det er du egentlig skal gjøre, og det blir fort frustrerende når presisjonsbasert spillmekanikk ikke matches med tilsvarende kontroll over figuren du styrer. Til gjengjeld får man sin belønning til slutt i en av tidenes mest tilfredsstillende avslutningssekvenser.
Little Nightmares forsøker heldigvis ikke å appellere til alle, og det gjør det til et bedre spill. Dette er et spill med klare styrker og svakheter, men det skinner alltid igjennom at det er laget av en gruppe mennesker med en sterk og tydelig visjon, for et helt bestemt publikum. Hvis du føler at Little Nigtmares snakker til deg, kommer du sannsynligvis til dekket bord.
Dersom Little Nightmares virker som et spill i din gate, bør du også sjekke ut anmeldelsene våre av Limbo og Inside.
Little Nightmares slippes til PlayStation 4 (testet), Windows og Xbox One 28. april.
