Et godstog stormer ned et øde stykke med jernbane. Noen hundre meter foran det står en hettekledd person. Den tenner en røyk idet lokføreren oppdager den og hamrer på bremsene. Akkurat før en kollisjon skritter personen unna. Personen tar av seg hetten idet toget suser forbi. Det viser seg at det er en ung jente. Jenta går ned en sti i en skog, og kommer til et piggtrå-gjerde hvor det står «Adgang forbudt». Hun hopper elegant over og viser fingeren til skiltet. Foran henne kaster et stort bål flammer opp mot en stjernebesatt himmel foran en gammel mølle. Ved møllen er det parkert en bukett med motorsykler, og ut fra møllen strømmer indie-rock.
Life is Strange: Before the Storm har beholdt den jordnære, nostalgiske stemningen fra det første spillet, men gitt den en opprørsk brodd som passer den nye hovedpersonen. Her møter vi en yngre Chloe som blant annet stjeler t-skjorter fra favorittbandet sitt, Firewalk, fordi hun ikke har råd til å kjøpe dem. Hun knuser ting rundt seg med balltre når hun er sint, og Chloes avdøde far William dukker opp i drømmesekvenser som vil sette en støkk i de aller fleste.
Det er ikke bare den nye opprørske brodden som er ny for serien. Mens fransk-kanadiske Dontnod Entertainment, som stod bak det første spillet, er opptatt med Vampyr og Life is Strange 2, er det amerikanske Deck Nine som har tatt opp stafettpinnen her. Spillet er bygget på samme lest som det forrige: eventyrspill med rollespill-elementer utformet som et tenåringsdrama, men selve handlingen er kronologisk en forløper til det første spillet.
Handlingen
Handlingen i både Life is Strange og Life is Strange - Before the Storm foregår i den fiktive amerikanske småbyen Arcadia Bay. Som i alle rollespill, påvirker valgene spilleren tar historiens gang.
Historien begynner rett etter at hovedpersonen Chloe Price har blitt forlatt av sin beste venn, Maxine Caulfield, som var hovedperson i det første spillet. Chloe har nylig mistet faren sin, og moren har begynt å interessere seg for en mann som Chloe hater. Midt oppi alt dette blir hun spunnet inn i et intenst forhold med en av de mest populære jentene på skolen - Rachel Amber. Det er altså Chloe som er den nye hovedpersonen i spillet. Indie-rock har overtatt mye av spillets lydspor, og der Max Caulfield kunne ta bilder av ting rundt seg, tagger Chloe ting rundt seg med tusj. Siden historien kronologisk skjer før den første utgaven, er Chloe yngre enn hun var forrige gang vi så henne. Tapet av faren er nærmere i tid og preger henne sterkere. Når hun i tillegg nettopp har mistet sin beste venn har hun ikke råd til å tape mer. Det risikerer hun altså, ved å bli kjent med Rachel Amber. Når Rachel redder henne fra å bli overfalt av to middelaldrende motorsyklister blir livet hennes snudd på hodet enda en gang.
Spillets hovedansvarlige på manussiden, Zak Gariss, har sørget for at hver episode avsluttes med en cliffhanger – det fungerer bra i et episodebasert spill. Historien er rett og slett veldig godt planlagt og skrudd sammen.
Emosjonelt har alle de sentrale karakterene noe å miste og det fungerer - det viser seg nemlig at selv "perfekte" Rachel Amber, den mest populære jenta på skolen med gode karakterer og datteren til statsadvokaten – har noe hun sliter med også, uten at vi skal røpe hva det er.
Rachel blir på grunn av dette fra seg, og i ren sinne og frustrasjon kaster hun Chloe fra seg som råtten frukt. Her ligger hovedutfordringen i spillet: Chloe må gjenvinne et forhold hun ikke har råd til å miste, og samtidig hjelpe Rachel med å konfrontere det som har skjedd. Samtidig går forholdet til Rachel utover skoleprestasjonene til Chloe. Hun har vært borte for mye, og allerede i løpet av den første episoden blir hun truet med å miste plassen sin. Dette kompliserer det allerede tynnslitte forholdet til moren ytterligere.
Chloe er naturligvis yngre og mindre verdensvant i dette spillet, og omstendighetene gjør at hun er enda mer rebelsk enn i det første spillet. Men ikke mer enn at hun stjeler hver eneste scene hun er med i, og holder hele spillet sammen på ren sjarm. For eksempel når hun veldig motvillig blir med på en skoleoppsetning for Rachels skyld, fordi en skuespiller ikke kunne komme seg til skolen i tide. Chloe blir blendet av scenelysene, og på en keitete måte avleverer hun linjene i manuset. Det blir så kleint at det er umulig å ikke føle med henne.
I løpet av spillet endrer Chloe seg som person, både på utsiden og innsiden. Man får for eksempel se hvorfor hun endte opp med sitt karakteristiske, blå hår. Det merkes at valgene hun tar og situasjonene hun havner i er med på å forme henne til å bli den Chloe som man kjenner fra det første spillet, og det er en interessant og spennende prosess å spille seg gjennom. Valgene til Chloe er også like vanskelige og har like store betydninger for hvordan historien i spillet utvikler seg som valgene til Max i det første spillet. Valgene er kanskje til og med enda vanskeligere, av den enkle grunn at Chloe ikke har mulighet til å endre på valgene hun tar i ettertid. Men med bortgangen av denne muligheten faller også noe av lysten til å bare ta et tilfeldig valg for å se konsekvensene bort. Det er ikke nødvendigvis kjempedumt, men det betyr at man tenker grundigere gjennom før man tar et valg.
Bort med manipulasjon av tid
Spillmekanisk skiller ikke Life is Strange - Before the Storm seg ut like mye som det første spillet i serien, og det minner til dels mer om Until Dawn enn forgjengeren. Muligheten til å manipulere tid er som nevnt tatt bort. Til gjengjeld har utvikleren konsentrert seg om noen av Life is Strange sine andre kvaliteter, nemlig valgmulighetene, historiefortellingen og karakterutviklingen. Spillet inneholder også et nytt spillmekanisk system, såkalt «backtalk». I enkelte situasjoner får Chloe muligheten til å endre handlingen til sin fordel ved å velge riktig dialog under tidspress. Det er ikke et system som benyttes ofte, men det fungerer fordi det gjenspeiler Chloes til tider kjepphøye personlighet og dukker opp på de rette stedene.
Også grafikken har fått en oppgradering. Paljettene i Chloes ansikt skinner når hun står på teaterscenen foran hele skolen, og Chloe og Arcadia Bay ser mer innbydende ut enn noen gang. Eksempelvis når Rachel setter fyr på et tre i den første episoden, og sørger for at store deler av Arcadia Bays skogsområder snart står i lys lue. Røyken velter opp over åssidene, og flammene lyser opp mørke netter. Gnister flyr når et godstog bremser for å unngå å treffe Chloe.
Det er ikke bare grafikken i spillet som har forandret seg. De som har spilt det første spillet vil bite seg merke i at Chloes stemme er annerledes. Den originale stemmeskuespilleren Ashly Burch har ikke hatt muligheten til å gjenoppta rollen sin i Life of Strange: Before the Storm på grunn av en streik - hun er i stedet hanket inn som konsulent, og er med på å sørge for at Chloes replikker sitter som de skal. Kvinnen som har overtatt rollen – Rhianna DeVries – gjør en god jobb. Stemmen er annerledes, men ikke så mye at det blir irriterende. Handlingen i dette spillet foregår noen år før handlingen i det første spillet, og det er lett å tenke seg at Chloes stemme kan ha endret seg i løpet av disse årene.
På tross av de positive tingene med Life is Strange: Before the Storm finnes det også skjær i sjøen. Under utviklingen av episode 3 må det ha gått litt fort i svingene. Jeg tar meg selv i å ville at episoden skal handle om Chloe og Rachel, men andre ting kommer i veien. Faktisk har de bare fire scener sammen i hele episoden. Selv om en sikkert må ha med noen irrganger i manuskriptet, føles historien til en av figurene noe uforløst og skulle vært jobbet mer med. Men problemene med episode 3 er ikke større enn at helhetsinntrykket av episodene er overveldende positivt.
Konklusjon
Deck Nine har klart å skape en verdig oppfølger til Life is Strange (eller egentlig forløper). Den gir historien i det første spillet en emosjonell klangbunn som endrer måten historien resonnerer på. Samtidig sementerer den historien og karakterene i en brutal virkelighet uten overnaturlige elementer som tilfører det første spillet ekstra realisme. For dem som er nye i Life is Strange-universet kan det bare være en fordel å begynne med dette spillet først, siden historien kronologisk kommer før i tid. Jeg tror mange da vil gå videre og spille 2015-versjonen, noe som vil gi en større innsikt i personenes forhistorie. For de som har spilt Life is Strange før, er sjansen stor for at du vil spille det første spillet på nytt. Din opplevelse av historien i det første spillet vil endres drastisk. Og hvis du ble påvirket første gang vil du garantert bli det denne gangen også.
I et veldig sterkt spillår med utgivelser som The Legend of Zelda: Breath of the Wild og Nier Automata vil jeg påstå at Life is Strange - Before the Storm har en av de mest rørende historiene og noen av de mest engasjerende karakterene. På tross av at tidsmanipulasjon ikke er tatt med, har utviklerne klart å tilføre andre elementer som oppveier for det tapte. Valg som, sammenlignet med de Max tar i det første spillet, kan virke små og ubetydelige, blir fortsatt ekstremt viktige fordi man bryr seg så mye om karakterene og blir engasjert i historien. Det er rett og slett imponerende.
