Dark Souls er verdenskjent for å være et ekstremt vanskelig og komplisert spill, hvor spilleren stadig utfordres til å utføre større og farligere heltedåder i et voksent og guffent univers. Det er er et spill hvor man må belage seg på å bruke mange timer på å lykkes, og enda flere på å oppnå de få sporadiske øyeblikkene hvor alt bare klaffer; hvor bossen til slutt segner om og lykkerusen farer gjennom kroppen.
Så kan du se for deg det motsatte av alt dette: Et enkelt spill med et enda enklere konsept; hvor man kan trives og lykkes fra første sekund, og hvert eneste minutt er fylt til randen med forløsende, kaotiske og herlige øyeblikk. Det høres ikke så aller verst ut, og det er også derfor Lethal League allerede er et av mine favorittspill fra 2014.
Super Squash, brødre
I praksis er Lethal League som en bisarr og dødelig runde squash, hvor man i stedet for å kaste en ball fram og tilbake mellom en vegg, skal gjøre sitt ytterste for å treffe motspillerne sine. Det hele foregår på tvers av en rekke todimensjonale og firkantede arenaer, og her skyter ballen av gårde fra vegg til vegg, helt til noen gir den et rapp med slagvåpenet sitt eller blir truffet i bakhodet.
Etter hvert blir dette lettere sagt enn gjort, for der ballen begynner sin ferd gjennom brettet i et bedagelig tempo, øker farten jo mer den blir slått av de involverte spillerne. Og da snakker vi eksponensiell vekst, slik at hvert eneste slag fordobler den allerede sinnsyke hastigheten, og det hele resulterer i en hysterisk, sporadisk og frenetisk kamp på liv og død. Kun den spilleren som var nær prosjektilet sist er trygg, mens de andre må gjøre så godt de kan for å forutse hvor den dødelige kula kommer til å havne.
På mange måter er derfor Lethal League mer som et slåssespill å regne, og mer enn noe annet minner det meg om Nintendos Super Smash Bros. – ikke bare på grunn av spillets menysystem og annonsør (som er nesten som kopiert fra Mario-slåssingen), men også takket være den overdrevne stilen.
Man blir konstant revet med av det som foregår på skjermen, og mye av æren for dette skal spillets grafikk- og lyddesign ha.
Man blir konstant revet med av det som foregår på skjermen, og mye av æren for dette skal spillets grafikk- og lyddesign ha. Til å begynne med følges hvert slag opp av et kraftig dunk og en liten kunstpause, slik at spillerne får sjanse til å reagere på det som skjer. Jo lenger ut i runden man kommer, og jo fortere ballen farer gjennom banen, destod mer intenst blir både lyd og bilde.
Hver av de ulike figurene skriker til med jevne mellomrom, tiden stopper formelig opp ved hver eneste berøring av ballen, og alt fra tordenstormer til digre lyseksplosjoner strømmer ut av den lille, vennlige baseballen. Plutselig er det som om hele universet sentrerer seg rundt dette ene øyeblikket, og når dette ene øyeblikket dukker opp flere ganger hvert eneste minutt er det en konstant fryd å spille Lethal League.
Eksentrisk smilefjes
Dette avhenger selvsagt at man har noen å spille med, for selv om eventyret kommer utstyrt med en innebygd utfordringsmodus, som tar deg gjennom flere fiendekamper i klassisk slåssespillstil, ligger den ekte magien i møtet med andre mennesker. Den kunstige intelligensen er grei å spille og trene mot, men etter en stund bak spakene blir det hele litt for forutsigbart.
En relativt robust nettdel lar deg derimot søke opp motstandere fra hele verden, og selv om det ofte tar litt tid å finne andre spillere, tror jeg dette skyldes en liten brukebase mer enn noe annet.
Selve kampene er det i hvert fall ingenting å si på, og når man kommer i lag med tre forskjellige fiender på en gang er det herlig underholdende. Spesielt i lag med en god venn eller to er det fantastisk moro å leke seg med Lethal League, og vi gled raskt inn i våre respektive roller i spillets univers.
I hovedrollene står fem vidt forskjellige personligheter, hvorav kun én av de faktisk har noe som helst å gjøre med baseball-ballen som blir skutt fram og tilbake. Resten av rollegalleriet består av en skateboard-kjørende robot, en krokodille med hodetelefoner og en ung frøken med afro og bass-slegge.
Spillet forteller ingenting om disse figurene, annet enn det man kan tyde fra deres væremåte og replikker, men det er nettopp takket være disse aspektene, så vel som den spennende pikselgrafikken og de sjarmerende animasjonene, at man lærer seg å like samtlige. Spillet lar deg også låse opp ulike kostymer og antrekk til disse skapningene, selv om det per dags dato er litt for få ting å få tilgang på. Nivåsystemet strekker seg nemlig ikke lenger enn til 22, og derfor lever jeg med et håp om at både figurer og antrekk blir utvidet i den nærmeste fremtid.
Det er derimot lett å kose seg med de fem man har å velge mellom i dag, og spesielt glad ble jeg i den femte og siste fyren på listen, nemlig den meget joviale og lettere sinnsyke Candyman. Med stokk, smoking og et digert gult smilefjes er hvert øyeblikk man tilbringer i hans semskede sko en fryd, og det er lite som er mer ydmykende for motstanderen enn når du spammer hans mange bevegelser rundt omkring på banen.
Konklusjon
Lethal League var et lite spill jeg tilfeldigvis snublet over på Steam en vakker dag i september, og jeg har kost meg med det hver dag siden. Det er et spill med et svært enkelt konsept, sentrert rundt en ball som skal slås fram og tilbake, men det utvikler seg til noe langt mer enn dette når man kaster fra seg lynraske prosjektiler som spyr ut eksplosjoner og verdens undergang.
Det er ikke mye som skal til for å forstå hvordan spillet funker, noe som gjør det til et ypperlig partyspill, i samme gate som Super Smash Bros. Akkurat som i Nintendos slåssespill er det også mange teknikker å lære seg her, hvis man har ambisjoner om å bli skikkelig god da.
Hvis ikke er det ingenting i veien for å bare nyte opplevelsen som et enkelt og unikt indiespill, hvor hvert øyeblikk er herlig og forløsende. Dette er ikke bare takket være den sjarmerende grafikken og lyden, men også det strålende utvalget av spennende figurer man blir glad i. Det er lite som er så deilig som å gruse en motstander i senk, og enda bedre er det hvis det er en ekte person.
Har du dårlig internett eller få venner å spille med, er opplevelsen kanskje ikke like spennende, men dette ligger i slike spills natur, og av alle «slike spill» er kanskje Lethal League et av de beste.
Er du lysten på andre hektiske og todimensjonale indiespill, kan vi anbefale Super Time Force og Velocity 2X.
