Da Final Fantasy-serien plutselig fikk hele to dedikerte rytmespill i henholdsvis 2012 og 2014, var det mange som lurte på når Square Enix' nest mest populære spillserie, Kingdom Heart, skulle slå følge. Ikke fort nok, for det skulle faktisk ta hele åtte år fra lanseringen av det første Theatrhythm-spillet til Kingdom Hearts: Melody of Memory omsider dukket opp nå.
Undertegnede er som kjent stor tilhenger av det aller meste som har med Kingdom Hearts å gjøre, og mener vel egentlig at Yoko Shimomuras mange unike lydspor er verdens beste spillmusikk når alt kommer til stykket. Dette blir da som en drøm som endelig går i oppfyllelse – det er selvfølgelig vanskelig å leve opp til de enorme forventingene som følger med, men Melody of Memory klarer stort sett å holde takten likevel.
Gode minner
Som tittelen og premisset tilsier, er dette et spill som hovedsakelig ser tilbake på de foregående 18 årene med Kingdom Hearts. Handlingen begynner i kjølvannet av Kingdom Hearts III og spillets ReMind-utvidelse, når Kairi dykker ned i minnene sine for å forsøke å finne ut hvor Sora har blitt av. Eventyret begynner således helt fra begynnelsen, representert av Simple and Clean, Destiny Islands og munter strandmusikk fra det aller første spillet i serien.
Spillets historiemodus er fordelt på de mange forskjellige verdenene fra hovedspillene; hver verden har en liten håndfull sanger knyttet til seg – ofte hovedtemaet, kampmusikk og en sjefsfiendelåt – og underveis må man spille gjennom de ulike stykkene for å gjennomføre utfordringer og låse opp veien videre.
Selve utførelsen av hver sang foregår litt som i et typisk rytmespill: Se for deg Guitar Hero, bare at notene som renner nedover skjermen i stedet er fiender fra Kingdom Hearts-spillene. I møte med fiendene løper Sora, Donald og Langbein – som man senere kan bytte ut med en annen av seriens sentrale trioer – og slik har det seg at man denger Heartless og Nobodies i takt med musikk fra alt fra Kingdom Hearts III til Kingdom Hearts 358/2 Days.
Det tar ikke lang tid før man svinger nøkkelblad, skjold og tryllestav som om man aldri skulle gjort annet.
For å sprite det hele opp er hver låt satt i den aktuelle verdenen sangen er fra, slik at man løper gjennom Twilight Town når man spiller Lazy Afternoons og innom Paris når Ringeren i Notre Dame-musikk står på planen. Videre må man også benytte seg av magi, hoppe for å unngå langdistanseangrep og fly gjennom luften alt ettersom hvordan hvert nivå er utformet, slik at det alltid er nok å henge fingrene i underveis i hver gjennomspilling.
Ved siden av hovedmodusen danderes ytterligere noen sanger som sjefsfiendekamper hvor man må treffe notene mens hovedpersonene løper rundt og klabber til Ansem og Xemnas, mens en tredje modus ser Sora og vennene hans gli langs et notespor mens klipp fra de respektive spillene glir forbi i bakgrunnen.
Det er mye det samme som det vi fikk servert i de tidligere nevnte Final Fantasy-innslagene, men videreutviklet og formet for å best mulig passe Kingdom Hearts. Nå, som den gang, får man erfaringspoeng, bonuser og tilgang på flere gjenstander etter hvert som man spiller.
Og det funker. Alt er sedvanlig intuitivt og klinger for det meste veldig godt, slik at det ikke tar lang tid før man svinger nøkkelblad, skjold og tryllestav som om man aldri skulle gjort annet.
Enestående musikk
Spillet får selvfølgelig en del gratis ved å støtte seg på den fremragende komposisjonene til Yoko Shimomura og hennes utvalgte medkomponister. I alt er det 150 spor fra de åtte største spillene i serien, med en klar overvekt fra Kingdom Hearts, Kingdom Hearts II, Kingdom Hearts: Birth By Sleep og Kingdom Hearts 3D: Dream Drop Distance.
Det er ikke alt som egner seg like godt til rytmespilling – noen sanger er rotete fordelt på flere motstridende instrumenter som alle kjemper om oppmerksomheten, mens andre gjentar seg litt for mye underveis – men i alt er det et overveldende flertall av stykkene som det virkelig svinger av.
Enten man liker rolige rundturer i Traverse Town og gjennom minnene til Roxas, eller kaster seg velvillig ut i kamp i Askepotts univers eller i møte med Xehanort, er det plenty å forelske seg i her, både for nye og gamle fans. Brorparten av sangene er minneverdige og følelsesladde på hver sin unike måte, med en større håndfull som i tillegg må regnes som objektivt enestående. Kom for eksempel ikke her og si at Birth By Sleep-tirringen i Fate of the Unknown, Organization XIII-rysaren The 13th Struggle eller Xions eksistensielle kamp ikke vekker noe i deg.
Det at man må spille gjennom låter man ikke nødvendigvis har like god kjennskap til gjør at det også åpenbarer seg en håndfull nye favoritter i løpet av reisen – jeg har blant annet blitt skikkelig glad i de to sangene som dukker opp fra Kingdom Hearts Re:Coded. Andre ganger slår dette feil ut, slik som når man helst bare vil hoppe over et par verdener fra Dream Drop Distance for å begynne på Kingdom Hearts III.
Skuffende historie
Helt til slutt, etter åtte timer med rytmekos og oppsummeringer fra de foregående spillene i serien, kommer vi fram til det som er splitter nytt i Melody of Memory. Kairi havner ansikt til ansikt med både minner og gjenferd fra fortiden i en sekvens som tydelig leder direkte til det neste innslaget i serien, enten dette er Kingdom Hearts IV eller noe helt annet.
Sekvensen er en snau time lang og involverer en rekke kjente fjes og de samme kjernemekanikkene fra resten av spillet, men gir ikke like mye som man skulle ønske. Det er helt klart noe interessant her: Det nye innholdet er en fin epilog til Kingdom Hearts III, og jeg kjenner det kiler litt i magen når jeg sakte, men sikkert innser at Nomura med dette danner et tydelig rammeverk for seriens vei videre, men det blir likevel litt snevert.
Jeg savner også mer innhold fra Kingdom Hearts III. I motsetning til de andre spillene, får hver verden fra treeren bare én sang hver, og disse kommer i tillegg bare i filmklippform. Dette er antagelig fordi spillet i all hovedsak benytter seg av den grafiske stilen fra de første spillene i serien og fordi det hadde krevd mye mer arbeid å bruke Unreal Engine-grafikken fra Kingdom Hearts III, men det føles likevel litt for enkelt i det store og det hele.
Da er det godt at det er mye mer å hente i Melody of Memory, med en massiv frimodus som ikke bare er en hyllest til seriens musikk, men som også byr på et lass av klipp, bilder og annen snacks fra tidligere spill i serien. Dette er tydelig mest myntet på tilhengere som har fulgt med fra seriens begynnelse, men er til gjengjeld fargerikt og vanedannende nok til at dette er noe alle kan få noe ut av.
Som et kirsebær på toppen har spillet i tillegg en spennende flerspillerdel hvor man kniver om hvem som kan oppnå høyest poengsum i en av de to spillernes utvalgte låt. Dette er både hissig kjekling og vennskapelig deling av favorittøyeblikk mellom fans av Kingdom Hearts, og det varmer hjertet mitt å se at det er så stor variasjon i hva folk liker å denge keyblade til.
Konklusjon
Kingdom Hearts: Melody of Memory er et solid rytmespill som stort sett er i takt med det kvalitetsnivået man forventer av en serie med musikk av dette kaliberet. Det blir litt vel rotete til tider, all den tid disse låtene ikke er lagd for dette formålet og spillet har en håndfull eklektiske fiender og rytmeseksjoner. Dette krever at man gjerne spiller sangene et par ganger før de virkelig sitter i fingrene, men da er det til gjengjeld stor underholdning å denge Heartless i takt med hissig korpsmusikk fra Alice i Eventyrland.
Melody of Memory har, i kraft av å inneholde brorparten av musikken fra de siste 18 årene med Kingdom Hearts, enormt mange engasjerende øyeblikk å by på. Fra de lekne tonene på Destiny Island og elektriske kamper i det ytre rom med Stitch, til melankolske temalåter og oppgjør ved verdens ende, er det mye for både nye og gamle tilhengere å begi seg ut på.
Det er selvfølgelig ikke til å komme utenom at spillet i stor grad er myntet på de som har et visst forhold til Kingdom Hearts fra før av, noe den litt slepphendte oppsummeringen av seriens historie er et godt eksempel på. Handlingen mot slutten av spillet er tilsvarende beregnet på de som har fulgt med siden begynnelsen, men mangler det lille ekstra for å virkelig skille seg ut, også for blodfans.
Da gjør Melody of Memory en enormt bedre jobb med å være en eneste stor hyllest til alt som har kommet tidligere, enten man roter seg bort i spillets glansebildesamling, dykker dypt ned i de mer eksentriske delene av seriens diskografi eller pusser på poengsummene på favorittlåtene sine. På toppen av det hele byr spillet på en overraskende fiffig flerspillerdel, som også er med på å gi opplevelsen den ekstra dybden den trenger.
Jeg vet i hvert fall at jeg kommer til å tilbringe mye tid med Melody of Memory også i tiden framover, om enn bare for å få den anbefalte daglige dosen av Simple and Clean.
Vil du ha andre spennende rytmespill, kan vi anbefale Persona 4: Dancing All Night og den nyeste utgaven av de fengslende Hatsune Miku-spillene. Har du enda ikke gjort det, bør du selvfølgelig også sjekke ut Kingdom Hearts!
