Det lekre eventyrspillet Ōkami er beskrevet i pressen som en storslagen svanesang. Først og fremst fordi den opprinnelige PlayStation 2-utgivelsen kom mot slutten av den seiglivede konsollens storhetstid, men også fordi spillmagikerne hos utvikler Clover Studios pent måtte takke for seg og stenge sine dører ikke lenge etter at det ferdige produktet kom på gata. Et utviklerstudio lever nemlig ikke lenge på lovprisende kritikk alene – overskudd og effektivitet er vel så viktig for å holde koken i denne nådeløse milliardindustrien.
Clovers brå grunnstøtning betød likevel ikke veis ende for en eventuell Ōkami-oppfølger, da rettighetene til serien fra begynnelsen av har tilhørt storebror Capcom, som nå er klar med det som på mer enn én måte kan beskrives som en minioppfølger til et langt større prosjekt. La oss nå se hvorvidt den japanske spillbautaen har disket opp med en verdig håndholdt fortsettelse, eller for godt burde lagt serien på is da de opprinnelige utviklerne dro sin kos.
Valpegud til unnsetning
Med tanke på ren kreativitet, flommer det på ingen måte over i Ōkamidens handlingsforløp. Som i forgjengeren blir vi tatt med til en mytologisk fantasigjengivelse av fortidens Japan – her referert til som Nippon – hvor dyr og mennesker stort sett har det aldeles fortreffelig, helt til landet en dag blir rammet av en fryktelig katastrofe. Plantelivet visner, barna forsteines og den engang blå og skyfri himmelen farges lilla og urovekkende. Som om det ikke allerede var ille nok, dukker en gjeng rabiate demoner opp fra ingensteds, uten at det forbedrer situasjonen nevneverdig.
Når nøden er som størst, ser Nippons innbyggere ingen annen råd enn å ty til det guddommelige for å få hverdagen tilbake på rett kjøl. Solgudinnen Amaterasu blir tryglet om å hamle opp med den truende ondskapen, men har tydeligvis viktigere gjøremål på ferde, og sender dermed den uerfarne, men uimotståelig søte ulvevalpen Chibiterasu i sitt sted. Med sine glade byks og logrende hale kunne denne slikkmunnen av en spillprotagonist lett passet inn i en nusselig kjæledyrsimulator som Nintendogs, men i Ōkamiden er det altså forhindring av verdens undergang som står øverst på programmet. Stell, omsorg og loppekur får vente til neste oppfølger.
En overhengende nødstilstand, demoner og annet skrømt får Ōkamiden til å høres ut som en affære av den skumlere sorten, men sannheten er at eventyret er så godt som harmløst. Hovedfokuset ligger hele tiden på det å utforske spennende områder og hjelpe innbyggerne i det kriserammede Nippon, og det som finnes av kampsituasjoner blir presentert på en fargesprakende, stilisert måte som ikke finnes voldelig. Selve hensikten med Chibiterasus eskapade er med andre ord ikke nedslaktning av demoner, men å bringe idyllen tilbake til det tidligere fredfulle landet.
En raus mengde humoristisk dialog formidler handlingen på grepa måte, og nye figurer introduseres trutt og jevnlig. Litt uheldig er det imidlertid at narrativ, struktur og figurer ligner veldig på tilsvarende innhold i forgjengeren. Den helhetlige opplevelsen av spillet vil på ingen måte overraske de som allerede har vært gjennom Ōkami. Nykommere har på den annen side en duggfrisk eventyrfornøyelse full av finurligheter i vente.
Kunstnerulv
Dynamikk og spenning er helt klart viktige elementer i denne minioppfølgeren, men Ōkamiden er langt i fra et spill hvor du fra start til slutt sitter med hjerte i halsen. Mange av gjøremålene er tvert i mot avslappende ærend for figurene du støter på, som verken stresser deg med tidsfrister eller andre urimelige krav. Variasjonsgraden er heller ikke til å rynke på nesen av: her blir du bedt om å hjelpe til med alt fra reparasjon av eldgamle trefat til trolldomsaktig manipulasjon av selveste vinden. Demonene har snudd Nippon på hodet, og det finnes ikke grenser for hva innbyggerne trenger bistand med.
Men hvordan har det seg egentlig at en liten miniputt som Chibiterasu er i stand til å utføre alle disse bragdene? Svaret ligger i en magisk kalligrafipensel som lar deg reparere, kurere, utslette og på andre måter samhandle med gjenstander, individer og landskap rundt deg. Sammenlignet med forgjengeren – som også benyttet seg av dette verktøyet – føles penselbruken i Ōkamiden langt mer naturlig, takket være DS-ens pekepenn og trykksensitive skjerm. Presisjonsvansker er så godt som ikkeeksisterende, da man ved et lett trykk på en av skulderknappene fryser det som foregår på skjermen, før man gyver løs med den mektige penselen.
En annen morsom liten detalj du trolig vil sette pris på, er den såkalte lykkemåleren plassert i venstre hjørne på den nederste skjermen. Denne fylles gradvis ettersom du utfører gjøremålene nevnt over, før den til slutt sprudler over med alle regnbuens farger. Dette skjer vel og merke bare når folk er storfornøyde, så her gjelder det å gjøre sitt beste. Noen av oppgavene kan riktignok virke litt for hverdagslige tatt den overhengende situasjonen i betraktning, men dette utvikler seg aldri til et nevneverdig irritasjonsmoment. I verste fall vil du dulte borti tanken om at Chibiterasu fra tid til annen feilprioriterer litt.
Er det noe utviklerne virkelig har lykkes stort med, er det å gi spilleren følelsen av å være den forskjellen som trengs i den mytologiske spillverdenen. Chibiterasu er kanskje et lite, loddent valpeknøtt, men betyr til tross for sin beskjedne størrelse, alfa og omega for omverdenen. Så får det bare være at visse oppgaver er viktigere enn andre.
Gåter og demoner
Fra tid til annen tar det hele en mer dramatisk sving, når Chibiterasu reiser vekk fra de bebodde områdene for å utforske huler, skoger og andre områder hvor demonene selvfølgelig ligger på lur. Godt er det da at du sjelden er alene, for i Ōkamiden mangler det ikke på følgesvenner du gradvis blir introdusert for. Den standhaftigste blant disse er Kuni, en selvproklamert kriger som trolig ennå ikke har begynt å felle melketenner. Kuni er en ekspert med sverdet, og hopper ned fra Chibiterasus rygg, klar til å på egen hånd angripe fienden når situasjonen krever det.
I andre tilfeller tar du direkte kontroll over følgesvennene, for å løse gåter som ofte krever bruk av ferdighetene de er i besittelse av. Andre hindringer løses ved å først la Chibiterasu trykke på en bryter, før du lar makkeren trykke på en annen, slik at en dør åpnes, eller en bro dukker opp i løse lufta. Å sammenligne disse gåtene med dem vi finner i Zelda-spillene faller meg veldig naturlig – Ōkamiden ligner veldig på Nintendos velkjente eventyrserie. I likhet med de beste av disse utgivelsene, er gåteløsningen i Ōkamiden veldig belønnende, og det er utrolig artig å se hvordan omgivelsene forandrer seg i det du løser en gåte eller legger siste strøk med penselen.
Noe som derimot ikke fungerer like bra, er slåsskampene du kommer ut for. Selv om du i løpet av spillets gang vil samle en del utstyr som gjør det hele en smule mer interessant, virker denne delen av spillet smått begrenset. Fienden angripes vanligvis ved at du gjentatte ganger trykker på samme knapp, uten at du trenger å tenke stort på angrepskombinasjoner eller magiske fremstøt. Resultatet av dette er ensformige kamper som føles nokså malplasserte i en ellers vellykket og forseggjort utgivelse. Slagsmål er ikke det du ofrer mest tid på, men det overforenklede kampsystemet tærer likevel på underholdningsverdien.
Flottest i klassen?
Til tross for at Nintendo flerfoldige ganger har demonstrert at den håndholdte maskinvaren i Nintendo DS er i stand til å levere levende, tredimensjonale miljøer, har mange tredjepartsutviklere vært nølende i overgangen til tredimensjonal grafikk i håndholde spill. Denne gangen har Capcom imidlertid tatt seg selv i nakkeskinnet, og endt opp med det som muligens er det peneste 3D-spillet på den håndholdte konsollen. Den stiliserte grafikken finnes ikke realistisk, men scorer stort med overlegen fargebruk, flytende animasjon og det søteste figurdesignet du kan tenke deg.
Nippon flommer ikke over av grafiske detaljer, men en flottere, mer sjarmerende spillverden skal du lete lenge etter. Utviklerne imponerer også stort med tanke på grafisk variasjon, da hvert område har sin særegne grafiske stil og fargebruk. Dette gjør at eventyret sjelden kommer i skade for å virke repeterende, til tross for at det lett kan vare deg i overkant av tjue timer. Lydsiden holder også høy standard, med erkejapansk bakgrunnsmusikk og morsomme fantasistemmer. Musikken lykkes for det meste med å sette stemningen, men når ikke helt opp til nivået på de fantastiske komposisjonene i forgjengeren.
Konklusjon
Ōkamiden er på de aller fleste måter en kompetent, vellykket minioppfølger til et av de aller beste eventyrspillene de siste årene. Legg dog merke til ordbruken, da Chibiterasus eskapade ikke på langt nær er noen storstilt videreutvikling, men snarere et bevis på at denne typen spill faktisk kan realiseres på en håndholdt konsoll med relativt beskjeden maskinvare.
Gjengen hos Capcom fortjener all skryt for å ha levert et av de største, peneste og mest sjarmerende spillene på Nintendo DS, men burde utvilsomt brukt mer tid i tenkeboksen i begynnelsen av utviklingsprosessen. Nyvinninger er dessverre en mangelvare i Ōkamiden, og spillet minner veldig om en håndholdt gjengivelse av den større forgjengeren. Chibiterasu er visstnok en uimotståelig liten krabat, og nye figurer og områder er velkomne tilføyelser, men det er ikke å nekte for at det skorter på innovasjoner i denne oppfølgeren.
Ser man imidlertid vekk fra at det meste av innholdet stammer direkte fra det snart fem år gamle Ōkami, er denne oppfølgeren en perle av et spill som lett kan konkurrere med de sterkeste utgivelsene i sjangeren. Her får du et gripende narrativ, spennende omgivelser og spillmekanisk innhold som bare må oppleves. Klar anbefaling.
