La oss være helt ærlige på det, først som sist: Det er ikke gøy å jobbe. Lange arbeidsdager, ugunstige arbeidstimer og dårlig betalt er bare noen av nedturene man er nødt til å tåle hvis man skal tjene til livets opphold.
Det trenger likevel ikke alltid å være kjedelig, og ingen vet dette bedre enn utviklerne av det forunderlige, lille VR-spillet Job Simulator. Alt man trenger er litt kreativitet, litt kaos og en sjarmerende, liten robotsjef som hvisker verbale krumspring i øret ditt, mens du bestemt går imot all form for arbeidsetikk og -moral. Om bare alle arbeidsplasser hadde vært sånn som denne.
Virtuelt arbeid
Året er 2050 og robotene har tatt over verden – enkelt og greit. Hvordan og hvorfor det skjedde blir aldri utforsket ytterligere. Det bare er sånn, og som et av de få gjenlevende menneskene på kloden, er dette noe du rett og slett er nødt til å innfinne deg med. Den nye robotoverklassen har imidlertid tatt vare på en del nostalgisk menneskerusk fra «gamle dager», og det lokale jobbmuseet lar deg oppleve simuleringer av hvordan det var å jobbe «før i tiden».
Premisset er enkelt og virkningsfullt, og slik skyfler Job Simulator deg ut på fire vidt forskjellige jobboppdrag: kontorarbeider, bilmekaniker, medarbeider i en matbutikk og kokk. Man teleporteres direkte inn i de simulerte yrkene, hvorpå sjefsroboten på museet, JobBot, deler ut arbeidsoppgaver.
Dette kan være mye forskjellig, fra å «blinge» opp en løpsbil i garasjen, til å overleve et ran i matbutikken. Alt foregår i VR, og man er nødt til å ha PlayStation Move-kontrollere for at spillet skal fungere. Man får nemlig utdelt to virtuelle hender, hvite og store som Mikke Mus-hansker, og det er disse man bruker for å interagere med omgivelsene.
Intuitivt fomler man seg fram til at én knapp lar deg gripe tak i og flytte på stort sett det meste som ikke er spikret fast, og mer trenger du ikke å vite.
Ikke no' vanlig ni til fire, nei
De ulike aktivitetene er interessante i og for seg selv, og jo lenger tid man tilbringer i hver jobb, jo mer absurd og kaotisk blir oppdragene man får. Litt monotont blir det riktignok etter en stund, for det er mange oppdrag som kommer i tur og orden, og ideelt sett kunne variasjonen vært enda større.
At spillet av og til lar deg eksperimentere, er derfor fine avbrekk: Å skrive et avskjedskort til en arbeidskollega på kontoret er grei skuring, mens det å skulle tilberede et måltid til en feinschmecker på kjøkkenet, krever at man er litt mer kreativ. Jeg serverte like greit en rett bestående av tomat, ost, kaffe og en potteplante.
Man oppdager tidlig at robotene egentlig ikke har peiling på hvordan mennesker utførte jobbene sine, og man slipper derfor unna med utrolig mye rart. Å «brenne» en CD-plate må for eksempel tolkes ganske så bokstavelig, når man skrur på toastjernet og slenger disken oppi.
Samtidig er det denne ekstremteoretiske robottilnærmingen som står for mye av spillets humor. Utvikler Owlchemy Labs har spikret sammen et fint lite manus, som knytter de forskjellige oppdragene til det aktuelle yrket. De finurlige robotfigurene oser av sjarme, og det hele minner faktisk litt om Portal, hvor JobBots monotone datastemme og skarpe replikker bidrar til smålatter og humring med ujevne mellomrom.
Det visuelle er også småsøtt, med fargerike omgivelser og skarpe kanter. VR-bruken gjør seg godt her, når spilleren fysisk må flytte, dukke, vri og vende på seg for å finne de ulike gjenstandene man trenger.
Overgangen fra HTC
Likevel blir det etter hvert tydelig at spillet først gjorde seg kjente på HTC Vive, et langt mer avansert VR-apparat. HTC Vive bruker som kjent sensorer rundt omkring i rommet for å nøyaktig spore hvor spilleren beveger seg, men dette har ikke PlayStation VR. I stedet er det kun ett kamera som brukes i PlayStation-utgaven av spillet, og dette peker framover.
Å snu seg rundt og bøye seg ned for å finne ting som er gjemt i tomrommet bak deg eller i skaper nede langs gulvet, blir derfor en aldri så liten prøvelse. Det lar seg helt klart gjøre, men det oppstår en viss teknisk kløning som ikke var der på samme måte på HTC Vive.
HTC Vive lot deg også oppleve ulike versjoner av de fire arbeidsstasjonene, avhengig av hvor stor stue man har. PlayStation-versjonen lar deg kun utforske den minste, noe som helt klart skuffer.
Konklusjon
Job Simulator er sjarmerende og finurlig om hverandre – premisset fenger umiddelbart, og det er nesten bare fryd og gammen når man først kaster seg ut på det virtuelle jobbmarkedet Owlchemy Labs har satt sammen.
De fire yrkene man får utforske er ikke så veldig spennende i og for seg selv, men spillets kombinasjon av humor, bruksanvisningstull og dine egne kreative krumspring, gjør arbeidslivet kaotisk og interessant.
JobBot og de andre robotene er latterlig intetanende, men det er også dette som gjør Job Simulator så herlig tullete. Man får gjøre litt som man selv ønsker, så lenge man oppnår det den kunstige intelligensen ønsker.
Ikke alle oppgaver er like givende dog, og etter en stund i hvert yrke merker man at det begynner å bli litt monotont.
Rent fysisk gjør man nemlig mye av det samme om og om igjen. Det fungerer godt, og blir aldri direkte kjedelig, men jeg skulle sett enda mer variasjon. Da har kanskje noe forsvunnet i overgangen fra HTC Vive-utgaven av spillet, hvor man kunne justere romstørrelsen og leke seg litt friere.
Job Simulator er kanskje ikke helt drømmejobben likevel, men har du planer om å bruke dine dyrebare jobbpenger på et VR-headsett nå i høst, da er dette en solid og gøyal spillopplevelse.
Leter du etter andre morsomme spillroboter, uten VR? Da er både Portal- og Ratchet & Clank-serien å anbefale.
Fikk du med deg vårt førsteinntrykk av PlayStation VR?
Latter, ærefrykt, skrekk, smerte og kvalme – PlayStation VR har det meste, og det imponerer »
Job Simulator kan spilles på HTC Vive og PlayStation VR (testet), og kommer til Oculis Rift når Touch-kontrollerene lanseres.
