Da jeg nylig anmeldte Spec Ops: The Line var det et tredjepersons skytespill i veldig kjent stil, og rent spillmessig fremstod det som lite annet enn en videreføring av mekanikker og elementer introdusert i andre spill i sjangeren. Dekningsbaserte skuddvekslinger og endeløse horder med fiender stod i høysetet, men det var først og fremst spillets historie og setting som gjorde det unikt.
Når sci-fi-aspiranten Inversion prøver seg på den samme bragden med et betydelig svakere grep om hva som gjør slike spill gode, en håpløs historie og dårlig design i alle bauger og hauger er det vanskelig å la seg imponere. Selv om det er aldri så gøy å leke med gudgitte gravitasjonskrefter.
Magisk tiltrekningskraft
I Inversion kastes man inn i rollen som politibetjent David Russel, som sammen med sin trofaste partner Leo Delgado er førstehåndsvitne til flere mystiske hendelser under et rutineoppdrag. Biler kjører av veien, bakken skjelver og enkelte gjenstander begynner å sveve i gatene – det går ikke lang tid før den store stygge ulven kommer ut av skapet, i form av en invasjon fra det ytre rom.
Davids datter blir følgelig bortført av ekle rommonstre, bedre kjent som «Lutadore», og de to betjentene legger ut på en redningsaksjon av proporsjoner. Vi får ikke vite stort mer om hovedpersonene, hva de føler eller hva slags liv de har levd tidligere, og utviklerstudioet Saber Interactive lar egentlig historien gå på autopilot fra spillets start til slutt. Det er ingen spennende klimaks som nås underveis og svært lite motivasjon kan hentes fra måten handlingen formidles på – hjernedød underholdning er en beskrivelse som faller meg inn.
Ferden bærer naturligvis til rommets yttergrenser og tilbake, og underveis må man slakte Lutadore-soldater som om det ikke fantes noen morgendag, enten ved bruk av gode gammeldagse automatvåpen, eller med spillets eneste unike vinkling: Gravlink.
Gravlink er en innretning som lar deg skyte ut to typer magisk guffe for å tukle med tyngdekraften innenfor et gitt område. Sender man for eksempel avgårde en salve mot en fiende som har tatt dekning bak en sementblokk, vil han sveve til værs, åpen for innkommende angrep. I andre tilfeller kan man løfte gjenstander og kyle de mot slemmingene, og atter andre ganger brukes de magiske kreftene for å løse banale gåter.
Disse elementene passer godt inn i spillets kontekst, preges av kule effekter, og gir en sårt tiltrengt variasjon i det ellers svært standardiserte gameplayet.
Håpløst
For på akkurat samme måte som Spec Ops: The Line, gjør Inversion lite nytt rent spillmessig. Man tilbringer mesteparten av tiden bak et av spillets mange beleilig plasserte dekningspunkter, stikker hodet fram for å høvle ned noen Lutadores og løper til neste hinder – repeter. Disse elementene fungerer dog aldri like godt som man skulle ønske. Altfor ofte står man enten feilvendt i forhold til hva som kreves for å ta dekning bak en nedbrutt bil, eller så reagerer ikke partneren din når du trenger en ekstra hånd for åpne en dør eller klatre over et gjerde.
Spillet frontes av et beskjedent våpenutvalg som gjør jobben, men formelig skriker etter kreativitet og inspirasjon. Det samme går for fiendene i spillet – den mystiske Lutadore-rasen er stort sett satt sammen av bablende brødhuer, som foruten å snakke mer gebrokkent engelsk enn Petter Solberg på en dårlig dag, er latterlig svakt designet.
Dette gjelder også for spillets hovedpersoner og bifigurer, og spesielt partneren din Leo ser ut som noe designerne i Saber Interactive kastet opp i løpet av noen minutter bak tegnebrettet. Han er tettbygd og muskuløs (som sjangeren tilsier), men samtidig har han både litt ekstra lubb i kjakene og et ekkelt skjegg som matcher. Det hjelper heller ikke at Inversion sjeldent lever opp til dagens grafiske standarder.
Det samme håpløse designet og elendige grafiske uttrykket preger så å si alle personer spillet har å stille opp med, og stemmene bak figurene har heller ikke gjort noen særlig god jobb for å endre på dette. Resultatmessig liker man egentlig ingen i Inversions fiktive univers, og motivasjonen til å streve seg gjennom skuddveksling etter skuddveksling slites ned etter hvert som tiden flyr.
«Whack-A-Lutadore»
For det at tiden flyr når man spiller Inversion er det ingen tvil om – ikke nødvendigvis fordi man har det så veldig gøy, men fordi man konstant pepres med flere fiender å bekjempe. De vanlige Lutadore-soldatene gir deg solid konkurranse om å overleve, og selv på den nøytrale vanskelighetsgraden er «Game Over»-skjermen et frekvent syn.
Sjefsfiendekampene vrir og vender litt på standard-formelen, ofte ved å tvinge deg til å ta i bruk tyngdekraft for å seire. Første gang man møter en slik fiende er det et friskt pust i den evige «Whack-A-Mole»-leken man spiller med de normale fiendene – andre og tredje gang man møter samme boss er det derimot tydelig at utviklerne kun er opptatt av å hale ut tiden du tilbringer med spillet deres.
For å sørge for ytterligere spilletid inkluderte Saber Interactive også en form for flerspillerdel i Inversion. Denne delen av spillet ser dessverre ut til å slite med enkelte problemer – enten er det ingen som ønsker å ta del i kampene for opptil tolv spillere samtidig, eller så er det noe fryktelig galt med spillets system for å finne motstandere.
Da er det ekstra surt at Inversion heller ikke kommer med en lokal samarbeidsdel. Dette ville passet utmerket, da man konstant er to personer sammen i spillets enspillerdel, og jeg er bombesikker på at en kompis som kontrollerte Leo kunne forbedret spillopplevelsen med flere hakk.
Konklusjon
Inversion er på sitt beste et helt greit skytespill. Det gjør lite for å skille seg ut, men selve skytingen fungerer stort sett som den skal, og muligheten til å manipulere fiender og løse gjenstander med gravitasjonskrefter er en artig vri på den altfor kjente formelen spillet skamløst etteraper. Effektene brukt for å skape gravitasjonsløse områder er pene, og tiden flyr når man først setter seg bak spakene. 
Når det er sagt, er det ikke ofte spillet yter sitt aller beste, og det plages av og til av klønete dekningsmekanikker, resirkulerte sjefsfiender og håpløse designvalg fra A til Å. Fiendene er ekstremt irriterende, og hovedpersonene er ikke særlig bedre der de spankulerer gjennom sønderrevne og gråbrune omgivelser med mer muskelkraft enn personlighet.
Sett over ett fremstår Inversion som et uinspirert spill. Det låner hemningsløst fra mer suksessfulle sjangerfrender, og gjør heller ingenting på langt nær like bra som disse konkurrentene.
Produksjonsverdiene er så dårlige at det lett kunne stått fram med en form for unik sjarm hadde utviklerne spilt kortene sine rett, men når det er helt tydelig at Saber Interactive prøver å lage et velfungerende spill, mislykkes Inversion på de fleste punkter.
Inversion kom i salg den 13. juli, og kan anskaffes til Xbox 360 og PlayStation 3 (testet). En PC-utgave lanseres 27. juli.
